Bokelskere.no

Valgets kval, kjell k (eller K2, jeg tar en Lahlum:) her har jeg vinglet fram og tilbake før jeg har falt ned på en forfatteren og en bestemt bok.
Denne gangen går jeg for Nobellprisvinner i litteratur V.S. Naipaul (britisk forfatter av indisk avstamning, født i Trinidad)og boka Et hus til Mr. Biswas (1961, norsk overs 2002).
Ser det er ikke så mange som har lest boka så kanskje den har en sjanse.
Her er en lengre artikkel om boka fra Nrk kultur 2002, for de som vil lese mer om verket.
Her gjengir jeg et avsnitt i artikkelen:
Et høydepunkt i bokhøsten
Og allerede her ser vi spor av Naipauls religionsskeptiske livsanskuelse. Livet er på ingen måte skjebnebestemt. Livet består av en rekke latterlige tilfeldigheter. Det gode er, at ethvert sammenbrudd kan gi grobunn for en ny start et annet sted. Og vi, leserne, børster av oss støvet vi og, gang på gang, og følger vår tragiske helt fortrøstningsfullt videre på jakt etter en bedre tilværelse. Heri ligger, ikke Naipauls, men verkets ukuelige optimisme.

Dette var litt reklame for boka jeg velger meg, spennende om jeg pirrer andres nysgjerrighet.

Dette var før man kunne forebygge ved å tro på yr.no
Denne setningen hos deg fikk meg til å ta et lite sidespor, så du får tilgi meg hvis du blir stresset av digresjoner. Jeg tror holdningene blant fiskere på Island og i Norge har vært ganske like, så jeg har sett litt på norske forhold rundt formidling av værmelding.

Værmeldinga regnes som en viktig årsak til at radioen så raskt ble populær i Norge. I boka Havet, døden og vêret, står det bl.a.:
Det var likevel nettopp omsynet til vêrmeldinga som blei viktigaste brekkstonga for å introdusere radio. Dei fyrste radioane var gjerne plasserte om bord i fiskebåtane fordi vêrmeldinga var det viktigaste programmet. (s. 147)

I Norge var det, i følge denne boka, likevel ikke noen vesentlig motstand fra religiøse miljø. Kanskje fordi den ikke presenterte seg som noen eksakt vitenskap overfor ikke-vitenskap. Publikum blei ikkje tiltalt som lekfolk og reine konsumentar, men som kunnige og nødvendige medprodusentar av vêrmelding. (s. 153) I Tysfjord hadde læstadianerne en diskusjon om saken, og kom fram til at værmeldingen var så viktig for fiskerne at radioen måtte aksepteres.

Det går likevel fram av boka at det ikke var først og fremst etterspørselen hos fiskerne som drev fram utviklinga - mange av dem syntes nok at de kjente naturen godt nok og kunne tyde den selv så godt det lot seg gjøre. Men fra radioen startet prøvesendinger i Norge i 1923, har værmeldinga betydd mye for mange næringer - ikke bare fiskeriene.

Og det du sier om at fiskerne ikke kunne svømme, kjenner jeg igjen - sånn var det.

Da er jeg ferdig med boka og har også lest hva dere har skrevet om den. Jeg tok meg også tid til å lese intervjuet som Gretemor hadde lenket opp, og oppdaget at på toppen der var det også et videoklipp med intervju som var interessant. Så takk til deg for den, Gretemor!

Etter første del var jeg litt betinget begeistret, og etter del to er jeg fremdeles ikke helt overbevist om at jeg kommer til å lese de to andre bøkene. For all del, jeg synes det var mye bra her, men det er ganske ujevnt. Del en synes jeg hadde både de fleste høydepunktene og flest beskrivelser som Lillevi lenger nede kaller inkonsistente. I andre del er det mindre av begge, men historien griper meg ikke så veldig. Jeg kan være enig med Kjell k i at den virker litt rotete og usammenhengende. Gutten er i grunnen den personen som jeg er minst interessert i her – jeg vil heller høre mer om for eksempel Kolbeinn, Brynjólfur og ikke minst Geirthrúdur. I videointervjuet forteller også Stefánsson at hans opprinnelige idé var at dette skulle være én bok og ikke tre, og at den skulle handle om en rik enke på Island som han hadde hørt om og som hadde inspirert ham. For meg ser det ut som hennes historie kommer sterkere tilbake i bok tre, men det spørs om jeg kommer så langt…

Noen har lurt litt på hvem “Vi-stemmene” tilhører. I videointervjuet forteller han hvilken tanke som ligger bak disse: Det er noen som levde da historien skjedde, og som nå er døde. Av en eller annen grunn har de fastnet i en tilværelse mellom livet og døden, noe de opplever som en straff. Selv tror de at ved å fortelle, kan de slippe fri og komme seg over i døden. Kanskje bare en annen måte å skaffe seg en allvitende forteller på?

Jeg endte opp med terningkast 4 for denne boka 

Det begynner å bli vår her i Vestfjorddalen også. Sola som har vært borte i noen måneder kommer tilbake til meg i morgen. Hurra :)
Vanligvis har jeg nypussete ruter til den dagen, men det har måtte vike til fordel for lesesirkel og Himmelrike og helvete. (Deilig å ha noe man kan skylde på )
Siden jeg nærmer meg slutten på boken så skal den leses ferdig i helgen.

Har finne frem ny bok blant mine uleste bøker. Valget blir Markens grøde av Knut Hamsun. Den har stått på leselisten min helt siden jeg leste Sult og ble bergtatt av forfatteren. Gleder meg veldig til å starte på den.

God lesehelg ønsker jeg dere alle :)

Kranes konditori med undertittel Interiør med figurer av Cora Sandel er fra 1945 og var en flott bok og en god leseopplevelse. Historien utspiller seg på nettopp, Kranes konditori. Boken er filmatisert og spilt på teater.

Ekteparet Krane har nylig pusset opp konditoriet og håper at dette vil tiltrekke seg flere og finere kunder. Her møtes bygdefolket for å ta en kopp kaffe, spise et smørbrød og til dans på kvelden. Konditoriet fungerer også som møtested for siste nytt og sladder om folk i bygda.
Vi møter mange mennesker som Sandel beskriver godt og levende. Fortellerstemmen gir oss alle små og store hendelser i livene deres med en humoristisk og noen ganger ironisk røst. Det handler om livene vi lever og forholdene vi går inn og ut av. Forventingene til hva som sømmer seg og hvordan sladderen kontrollerer og påvirker oss.

Hovedpersonen Katinka Stordahl er en fraskilt syerske med to barn. Det er Katinka som skal sørge for at byens fine fruer går standsmessig kledd, men Katinka har resignert, kjolene blir ikke sydd og livet hennes er blitt pregløst og har gått i stå. Portvinen hjelper henne til å bedøve det triste og tomme i livssituasjonen. En dag på konditoriet møter hun den svenske rallaren Stivhatten. Stivhatten er en ensom og utstøtt person i bygda og i møtet med ham føler Katinka at hun gjenkjenner seg selv.

På Kranes konditori følger vi Katinkas ferd fra å være en passiv og resignert kvinne til å bli en person med stolthet og visjoner.

Cora Sandel tok opp et viktig tema når hun skrev denne romanen og selv om dette ikke er like aktuelt i dag finner vi allikevel elementer av gjenkjennelse.
Kvinnen skal gifte seg, få barn og være en god mor og en god hustru. Ønsker man noe annet vil man bli møtt med sladder og lite forståelse. Man skulle rett og slett ikke ta seg tid til å realisere seg selv. Sandel forteller oss at det handler om å tørre og tro på drømmen sin, våge å ta valg for å få et bedre liv.
Katinka kom til et punkt hvor hun ikke maktet å gjøre som alle forventet av henne og valgte å bli alenemor og starte sin egen lille bedrift. Tiltross for disse valgene blir det et tøft liv for Katinka i møte med bygda og alles krav.

Dette var en fornøyelig og god historie som virkelig underholdt meg og i tillegg skriver Sandel utrolig godt.
Terningkast 5 :)

Siden jeg er ferdig med boka "Himmelrike og helvete" av Stefànsson har jeg begynt på boka "Det nye tempel" av Johan Bojer.
Skal også begynne på Henri Troyat bokserie, første bok ut heter
"Alltid en dag". Det blir mitt første møte med denne forfatteren. Er det noen der ute som har lest noe av ham?

Jeg har lest flere av Laxness bøker, og vil også anbefale deg og andre på det varmeste Brekkukotkrønike En meget god bok som jeg ser jeg ga terningkast 6.
Var jeg deg vil jeg begynne med den mest kjente boka, nemlig "Islands klokke".

Jeg er også ferdig med boka, og støtter de som likte første delen best. Andre del ble en helt annen fortelling mye pga hva som skjedde i første del av boka, den siste delen har mer en fortellende stil.
Får lyst til å følge personene videre, så jeg vil nok også lese resten av trilogien, såpass godt likte jeg det jeg las.
Terningkast 5 fra meg.

Så morsomt at du nevner Duuns Menneske og maktene, Lillevi! Jeg har også hatt den boka i tankene mens jeg har lest, og har lurt på om jeg skal finne den fram og lese på nytt etter over 30 år. Jeg kan ikke si at jeg husker noe særlig fra den, annet enn at jeg den gang syntes den var veldig bra.

Jeg har foreløpig ikke lest mer enn første del av Himmelrike og helvete, men regner med å ta fatt på fortsettelsen i helga.

Skal fortelle assosiasjonene mine til deg, Lillevi, men da må du love å ikke si det bort ;-)

Jeg lo også litt da jeg leste det, fordi det ikke stemmer, og så havnet jeg på vidotta i tankene. Du skjønner, selv om jeg er litt lat av natur så prøver jeg å trene litt innimellom. Nå har noen tipset meg om denne treningsvideoen. De par første dagene etter ei sånn økt så verker det i muskler jeg ikke ante eksisterte engang! Jeg skjønner jo av fortsettelsen at Stefansson ikke prøver å være morsom, men det kom litt skeivt ut for min del, så jeg var nok ikke helt mottakelig for det han vil si i akkurat dette avsnittet...

Og Bojers "Den siste viking" vil jeg absolutt anbefale!

"Jeg mener ikke at den siste setningen er problematisk"
Det jeg mener med at den første setningen er problematisk, er at den gir meg helt andre assosiasjoner enn jeg tror forfatteren ønsker, og det ødelegger dessverre en del av opplevelsen av resten av avsnittet for meg.

Den siste setningen er for såvidt grei, mens jeg fikk litt problemer med den første. Selv om han nok ikke mener det bokstavelig, synes jeg ikke han treffer helt når han sier at hjertet er den eneste muskelen som kan gjøre oss søvnløse. Etter ei skikkelig treningsøkt kan det da verke både her og der og gjøre søvnen dårlig ;-)
Det som i utgangspunktet kunne ha blitt poetisk og vakkert, blir da litt ødelagt for min del, men det sier kanskje mer om meg enn forfatteren...

Tirsdagens e-dikt.

To skygger

Langsomt går vinteren
over vårens bro.
Jeg ville ikke
at den skulle gå fortere.

To skygger har jeg, to sønner,
de vet hverken hit eller dit.
Jeg venter på dem under broen
som en krøpling på krykkene sine.

Snøen smelter, snart
er de borte.
Men en datter
har lagt seg hos meg.

Forfatter: Terje Johanssen

Fra samlingen, Han som kommer, Gyldendal 1993.