Dag Solstad Godt det finnes noen igjen som ikke er redd for å si sin mening.
Anmelderen skrev om en ny Dostojevskij. Gjett hvem det var?! Håkan Nesser – det er helt sant

Lesing er en bra ting - bare du ikke får bokstøv i undringens blå øyne.

Hans Børli

Kjenner igjen følelsen av at det gjør vondt når man ser hva bibliotekene kvitter seg med, selv om det samtidig har ført til at jeg har gjort noen gode kjøp. Jeg har en viss forståelse for at det må kasseres en del med tanke på hvor mange nye titler som kommer hvert år og krever plass. De er sikkert nødt til å tenke nytt og tilby mer digitalt. Men jeg lurer da på om det er noen som samordner og ser på helheten slik at det fremdeles via fjernlån blir mulig å lese et allsidig utvalg av gamle (og gode) fysiske bøker? Jeg la også merke til denne setningen i artikkelen: Bøker er forbruksvarer, mens filer lever evig. Stusser litt over det, siden jeg innbiller meg at det kan bli nødvendig etter hvert å konvertere over i lesbare formater, men det er mulig det er løst?

Nå er siste side lest i denne fantastisk flotte romanen og det er litt trist for jeg skulle så gjerne hatt Markens Grøde liggende på nattbordet mitt med uleste sider i lang tid fremover.
Isak blir man utrolig glad i og man imponeres over hans arbeid i skogen, på jorder og med bryting av stein for å bygge seg opp en gård.

Boken er lettlest, men har så mye dybde og så mange lag at man godt kan skjønne at den fremdeles er populær og leses av mange.
Det er skrive så mye om boken at all analyse bare vil være å gjenngi andres ord, dessuten er jeg nesten litt fattig for ord etter å ha avsluttet dette verket. Jeg kan si at dette ble en av mine favorittbøker og jeg gleder meg allerede til å lese den på nytt igjen en gang i fremtiden.

Dagens E-dikt

Vaktskifte

Ned fra parken
går damene
med solen
og kurver og tepper og blader og tomme termoser
og opp i parken
går parene
med månen
og hender og armer og lår og bryst og mager
så himmelsk tynget
til bristepunktet lastet
med hverandre

Annie Riis, fra samlingen, Himlen er de andre, en kjærlighetssatire.

Det lover jeg å gjøre! Det er faktisk en av de få scenene jeg husker fra jeg så TV-serien.

Jeg vet i grunnen ikke helt hva jeg skal si til det ennå. Når jeg sitter og leser, så glir det greit. Jeg ser satiren og tror jeg oppfatter en del spark mot systemet. Jeg synes også kapittel 8 hvor Ivan skal prøve å forklare at han ikke er gal, er ganske morsom. Litt morsomt er det også når det i kapittel 9 og 10 fleipes omkring Wolands skikkelse, som "...han er fanden så lunefull...", "...Fanden vet hvor han befinner seg...", "Hvor har han tatt inn, denne Woland, fanden ta ham." Men om dette vil holde på interessen helt til mål, er jeg usikker på. Det er ikke sånn at jeg akkurat lengter etter å ta fatt på neste leseøkt - det blir like gjerne til at jeg velger en annen bok i stedet. Så foreløpig ligger det nok ikke an til at denne blir noen favoritt. Uansett tenker jeg å lese del 1, så får vi se etter hvert om det fenger såpass at jeg leser resten også. Er ferdig med kap. 11, og jeg håper Gretemors kommentar om at det etterpå ble et positivt vendepunkt, også vil gjelde for meg :))

Novellekunst på sitt beste!

Ingvild H. Rishøi (f. 1978) debuterte i 2007 med novellesamlingen "La stå". Siden har hun kommet ut med novellesamlingen "Historien om Fru Berg", og dessuten et par billedbøker for barn. "La stå" er den eneste jeg så langt har lest av henne - før "Vinternoveller".

"Vinternoveller" inneholder tre noveller som alle har det til felles at barn står sentralt, at de voksne har falt litt utenfor det veletablerte og at de alle gjør så godt de kan, men så er det på en måte likevel ikke nok.

I novellen "Vi kan ikke hjelpe alle" møter vi en ung mor og hennes datter på vei hjem fra barnehagen. Den lille datteren er bare fem år, men har likevel måttet lære seg livets harde realiteter. Hun kan i motsetning til de fleste unge mennesker i dag (får vi inntrykk av) ikke få alt hun peker på, og dette forstår hun så inderlig godt. I møte med morens utilstrekkelighet, vet hun likevel råd, og vi aner en sterk integritet hos det lille barnet - en integritet som får moren til å føle seg enda mer utilstrekkelig, men som likevel redder verdigheten deres på et vis. Som at neida, de kan ikke hjelpe alle, men den unge mannen som tigger om penger, han kan de gi nesten de siste pengene de har, fordi han har så mye, mye mindre enn dem. Men så har de bare 60 kroner som helst skal vare over helga, fordi jentas far har sluttet å betale ... Og så kan man spørre seg hvem som tar vare på hvem ... Morens oppgave er jo å ta seg av datteren, mens det i realiteten er datteren som passer på moren - slik det jo ofte er i familier der de voksne ikke håndterer livet sitt slik de bør når de tross alt har ansvar for barn.

I "Riktig Thomas" møter vi en mann som nettopp har kommet ut av fengsel, og som i forbindelse med samvær med sønnen skal kjøpe en pute til ham. Vi aner en svært institusjonalisert mann som knapt er i stand til å ta et eneste valg, og da han ikke klarer å komme på hvor gammel sønnen er når han står i butikken og får spørsmål om dette, rakner det for ham.

Og helt til slutt i novellen "Søsken" møter vi den unge jenta som flykter sammen med småsøsknene med Valdresekspressen for å unnslippe barnevernet. Og under flukten får vi høre om familiens lovende start i livet og om alt som til slutt gikk fullstendig galt. Alt fortalt så skjørt at det faktisk var vanskelig å holde tårene tilbake ... Særlig når vi aner at det kanskje likevel er håp om en bedre fremtid? For det var kanskje ikke barnevernet likevel som dukket opp til slutt?

Men selv om det lysner for noen hver i disse tre novellene, skjønner vi at lysningen ikke er det samme som en varig løsning. Kanskje fungerer likevel det fnugg av håp som dukker opp i hver av novellene som en fortellermessig godt grep for å unngå at disse vipper fullstendig over i det sentimentale? I det virkelige liv er det imidlertid både høydepunkter og nedturer, uansett hvilken klassetilhørighet man måtte ha. Og når man er som lengst nede, er det som regel bare en vei, og den går oppover. Akkurat dette poenget har Rishøi fått svært godt frem. Det er håp når det ser svartest ut! Eller som en venninne av meg pleier å si: enhver krise er egentlig en skjult gave ...

Det er noe med språket i Rishøis noveller som imponerer meg. Det forhold at hun skriver nærmest autentisk slik personene i novellene hennes snakker, et nokså muntlig språk med a-endinger og det hele, gjør tekstene hennes levende og skaper en veldig nærhet mellom fortelleren, leseren og personene historiene handler om. Vi er der vi også, sammen med hovedpersonene, og vi blir nesten ett med dem etter som dramaene utspiller seg. Lettelsen de føler når ting ikke er riktig så ille som man først skulle tro, smitter over på oss som lesere. Rishøi spiller på hele vårt følelsesregister, uten at det hele ender som tåreperse.

Jeg måtte høre et par av novellene om igjen, fordi jeg så nødig ville gi slipp på personene som jeg hadde rukket å bli så glad i. Kaia Varjords opplesning gjorde lytteopplevelsen til noe stort! Denne novellesamlingen bør man ikke gå glipp av!

Det er et faktum at Ingvild H. Rishøis noveller blir lengre og lengre, så kanskje er det et håp om at det kommer en roman fra henne etter hvert?

Det er en forglemmelse av meg at tittelen ikke kom med. Den er rett og slett, VÅR.
Et flott dikt av Scott dette.

Det virker som ordvalget "borger" eller "kamerat" har en viss betydning i alle fall. For eksempel i kapittel 10 hvor teaterets økonomisjef Varenucha sier dette da han blir overfalt:
Hva er det dere gjør kamera... fikk den fortumlede kontorsjefen hvisket frem, skjønte imidlertid straks at ordet "kamerater" absolutt ikke passet på banditter som overfalt folk på et offentlig toalett, og presset derfor frem et hest: - Borge... men innså at de ikke fortjente noen slik betegnelse heller, og fikk for tredje gang et fryktelig slag, uvisst av hvem av de to, så blodet fosset ut av nesen og ned på busserullen.
Men borger er kanskje ikke like sterkt som å kalle dem banditter, siden han heller ikke synes at ordet borger passer i denne situasjonen.

Her i Document.no ligger dette avsnittet: I venstre­si­dens reto­rikk hadde og del­vis har ordet ”bor­ger” både over- og under­to­ner som til for­veks­ling lig­ner kon­no­ta­sjo­nene for­bun­det med det russisk-bolsjevikiske ordet ”burzjuj,” det kan­skje mest benyt­tede offent­lige skjells­or­det i Sov­jet­unio­nen for alt som hørte høyre­si­den og det bor­ger­lige, ikke-kommunistiske sam­fun­net til både innen- og uten­lands. I kari­ka­tur­teg­nin­gene ble ”burzju­jene,” altså bor­gerne, typisk frem­stilt som tykke, dress­kledde og sigar­rø­kende med grå­dige kjef­ter som slur­pet i seg pro­duk­tene av fat­tig­folks arbeid og strev; det var intet tve­ty­dig ved de bor­ger­lige mot­stan­derne i den offi­si­elle sov­je­tis­tiske reto­rik­ken. Slik inn­gikk ”burzju­jene” i den men­tale pro­pa­gan­daen man søkte inter­na­li­sert hos alle som ble opp­dradd under et venstre­ra­di­kalt peda­go­gisk regime; jeg antar noen kjen­ner igjen ste­reo­ty­pene også fra norsk skole og sosia­lis­tiske aviser, de lig­net til for­veks­ling kapi­ta­lis­tene i til­sva­rende teg­nin­ger i ”Klasse­kam­pen” den gang revo­lu­sjon ennå var avi­sens erklærte mål.

Kanskje du liker dette :)
Det er av Gabriel Scott.

Det blinker i luften av sommerfuglvinger,
det kryper og kravler med tusen små ben,
sneen har ynkelig grått seg til døde,
og blomstene våkner, en etter en.

Blåveis og hvitveis og sneklokker åpner
de blanke små øynene, smiler og ler,
myser mot solen og morgenrøden,
og tror ikke alt det rare de ser.

Og seljen den står der med grenene fulle
av svulmende rakler med silkehår,
de ligner små lubne kattepuser
som soler seg i den deilige vår.

Det var oppløftende å lese dette, gretemor. Jeg har kommet til side 132 og forstår fremdeles ikke helt denne merkelige boken. Kanskje jeg også får et bedre syn på Mesteren og Margarita etter et par kapitler til :) Min plan er også å ferdiglese del en i helgen.

Jeg er ferdig med kapittel 14 og stadig blir vi kjent med nye mennesker i de utroligste situasjoner. Vet sannelig ikke om jeg er så veldig begeistret, det blir litt vel mye science fiction. Er klar over at det skjuler seg kritikk og spark til systemet i Sovjet på den tiden dette ble skrevet og at det var vågalt nok for forfatteren. Men det er noe med at det skal fenge leserne også da. Må si jeg sliter litt med å bli betatt av det jeg har lest til nå.
Andre eldre russiske forfattere skrev også om underlige mennesketyper og handlinger, men for min del så synes jeg ikke det overtok hele handlingene i bøkene. Jo, kanskje så gjør de det da men nok ikke på samme måten som her. Her er det kanskje mer systemkritikk enn i de eldre bøkene.
Men for al del, jeg er ikke kommet halvveis enda og jeg kan endre mening etter hvert.
Det hadde vært Interessant å høre fra dere andre om hva dere synes om boka til nå.

Et flott nettsted - takk for at du delte det! Og jeg tok meg tid til å se forelesningen om vaskemaskina. Har absolutt sansen for argumentet om at den frigjør tid til å lese :))

En utmerket beskrivelse av forskjellen (og sammenhengen) mellom sakprosa og skjønnlitteratur!

Da vil jeg svare med Eva Joly sine ord:Fanstasi fra virkelighetenJeg har lenge hatt lyst til å ta steget inn i den skjønnlitterære verden, mye fordi du kan bruke fantasien til å komplimentere virkeligheten. Samtidig hadde jeg lyst til å beskrive de heltene jeg har jobbet sammen med, de som er anonyme, og som ikke får noen æresdekorasjoner, sier Joly

Apropos spørsmål om russiske navn lenger ned i tråden: Er det noen som har gjort seg noen tanker om navnet Ivan Hjemløs? I følge siden som Jostein Røyset delte, så var det ikke uvanlig at russiske forfattere tok slike tilnavn. Den mest kjente var Maxim Gorki, hvor Gorki betyr "bitter". "Ivan" er jo i mange tilfeller synonymt med "russer". Er Ivan kanskje bildet på den vanlige russer som er hjemløs - en person som det ikke er noen plass for i samfunnet han lever i?