The image in the glass seemed only vaguely familiar. I didn’t like my new tie, so I took off my coat and tried another. I didn’t like the change either. All at once everything began to irritate me. The stiff collar was strangling me. The shoes pinched my feet. The pants smelled like a clothing store basement and were too tight in the crotch. Sweat broke out at my temples where the hat band squeezed my skull. Suddenly I began to itch, and when I moved everything crackled like a paper sack.
Alt ved dem ga inntrykk av at de forholdt seg til resten av verden som et ennå ubekreftet rykte.
Man kunne i beste fall kalle henne fattigfornem, og da hadde man allerede gått langt i å bekrefte hennes selvbedrag.
Hva med Angiveren, den nye romanen til Terje Holtet Larsen? Vil ikke røpe for mye, bare at rammefortellingen handler om to gretne gamle gubber, en forfatter og en revisor. Og at boka er spekket med litterære referanser, til andre romaner og forfattere ,og dessuten har med en skjult hentydning til tittelen på en av Holtet Larsens egne romaner. Holtet Larsen skriver etter min mening glitrende romaner og noveller, så også her.
“Mother would be terribly worried,” said Arnold.
“Worried?” said Arnold’s father. “She will probably die of a heart attack before morning, but then, what is life but a puff of smoke or a leaf or a candle soon burned out anyway?”
“Don’t pretend you don’t take life seriously,” said Arnold, “and don’t pretend, just because there are women around, that you are light-hearted. You’re the grim, worrying type and you know it.
He put the record on and sat on the edge of a very uncomfortable chair at quite a distance from Miss Goering. The needle was too loud and the march was the Washington Post. Miss Goering felt as uneasy as one can feel listening to parade music in a quiet room.
I took the steps down Angel’s Flight to Hill Street: a hundred and forty steps, with tight fists, frightened of no man, but scared of the Third Street Tunnel, scared to walk through it – claustrophobia. Scared of high places too, and of blood, and of earthquakes; otherwise, quite fearless, excepting death, except the fear I’ll scream in a crowd, except the fear of appendicitis, except the fear of heart trouble, even that, sitting in his room holding the clock and pressing his jugular vein, counting out his heartbeats, listening to the weird purr and whirr of his stomach. Otherwise, quite fearless
Da er jeg ferdig med The Sellout. Nå har jeg jo ikke lest The White Boy Shuffle, så jeg har ikke noe grunnlag for å sammenligne, men jeg må si jeg syntes årets Man Booker-vinner var helt grei, verken mer eller mindre.
“That’s the problem with history; we like to think it’s a book – that we can turn the page and move the fuck on. But history isn’t the paper it’s printed on. It’s memory, and memory is time, emotions, and song. History is the things that stay with you.”
Courage isn’t contagious; fear is, of course.
‘I’ve met a remarkable woman. Oh, my friend, I don’t have the words to describe her – everything about her is Light.’
I thought he was exaggerating. Where there is light, there are shadows too.
No one knows with any certainty how many mines were buried in Angolan soil. Somewhere between ten and twenty million. More mines than Angolans, probably.
‘Not ex-agent, say rather ‘ex-gent’! Ex-exemplary citizen. Exponent of the excluded, existential excrement, an exiguous and explosive excrescence. In a word, a professional layabout. Very pleased to meet you.’
[…] munnen hans krummer seg i et lite smil som bærer i seg et helt liv, tenker jeg, og så smiler også jeg og tenker på mitt eget smil, på hva det sier, hva det avslører, på hvordan mitt liv ser ut derfra, fra den andre siden av smilet.
Selv har ikke noe forhold til Halloween i det hele tatt, i motsetning til de kjenner som har barn. Håper det blir gøy!
Som jeg vel nevnte i innlegget mitt forrige helg, har jeg stadig store planer om å få lest noen av de gamle bøkene mine, ikke bare alle de nye jeg kjøper hele tiden. Har endelig kommet i gang med Zenos bekjennelser av Italo Svevo som har stått i hylla i flere år – og som jeg synes er så bra at jeg sporenstreks kjøpte og lastet ned en ny bok av ham på Kindelen og kjøpte den som lydbok på italiensk … Jeg er visst uforbederlig!
I går leste jeg en Kindle Single, The Spirit of '76 – From Politics to Technology, the Year America Went Rock & Roll av David Browne. Ganske artig og velskrevet liten sak (er bare på 31 sider). Den er krydret med mange artige referanser til bla tv-show som NBCs Saturday Night og filmer som Deltagjengen og Blues Brothers, foruten referanser til politikk, teknologi og rock, slik det framgår av undertittelen. Litt av hvert å mimre om her, for en del av oss av den (litt) eldre garde. Og så er den stinn av sitatmat. Et lite eksempel:
The Ramones weren’t the first punk rockers to crash the docile music party during this time; Smith’s first album, Horses, had arrived in the fall of 1975, the same year Television had put out a single, “Little Johnny Jewel.” But the sight of Jeffrey Hyman, John Cummings, Doug Colvin, and Tommy Erdelyi — aka Joey, Johnny, Dee Dee and Tommy Ramone — showing up at a recording studio atop Radio City Music Hall in the early months of 1976 carried its own symbolism. Unlike the denim-clad rock stars of the era, the Ramones arrived for work in leather jackets and sneakers. In the old days, they would have been called hooligans: One of them had served time for armed robbery, and another had had a stint in a psychiatric hospital. In their spare time, they sniffed glue and smoked dope. They would have terrified the likes of Dan Fogelberg.
Leser også videre i Terje Holtet Larsens roman Angiveren. Har alltid store forventninger til Holtet Larsen, og han innfrir så absolutt denne gangen også. Angiveren er noe av det kosteligste jeg har lest på en stund.
Mandag begynte jeg på Cormac McCarthys Blood Meridian som lydbok, en annen av de mange bøkene jeg har hatt en stund og gjerne vil lese. Men jeg måtte gi opp nesten med det samme. Den ble bare for dyster og voldelig rett etter Fiolinane av Leikvoll. Så jeg la den på vent igjen og begynte tirsdag på The Sellout av Paul Beatty i stedet. Litt artig, for onsdag kveld ble det kunngjort at Beatty fikk Man Booker-prisen 2016 for denne satiriske romanen lagt til Beattys hjemby, Los Angeles, og der han tar for seg raserelasjoner, men også relasjonen mellom far og sønn. Beatty er den første amerikaneren som vinner den prestisjetunge litteraturprisen, som inntil for få år siden var forbeholdt forfattere fra det britiske samveldet.
I tillegg blir det kanskje tid til en novelle eller to i Sixty Stories av Donald Barthelme eller Seremonier av Julio Cortázar.
Ønsker dere en riktig god helg, med eller uten halloweenfeiring!
In 1976, America went rock & roll.
[Om Ramones]
“The general opinion is that they were incapable of making a record,” says Craig Leon, then an A& R rep at Sire Records. “And even if they did, no one would want to know about it.”
og:
[…] lead singer Joey, a mutant offspring of a giraffe and Cousin Itt […]
Rock & roll was never the land of the most popular kids in class, the big men on campus, the jocks. Whether it was the people who made it or the people who absorbed it, it was home to the geeks, outsiders, and misfits, and it had been that way from the start about two decades earlier. In that regard, the Saturday Night cast really were akin to rock stars.
No one thought they would win, not even the people who signed their paychecks. And who could blame them? After all, the time was early 1976, and for its televised entertainment, most of America was happy to watch Laverne & Shirley, a sitcom about blue-collar working girls, or The Six Million Dollar Man, a fantasy about a half-man, half-robot who made strange creaking sounds when he ran. The idea that those viewers would click to a channel for a show spotted with gags about pot, sadism, and Yippies seemed as silly as, well, a half-man, half-robot.
Even when that show, NBC’s Saturday Night, was nominated for five Emmys, it was hard to imagine its winning … [De stakk av med prisen for fire av de fem kategoriene de var nomert i (for writing, directing, supporting actor in a variety show (Chevy Chase), and, most remarkable of all, outstanding comedy-variety or music series)].
Der kan du se. Dette er mitt første møte med forfatteren. Du ligger årevis foran meg – og antagelig veldig mange andre :-)
Beatty har jo tre romaner til på samvittigheten siden den tid, så det er vel ikke umulig at han har utviklet sitt litterære talent på de årene. Jeg har som nevnt ikke kommet såpass langt i The Sellout at jeg har klart å gjøre meg opp en mening om den ennå.
Gikk for moro skyld inn og så på ditt eksemplar av The White Boy Shuffle, og ut fra det du har skrevet der virker det som stilen og tematikken er mye av det samme.