Det er nettopp av grunnene du nevner at diktene i Haugtussa har blitt lest mer inngående og flere ganger av meg. Det er sjelden jeg har vært så opptatt av selve komposisjonen av dikt når jeg leser. Det har vært en stor fornøyelse å bli kjent med Garborg sin diktning.

Jeg vet! Dessuten har den vært tilgjengelig i pocket et års tid.

Enig i at det bør bli noen endringer hvis Bokelskere.no skal være et interessant nettsted for oss brukere framover. Selv om vi har blitt mange bør en ha en viss struktur som gagner forumet. Mange bokomtaler er ikke bokomtaler i mine øyne.

Ikke Trond Espen Seim, og i alle fall ikke Axel Henie eller Kristoffer Joner. Men hva med Johannes Joner? Og så er jeg litt svak for Pål Sverre Valheim Hagen. Jada, er lov å være patriot :-)

Jens Bjørneboe har flere spennende og kritiske tekster i sine dikt. Bjørneboe debuterte med den kritikerroste samlingen Dikt i 1951. Aske, vind og jord har jeg enda ikke fått lest men synes det kan være ei bok å anbefale for de som liker Bjørneboe's penn.
Halldis Moren Vesaas har mange lune og nære dikt i fin nynorsk språkdrakt som jeg vil anbefale.
Vilhelm Krag's bok Dikt i utvalg har flere fine og gode linjer. Fandango er et dikt fra 1891 som du bør lese,

Jeg er ferdig med "Den onde budbringer - Bob Dyland og sekstitallet" av Mike Marqusee. En mektig bok om Dyland og andre fra den tiden i USA.
Siden jeg er på reise, har jeg også med meg noe lettere lesestoff, og da falt valget på Rapsgubbene av Karin Brunk Holmqvist.. En helt ok reiselektyre. Men nå har jeg liggende klar boka "Veien til Xanadu "
en reise i Marco Polos fotspor av Torbjørn Færøvik . Har lest bøker av denne forfatteren før med glede, så derfor er jeg tilbake med ei ny bok, det skal bli spennende med nok ei faktabok.
"En drøm om en drøm - høsten" av Gabriel Scott måtte bli igjen hjemme, men jeg skal nok ta fatt på den igjen nå snart.
Fotballkamper kommer også til å "stjele" lesetid framover, men det er det verdt

Den store strid

Jeg har kun lest de 6 første diktene og temaet i dem alle er Veslemøy sin kjærlighetssorg.
Høst er innledningsdiktet og høstværet beskriver godt de følelsene som Veslemøy har.

No rullar havet svært mot land
med skùm um skavlande ryggir
og bryt seg sprengt mod øydestrand,
der berre vindtroll byggjer.
Og stormen skrik i ville gru,
der yvi djup han jagar
med fòk og ròk um rev og flu
i desse haust-myrke dagar.

Videre fortsetter det med at jorden skjelver, bladene blir gule og faller til bakken og det er kaldt og mørkt. Det er ingen tvil om at Veslemøy lider og har det vondt.

Har alltid sett på fredag den trettende som lykkedag jeg også, er født den trettende.

I helgen er det mye som skjer her. Rockefestival i dalen, fotball-VM og maling av huset.
Blir allikevel lesing, men i en mye mindre skala.
Skal lese ferdig Haugtussa og fortsette med bøkene om Pelle Erobreren. Har også finne frem et par noveller av Arne Garborg og gleder meg veldig til å lese dem.

God helg til deg Vibeke og alle andre Bokelskere :)

Om å elske og ha tapt ...

Jeg har tidligere både lest og skrevet om et par av Julian Barnes´ (f. 1946) mest kjente bøker; "Flauberts papegøye" (1984) og "Fornemmelse for slutten" (2011). Den første førte til hans gjennombrudd som forfatter (pga. nominasjon til Bookerprisen) - den siste innbrakte ham Bookerprisen.

Lenge var "Flauberts papegøye" ikke å få tak i, men i fjor utga Cappelen Damm boka som pocket. Dermed er boka atter tilgjengelig for norske lesere. Det er godt, for boka er helt bemerkelsesverdig og fantastisk skrevet! I mellomtiden har jeg sluttet å gi terningkast i mine bokanmeldelser, men jeg kan jo nevne at jeg ga terningkast seks både til "Flauberts papegøye" og "Fornemmelse for slutten". Jeg er med andre ord av den oppfatning at Julian Barnes´ bøker (i alle fall disse to som jeg så langt har rukket å lese) ruver høyt over det meste andre av samtidslitteraturen i dag.

Nå er Julian Barnes ute med en slags memoar-bok - "Livets nivåer" (2013) - helt fersk i norsk utgave. Så fersk er i grunnen boka at det ikke er mange profesjonelle bokanmeldere som har rukket å anmelde den enda. I alle fall har det vært lite å finne på nettet.

"Livets nivåer" er inndelt i tre deler eller fortellinger; "Høydesynden", "På samme nivå" og "Tapet av dybde". Titlene på de tre delene illlustrerer rett og slett livets (ulike) nivåer, og alle historiene handler om kjærligheten og om å miste den man er glad i. Den siste delen handler helt konkret om Julian Barnes selv, og hans sorg etter at han mistet kona Pat etter rundt tredve års samliv. Stilen i fortellingene er utpreget essayistisk.

"Du setter sammen to ting som ikke har vært satt sammen før. Og verden er forandret. Folk legger kanskje ikke merke til det der og da, men det spiller ingen rolle. Verden er likevel forandret." (side 11)

Vi introduseres for ballongferdenes spede begynnelse. Det var ikke hvem som helst som bega seg ut i det eventyret det innebar å komme seg opp i luften og sveve over alle andre. Dette var eventyrere, som regel menn med stort mot og et ønske om å gjøre seg bemerket, og det ga status å få dette til - også å være med. Mange betalte en formue for å få være med opp i luften, og noen ganger gikk det galt. Ballongene falt ned og folk døde. Brødrene Godard og den berømte ballongen Giganten sto sentralt i utviklingen som til slutt skulle føre til at flyet ble oppfunnet. Etter hvert kom også fotografiet - aerostatiske fotografier - og parallellene trekkes til den første måneferden på slutten av 1960-tallet, da astronautene opplevde "jordoppgang", en fantastisk opplevelse av å se jorden som den mest fargerike av alle planeter.

"Vi lever på flaten, på bakkenivå, likevel - og derfor - aspirerer vi. Fra bakken kan vi av og til nå så langt som til gudene. Noen svever med kunst, andre med religion, de fleste med kjærlighet. Men når vi svever, kan vi også styrte. Det er langt mellom myklandingene. Vi kan oppleve å sprette bortover bakken med benknekkende kraft, slept mot en jernbanelinje i utlandet. Hver eneste kjærlighetshistorie er en potensiell sorghistorie. Om ikke først, så senere. Om ikke for den ene, så for den andre. Av og til for begge.

Så hvorfor strekker vi oss alltid mot kjærligheten? Fordi kjærligheten er punktert der sannhet og magi møtes. Sannhet, som i fotografi; magi, som i ballongferder." (side 45)

Selv om historiene om ballongferdene er fascinerende, er det utvilsomt den tredje og siste delen som er mest interessant. Denne fyller til gjengjeld nesten halve boka, og her forteller forfatteren om sitt eget savn av en høyt elsket livsledsager og hvordan dette har preget ham og hans forhold til livet og omgivelsene i årene etter at hun døde. Han forteller om en gryende og etter hvert altoppslukende interesse for opera, fordi dette er "en kunstform der voldsomme, overveldende, hysteriske og destruktive følelser er normale. En kunstform som mer åpenbart enn andre former for kunst er ute etter å knuse hjertet ditt. Dette ble min nye sosialrealisme." (side 103)

Underveis trekker Julian Barnes opp en del livsanskuelser som handler om dybden i tilværelsen. Noen ganger gjør det vondt å lese, fordi han trykker på noen knapper gjennom sine enkle og meget presist formulerte anskuelser.

"Du har spørsmålet om ensomhet. Men den er ikke slik du forestilte deg den (hvis du noen gang hadde forsøkt å forestille deg den). Det finnes i all hovedsak to former for ensomhet: den som handler om ikke å ha funnet noen å elske, og den som handler om å bli berøvet den man elsket. Den første er verst. Ingenting kan sammenlignes med sjelens ensomhet i oppvektsårene." (side 124)

Alle kommer vi på et eller annet tidspunkt i livet til å miste noen vi er glad i - om det ikke allerede har skjedd. Vi er så utålmodige på andres vegne og tenker at "nå får det være nok sorg - nå må han/hun jammen komme seg videre!" Og så er det faktisk ikke så enkelt. Som Julian Barnes skriver et sted: Bare det faktum at han er i live, levendegjør hans elskede kone. Dersom han også skal legge henne bak seg for å komme over sorgen, er det som om hun dør for andre gang. Dette gjorde at han var i stand til å jage bort selvmordstankene mens sorgen var som mest intens, og livet uten Pat fortonet seg fullstendig uten mening.

Menneskene må få velge måten å sørge på. Noen bruker kortere tid og andre lengre tid. "Livets nivåer" fikk meg til å tenke - også på det jeg mest sannsynlig en eller annen gang har foran meg - og dette er en sånn bok som gjør en klokere. Den siste delen er utvilsomt den sterkeste - den som gjør dypest inntrykk. Jeg skjønte for øvrig ikke helt sammenhengen mellom ballongferdene og den siste delen, og fant det litt kunstig at disse skulle høre sammen - utover at ballongferdene på et vis symboliseres fallhøyden i kjærligheten ...

Like fullt: jeg anbefaler denne boka varmt! Del tre er alene verdt hele boka!

Det siste verset:

Eg lengta tidt paa trøytte Veg
der ut til Fred;
men Lande fyrst kann syne seg,
naar Sol gjeng ned.

Eg tenkjer og at her er det døden (Fred) ein lengtar etter. No har Veslemøy/Garborg sett at Alvelandet berre er ein draum, og ikkje ei verd som ho/han vil få oppleve,

Samstundes har ho/han slått seg til ro med at "Lande" ikkje kjem enno, det ser me i linja: men Lande fyrst kann syne seg når Sol gjeng ned.

Det er berre så vakkert!

Gleder meg til å høre hva du synes :))

Og alt skal være kjærlighet er en frittståede oppfølger til boka Yarden. Den forteller delvis samme historie, men med en annen innfallsvinkel, og deler som ble utelatt i Yarden prøver han nå å beskrive - først og fremst kjærligheten til ungdomskjæresten K.

Skrivestilen er fremdeles knapp, men langt mer poetisk enn i Yarden. Dette er langt fra en kronologisk fortelling. Den er fragmentarisk og repeterende. Det vonde er vanskelig å nærme seg, og han sirkler for det meste rundt det, forteller det samme mange ganger med små nyanseforskjeller - røper litt mer for hver gang, eller kanskje det blir en litt annen historie neste gang. Han gjentar stadig ting som "Fortellingen er et kaleidoskop", "Minnet er kaleidoskopisk", "Hukommelsen er fragmentarisk".
På side 135 skriver han:
Det finnes en forestilling om at en fortelling må ha en inngang, et anslag som lyder gjennom hele fortellingen. Det er enkelt å tro at fortellingen skal være som musikk. Toner skal følge på hverandre, og plutselig skal man være dratt inn i en virvlende dans. Det sies også at teksten skal ha en port, en dør som leder videre gjennom svimlende korridorer. En begynnelse. Et midtparti. Men det er ikke sånn. Alt er i forandring. Det som så ut til å være en avslutning, viste seg i stedet å være en inngang, og det jeg trodde var en avslutning, viste seg bare å være en ventestopp der man for et øyeblikk kunne hvile ut.

Boka er på vel 140 sider, og det tok halve boka før jeg begynte å få en idé om hva han prøver å fortelle. Selv om den er kort og forsåvidt leses ganske fort, opplevde jeg den som relativt krevende å komme igjennom. Den får meg til å tenke, og ved tilsynelatende å fortelle uten å fortelle, føler jeg at han har gitt meg et innblikk i hans kaotiske tilværelse både i oppveksten og som voksen. I alle fall fragmenter av den...

Den siste boka i trilogien En hjemby står nå for tur. Jeg tror disse tre bøkene kunne egnet seg for en samlesing og sammenligning av innfallsvinkler og virkemidler.

Er det noen som har lest alle tre?

Her i Vestfjordalen er det sol, sommer og flotte dager. Deler dette fine sommerdiktet av Inger Hagerup med dere.

Lykke

Hva lykke er?
- Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.

Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd
og kanskje ja – og kanskje nei -
han elsker – elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Blei nok litt feil av meg å skrive at han skildrar det "reine" Jærlandskapet. Naturskildringane til Garborg vil nok heller ikkje jærbuane føle seg heime i, men eg tenkjer at Garborg "blandar" den konkrete naturen med det abstrakte.

Kan hende drøymer Garborg om ei "ny" verd? Kan hende føler han seg ikkje heilt heime der han er no, og at det han drøymer seg til, er "litt" Jæren og litt "noko anna", både i konkret og abstrakt tyding? Eller betyr det noko heilt anna?...

Ikkje veit eg kva Garborg tenkte, og for eigen del har eg hatt fleire tolkningar. For nokre år sidan skreiv eg ei oppgåve om nettopp dette diktet, og for meg er "Mot Soleglad" eit av Garborgs finaste dikt.

Artig det der!

"Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himilrand
i kveldblaa Ro".

Når eg les Garborg sitt "Mot soleglad" så les eg litt ulike ting Fyrst har me det konkrete naturdiktet der Garborg skriv om naturen på Jæren. Her ser me landskapet i havdisen, fjelltoppane som kjem i brann ved solnedgangen. Fargane i myra som flammer opp og gir ulike tankar, mens Jærlandskapet ligg der støtt og stødig når sola går ned. Me veit at Garborg ofte lengta heim til Jæren, og her har han skildra korleis han ser på heimstaden sin.

Men dikt har fleire sider, og går me til den tematiske og billedlege sida er det rom for fleire tolkingar. Me tolkar jo ofte dikt ut ifrå eigen livssituasjon og erfaring. Kanskje er "Alvelandet" eit eventyrland? Den verda Garborg ønskjer seg, men som ikkje finst? Kan hende skildrar diktet Garborg sine motstridande kjensler for Jæren? Han veit eigentleg ikkje kvar han høyrer heime eller kva han vil med livet sitt.

Dikt er spennande!

I sånne øyeblikk kunne jeg ønsket meg bedre engelsk-ferdigheter. Det blir dessverre en del ord og nyanser som går tapt.