Bokelskere.no

I går ble vinneren av Man Booker-prisen 2016 kåret. Den gikk til Paul Beatty for The Sellout, en satiriske roman lagt til Beattys hjemby, Los Angeles, der han tar for seg raserelasjoner, men også relasjonen mellom far og sønn. Beatty er den første amerikaneren som vinner den prestisjetunge litteraturprisen, som inntil for få år siden var forbeholdt forfattere fra det britiske samveldet.

Jeg kan ikke si noe særlig mer om romanen foreløpig, for jeg begynte på den på tirsdag og har ikke kommet så veldig langt. Men jeg liker satire og foreløpig virker den spennende.

Jeg har ikke lest alle de nominerte, men som vanlig forsvant min favoritt blant de jeg har lest ut allerede da langlisten ble til kortliste, og favoritten på kortlisten vant heller ikke, men jeg håper og tror The Sellout er en verdig vinner.

Ja, her var det sannelig mange perler! Jeg har flere av dem i bokhylla og har lest ca. halvparten av bøkene på lista. Så den nå, da jeg endelig har fått begynt på Zenos bekjennelser av Italo Svevo, som jeg har hatt stående en god stund. Det er flere av bøkene jeg fikk lyst til å lese, så takk for flott og inspirerende liste!

Nei, du har jo nettopp fått boka. God lesing!

Da har jeg også lest ferdig Fiolinane. Skrev litt om tankene jeg gjorde meg her på Bokelskere.

Hva gjør det med menneskene når samfunnet slik vi kjenner det bryter sammen? Hvor siviliserte er vi egentlig? I så måte gir Fiolinane meg visse assosiasjoner til Fluenes herre, selv om den jo handlet kun om barn, men spørsmålsstillingen er noe av den samme. Og apropos assosiasjoner, når det gjelder tilværelsen på søppelfyllinga går tankene til Knut Faldbakkens Uår. Utover det er imidlertid de tre romanene temmelig forskjellige.

Fiolinane leste jeg sammen med andre i den dystoptiske lesesirkelen her på Bokelskere. Veldig glad for denne felleslesingen, for jeg er neimen ikke sikker på om jeg hadde orket å komme i gang med boka på egenhånd.

Jeg opplever romanen som innholdsmessig vond og vanskelig. Men jeg synes Leikvoll klarer å veie opp for det grusomme gjennom det vakre språket og ved å fremstille og skildre handlingen på en svært nøktern og jordnær måte. Noe Hilda formulerer så fint i et innlegg i tråden for boka i lesesirkelen at jeg vil sitere en setning derfra:

Det er ingen murstein når det gjeld sidetal, men for meg var det ein murstein reint innhaldsmessig!

Så fint at jeg kunne tipse om bøker og forfattere du ikke kjenner fra før :-)

Ser forresten at jeg hadde rotet når det gjelder John Fante. Han skrev både romaner og noveller. Og alle de jeg anbefalte deg, er romaner, Har rettet det nå.

Jeg ser at du har mange av bøkene og forfatterne jeg ville anbefale deg i bokhyllene dine her på Bokelskere, bla. Günter Grass, Georges Perec, Dostojevskij, Ishiguro, Miguel de Cervantes Saavedra, Joyce Carol Oates og José Saramago. Men det er jo så mange gode forfattere og fine bøker, og jeg anbefaler deg på det varmeste å lese noen av disse:

Infinite Jest av den amerikanske forfatteren David Foster Wallace (1962–2008).

Jesus' Son en novellesamling av den amerikanske forfatteren Denis Johnson (1949–). Har skrevet litt om den her på bokelskere.

En av trilogiene til den kanadiske forfatteren Robertson Davis (1913–1995) – The Salterton Trilogy, The Deptford Trilogy eller The Cornish Trilogy – de er fantastiske alle tre!

En av bøkene til den fantastisk amerikansk forfatteren John Fante (1909-1983). Den mest kjente romanen hans er vel Wait Until Spring, Bandini (1938) (norsk tittel: Vent til våren, Bandini). Jeg synes Dreams from Bunker Hill (1982) og The Road to Los Angeles (1985 og altså utgitt posthumt), er vel så bra.

Historien av den italienske forfatteren Elsa Morante (1912-1985).

En av de tidlige romanene til den australske forfatteren Peter Carey (1943–), enten Tax Inspector eller Illywacker. Carey har vunnet Booker-prisen to ganger, riktignok for senere utgivelser. samt vært med på å skrive filmmanus til Wim Wenders filmer Until the End of the World og Bliss . Har lest mye av ham og synes de første er best.

Noe av Stig Sæterbakken (1966-2012). Han skrev etter min mening fantastisk godt og særegent. Av romanene hans er min favoritt S-trilogien, som består av Siamesisk (1997), Selvbeherskelse (1998) og Sauermugg (1999). Han skrev også essay, og samlingene jeg liker best er Dirty Things (2010) og Ikke noe av dette handler om meg selvbiografiske notater (2016).

Henri Duchemin and His Shadows av den franske forfatteren Emmanuel Bove (1898–1945). Den foreligger også på norsk med tittelen Mine venner. Fantastisk sterk og original novellesamling om ensomhet.

Noe av den italienske forfatteren (1943–2012) Antonio Tabucchi. Ser du har min favoritt av ham, Ifølge Pereira, i hylla, men hva med hans Fernando Pessoas tre siste dager?

Til slutt sjanser jeg på å anbefale trilogien Orbitor av den rumensk forfatteren Mircea Cartarescu (1956–). Den består av Orbitor venstre vinge, Orbitor kroppen og Orbitor høyre vinge. Når jeg skriver «sjanser på», skyldes det at jeg foreløpig bare har lest den første, fordi den var så bra at jeg sparer på de to siste.

Håper du finner noe her som frister og at det i så fall faller i smak :-)

Jeg-fortelleren, den tidligere barnehjemsgutten Lionel Essrog, har Tourettes og jobber i firmaet til den annenrangs mafiabossen, Frank Minna, som driver en kombinasjon av limousinservice og detektivbyrå Det var ikke først og fremst handlingen som fascinerte meg, for den var ganske tynn, men det at romanen er et sprudlende oppkomme av språklig overskudd og oppfinnsomhet.
Og så inneholder den et vel av referanser til Prince, ikke minst TAFKAP – The Artist Formerly Known as Prince – heller ikke noe minus for min del :-)

Et lite eksempel:

«That's that crap Danny listens to,» said Minna. Danny was code for too black.

I knew I had to own that song, and so the next day I sougt it out at J&R Music World–I needed the word «funk» explained to me by the salesman. He sold me a cassette, and a Walkman to play it on. What I ended up with was a seven-minute «extended single» version–the song I'd heard on the radio, with at four-minute catastrophe of chopping, grunting, hissing and slapping sounds appended–a coda apparently designed as at private message of confirmation to my delighted Tourette's brain.

Prince's music calmed me as much as masturbation or a cheeseburger.

Hørte denne på lydbok og oppleseren, Geoffrey Cantor, gjorde en mer enn anstendig jobb.
Vaklet mellom en firer og en femmer på terningen her, og landet til slutt på en solid firer.