Håkan Nessers nostalgiske kriminalroman Skyggene og regnet har handling fra småby Sverige på 60 og 70 tallet. Boken er et godt eksempel på hvordan man kan kombinere oppvekstroman og kriminalmysterium.

Skyggene og regnet er historien om enebarnet Viktor Vinblads triste skjebne, etter at han som liten gutt opplever at faren dreper moren. Viktor flytter etter dette til familien Mörtberg og tilbringer resten av barndommen og ungdomstiden der sammen med barna David og Maria.
Viktor er anderledes og opplever flere traumatiske ting.
Dette er jo også en krimfortelling så vi følger et gåtefullt mord gjennom boken.

Nesser forteller ikke historien kronologisk, men hopper frem og tilbake i tid og handlinger.
Romanen er delt i tre deler hvor David starter med å være fortellerstemmen, Viktor kommer så inn med sin historie og Maria avslutter fortellingen.

Dette var en annerledes bok nettopp på grunn av bokens oppbygging. Historien blir veldig interessant når vi får presentert den fra flere synpunkter og vinkler. Nesser skriver utrolig godt og ga meg helt klart lyst til å leser flere av hans romaner.

Terningkast fem.

Og nå begynner julestemningen å komme etter hvert:

Hvem er det som gjemmer seg under sengen?

Den grå sokken?
Den slitte tøffelen?

Nei
Det er julen
som ligger der under sengen
og venter på desember
Kryper litt tidligere fram
for hvert eneste år
sprekkferdig av forventning
Gro Dahle

Det beste terningkastet jeg har gitt på leste bøker i november er fire. Jeg har ikke vært for streng med terningkastene, men har rett og slett ikke treffe helt med bøkene.
Jeg kårer Kjærlighetsgata av Anne Ch. Østby som beste leste bok i november.
Boken har tross alt satt spor etter seg med sin dystre og gripende fortelling om menneskehandel i India.
I november begynte jeg å lese krimromanen Skygene og regnet av Håkan Nesser og den er helt fantastisk. Jeg har ikke avsluttet boken, men vet at det blir et høyt terningskast.

Rørende og gjenkjennelig

"Mors gaver" er Cecilie Engers (f. 1963) sjette roman (og syvende bok dersom man tar med barneboka "Kjell Aksel - en snauklippet historie fra 1999), i følge Wikipedia (skjønt jeg savner "Kammerpiken" som utkom i 2012 i Wikipedias oversikt). Selv har jeg bare lest "Himmelstormeren" om Ellisif Wessel, rebellen og overklassekvinnen som engasjerte seg i kvinnekamp blant samer og kvener i Finmark i første halvdel av det 20. århundre. En engasjerende og interessant bok, for øvrig! "Kammerpiken" endte jeg derimot opp med å avbryte etter å ha erkjent at dronning Mauds kjoler - eller kjoler over hode - kanskje ikke er det som interesserer meg mest her i verden.

Da Cecilie Engers mor fikk Alzheimer og endte opp på Bråset bo- og omsorgshjem i Røyken (nabokommunen til morens hjemkommune Asker), måtte hun og familien etter hvert avvikle barndomshjemmet på Høn. I tillegg til at det var sårt å se moren forsvinne inn i glemselen, ble dette for forfatteren en reise tilbake i tid, til barndommen og den gangen moren var et rivjern med sine meningers mot - politisk radikal, med sterke nei-til-EU-meninger og en kvinne som ikke gikk av veien for å skrive protestinnlegg i lokalavisen når hun følte for dét.

"Nå husker ikke mor Høn lenger, og jeg snakker aldri om huset når jeg er på besøk, for å skåne henne. Hver gang vi går rundt omsorgssenteret, som det så hensynsfullt kalles, og kommer til inngangen, stanser hun og sier: Skal vi inn her? Her har jeg aldri vært før. Så tar hun meg under armen og sier: Skal vi se hva som venter oss på innsiden?

Tenker hun ikke på noe annet enn det hun ser, lukter, hører? Finnes ikke huset lenger? Ville hun sett på den blå døren nå, på frosten på bakken og rimet på innsiden av vinduene, og ikke ant at store deler av livet hennes har vært innenfor disse veggene. Med heftige diskusjoner, kjærlighet, fortvilelse, hennes voldsomme engasjement?

Av og til er jeg også borte for henne. Som datter kommer og går jeg i bevisstheten hennes. Oftere og oftere er jeg et hvilket som helst menneske." (side 13)

Her treffer forfatteren en sår nerve for alle de som har opplevd at foreldrene har forsvunnet inn i glemselen, hva enten man snakker om Alzheimer spesielt eller demens generelt. Skjønt man ved Alzheimer i alle fall glimtvis kan oppleve autentisk kontakt, slik den en gang var ...

Cecilie Enger kommer i forbindelse med ryddingen i morens hus over en skrivebok, der moren har skrevet opp absolutt alle presanger som har vært gitt og mottatt til jul gjennom alle år. Mens hun sitter og blar i denne, oppdager hun at disse i utgangspunktet så uskyldige notatene ikke bare er historien om familien Enger, men også sier noe om den utviklingen Norge som nasjon har gjennomgått fra slutten av 1950-tallet og frem til i dag. For gavene sier noe om hvordan det sto til i det som etter hvert ble velstands-Norge - mens vi var på vei dit. Gjennom de magre 1960-årene der det meste var hjemmelaget, med dog preget av optimisme, og 1970-tallet der velstanden for folk flest begynte å befeste seg for alvor, inntil den sprang ut i full blomst på 1980-tallet. Og for meg som er omtrent like gammel som forfatteren, blir dette også en reise gjennom minner fra egen oppvekst og levde liv. Akkurat dette - gjenkjennelsen - er nok nøkkelen til suksessen Cecilie Enger opplever med denne boka, som flere steder betegnes som hennes definitive gjennombrudd.

Morens gavelister får forfatteren til å huske mange enkeltepisoder og familiemedlemmer fra egen oppvekst, det være seg en tante med tunge depresjoner til familiemedlemmer som hun har blitt fortalt opplevde å få hele sin oppsparte formue revet bort i forbindelse med børskrakket i 1929 ... Hun trekker frem enkeltepisoder og samtaler som har gjort et dypt inntrykk på henne - noe er til å smile av, noe gjør en trist ...

"Mor rakner, litt etter litt, og nå har hun mistet forståelsen av hva en gave er. Hun som alltid satte frem de styggeste bilder på peishyllen og la de mest usmakelige puter i sofaen, når giverne av disse tingene var på besøk. Ga jeg henne et smykke, brukte hun det alltid når vi var sammen. Og da Ola, som seksåring, kjøpte en stor, rød plastring til henne, gikk hun med den hver gang han traff henne." (side 81)

Og jeg som fremdeles husker hvordan det var å gå på skole på lørdager, og som dessuten husker hvor befriende det var da lørdagsfri ble innført, måtte virkelig smile når forfatterens mor på side 140 i boka beskrives som en iherdig motstander av lørdagsfri skole. For hvordan skulle det gå med alle barna? Hvor skulle de gjøre av seg på lørdager? Bare drive formålsløs rundt uten å ha noe sted å gå? Hvorpå faren, som moren senere skilte seg fra, utbrøt "Kan de ikke bare være hjemme, som andre folk?" For ikke å snakke om morens indignasjon da hun fikk "Anna i ødemarka" i julepresang fra sine foreldre. Trodde de kanskje ikke at hun var mer intellektuell enn som så, og så fnøs hun av denne ukeblad-romanen ... Og jeg fikk samtidig flashback til et minne om den samme boka hjemme hos oss en jul, bare at der var den faktisk til glede, som all annen dokumentarlitteratur som handlet om mennesker som hadde hatt det vanskelig og som klarte seg på tross av dette. "Dankert-Anna" føyde seg pent inn i denne rekken, selv om man neppe kunne snakke om stor litteratur. Og når hun skriver om moren som gråter seg gjennom filmen "Broene i Madison County" med Meryl Streep og Clint Eastwood i hovedrollen, tenkte jeg: "Gi meg navnet på den - mann som kvinne - som ikke har tørket en eneste tåre under denne filmen?"

"Alle vet at det skal skje en dag. Det er naturlig å oppleve foreldrenes bortgang. Men når det skjer, så er det likevel ikke som man har forberedt seg på. Det er en tom sorg, det er å kjenne seg som en etterlatt barn, selv om jeg er voksen. Det er vemod over tapt tid, anger over det so er sagt og det som ikke er sagt, og takknemlighet over alt som har vært fint." (side 256)

Hun får sagt det, Cecilie Enger! Hun skriver om sin mor, men klarer samtidig å få det til å bli så allmenngyldig - som om vi alle er i samme båt og i bunn og grunn opplever det samme, men med noen ulike detaljer her og der. Hun treffer dermed en streng av gjenkjennelse hos de fleste av oss, og med en rørende og naivistisk humor og glede gjør hun samtidig det hele litt ufarlig. Hun bekrefter også myten om at "det er noe i de fleste familier", men måten hun pakker det hele ut på, er så fylt av respekt at jeg aldri tenkte på det som pinlige avsløringer av hennes families indre liv. Og mens vi er inne på dette med julegaver - jeg tipper at denne boka kommer til å ligge under særdeles mange juletrær i år. Og så håper jeg at alle som stifter bekjentskap med Cecilie Enger for første gang gjennom denne boka, også tar seg bryet med å lese "Himmelstormeren"! Det fortjener både boka og leserne!

Cecilie Enger skriver så lett og ledig, samtidig som hun med få, presise ord klarer å fange inn mennesker, stemninger og tidskoloritt. En fornøyelse fra ende til annen! Ikke til å undres over at hun er blitt belønnet med Bokhandlerprisen 2013!

Mye bra å finne i Bokhylla til Nasjonalbiblioteket, ja.

I november har den beste leseopplevelsen min vært En uvanlig leser av Alan Bennet. Jeg synes det er vanskelig å finne gode morsomme bøker (kanskje fordi jeg har en sær humor?), men denne var i alle fall en innertier for meg. Og som så ofte før, så fant jeg den etter tips her inne :-)

Huffda, alle de "likes"-a hadde jo gjort deg godt :-). Fra spøk til alvor, blir du slettet ene og alene fordi du er er anonym på nettet? Om det er derfor så er jeg egentlig enig med avisene (og en av få ganger jeg er uenig med deg her inne...).

Selv er jeg av den prinsippielle mening at kommentarfelt i aviser og avisinnlegg bør være under fullt navn. Husker at jeg havnet borti noen nettsider rett før 22. juli og ble ganske så skremt. All den "dritten" folk lirte ut av seg var skremmende. Etter 22. juli ble disse sidene så groteske at jeg ikke orket å lese dem lenger. Også i dag prøver jeg å styre unna de meste av kommentarfelta i avisene, men det hender jo at jeg leser noen om temaet er veldig interessant. Men så mye useriøst skal man lete lenge etter. De seriøse innleggene forsvinner og får ofte helt usaklige reaksjoner fra ulike "troll" som har gjort det til en egen "hobby" å spy ut mest mulig gørr. Disse folka ødelegger de fleste av opprinnlige seriøse artikler åpne for kommentarer. Man ser jo også at aviser velger å ikke åpne noen artikler for diskusjon, nettopp på grunn av slike erfaringer.

Derfor mener jeg at har man ulike synspunkter så skal man stå for det, - med eget navn! Kan man ikke stå for det man sier, men trenger å "gjemme" seg bak ulike synonym, - ja da får man heller holde kjeft.

Samtdiig så synes jeg det er greit å være anonym på ulike nettforum der det ikke dreier seg om å spre politiske budskap, eller stå for ulike holdninger, egnet til å egge opp, spre frykt osv. Så kan man jo diskutere om disse nettsidene er helt nøytrale, men det er en annen sak. Et argument for anonymitet kan være på ulike likemannsforum, der medlemmer aldri hadde kunnet deltatt om de skulle stått fram med navn. Tenker da på forum for ulike sykdommer o.l. Men her kjenner ofte de som driver stedet personenes navn som oppgis ved registrering og får slettet de som bare er ute etter å skape splid.

Om din "utestengelse" skyldes andre ting kan jeg til dels være enig med deg. Spørs jo litt om hvordan innleggene dine er da (uthenging av andre grupper/ufine/usaklige osv.). Er de på linje med innlegg du har her så ser jeg ingen grunn til å sensurere deg. Her inne er du ganske så fornøyelig :-)

Huff da, det var ikke meningen! Jeg bør nok bli flinkere til å lese igjennom trådene før jeg poster - det går litt fort i svingene noen ganger ;-)

I dag har jeg finne frem adventsstaken og ordnet med lys. Nå gleder jeg meg til å tenne det første lyset i kveld. Det er denne tiden mot jul jeg syntes er aller hyggeligst. Med første verset i adventsdiktet til Eivind Scheie ønsker jeg dere en fin søndag, den første i desember :)

Et lys skal brenne
for denne lille jord.
Den blanke himmelstjerne,
der vi og alle bor.
Må alle dele håpet
så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes.
Et lys er tent for det.

Jeg lurte også litt på dette, og fant et avisutklipp som jeg har liggende i min bok. Det er et innlegg av Nils-Petter Enstad. Han skriver dette: Et sentralt motiv i romanen er den gamle brødrekonflikten mellom Kain og Abel, som er en del av den bibelske urhistorien.
Cals far heter nettopp Adam, og broren, som Cal står i et motsetningsforhold til, heter Aron.
Deretter henviser han til den bibelske fortellingen, 1. Mosebok 4, 16.

Brødrekonflikten er der altså i flere generasjoner, så diskusjonen om tittelen bør kanskje vente til bok 2 er ferdiglest, siden den handler mest om Cal og Aron. Det er sønnene til Adam som er Kain og Abel.

HVORFOR ROSEN av Stein Mehren

Hvorfor akkurat rosen velges
til bilde på kjærligheten, det ser vi
når rosen åpner seg, ja, ruser seg
i sitt bilde av morgengryet.

Men det er i dette øyeblikk
rosen begynner å visne... Glødende
i sitt begjær etter å favne soloppgangen
suges den inn i solnedgangen

der den til slutt
krøller seg sammen omkring seg selv.
I en hunger hvis eneste føde
er dens egen sult.

Dette diktet har jeg blitt så glad i. Passer godt når sola "snur" rundt 20.desember :)
Lykke til!

Så nådde vi bunnen.
Igjen går det oppad,
igjen går det fremad
mot lys og mot sol.
I tåkegrå dager
og regntunge netter
skred mørket imot
sin ytterste pol.
Og har vi enn knugende
trengsler tilbake,
isen fra stormenes
rungende røst.
Frysende dager
da alt er et øde,
så føler vi dog
som en lidende trøst:
At dagene lenges,
at rommet får farge,
at alt som nu sover
i skogenes skjød,
kun venter på timen
da fritt det skal spire
og blusse med
livets og skjønnhetens glød!

Språket er banalt og full av klisjeer. Halvveis i boka mangler jeg tillit til forfatterens ide om plott. Innholdet minner om kiosklitteratur, språket minner om en ambisiøs ungdommskolestil.
På sitt beste sammenligner jeg den med Läckbergs husmorkrim.

Jeg har blitt spurt om jeg vil lese et dikt til en juleavslutning.
Svarte selvfølgelig ja til det :)
Jeg står fritt i å velge, men ønker at det skal passe inn i tiden vi er i. F.eks. jul, desember eller vinter.
Publikumet er godt voksne damer.
Var sikker på at det skulle være lett å finne et fint og passende dikt, men jeg sliter litt.
Etter å ha bladd gjennom noen diktsamling uten å finne det rette så håper jeg dere kan gi meg noen forslag :)

Snø og granskog av Tarjei Vesaas

Tale om heimsleg -
snø og granskog
er heimsleg.

Frå første stund
er det vårt.
Før nokon har fortalt det,
at det er snø og granskog,
har det plass i oss -
og sidan er det der
heile heile tida.

Meterdjup fonn
kring mørke tre
- det er for oss!
Innblanda i vår eigen ande.
Heile heile tida,
om ingen ser det,
har vi snø og granskog med.

Ja lia med snøen,
og tre ved tre
så langt ein ser,
kvar vi er
vender vi mot det.

Og har i oss ein lovnad
om å koma heim.
Koma heim,
gå borti der,
bøyge greiner,
-og kjenne så det fer i ein
kva det er å vera der ein høyrer til.

Heile heile tida,
til det er sløkt
i våre innlandshjarte.

Med ryggene mot meg lokker dere.