Om vennskap, svik og tilgivelse

Om forfatteren og hans bøker

Amin Maalouf (f. 1949) er en libanesiskfødt forfatter og journalist som har bodd i Frankrike siden 1976. Han har skrevet en rekke romaner (bl.a. "Leo Afrikaneren" fra 1986), essays, sakprosa (bl.a. "Verden i ubalanse" fra 2009) og operalibrettoer, kan jeg lese på bokas smussomslag. Samtlige av romanene hans (åtte i alt) er oversatt til norsk, og det samme gjelder hans sakprosabøker. Bøkene hans er oversatt til 37 språk, og han er både internasjonalt anerkjent og prisbelønt som forfatter. Maalouf skriver på fransk.

"Om noen er perfekt plassert til å snakke om forholdet mellom Øst og Vest, mellom europeisk og arabisk, mellom den kristne verden og den muslimske, så må det være forfatteren Amin Maalouf." Lasse Midttun, Morgenbladet

"De forvillede"

"Da Adam sovnet torsdag, ante han ikke at han dagen etter skulle fly av sted til landet han hadde sine røtter, etter å ha levd i frivillig eksil i årevis, og dét for å oppsøke en mann han hadde bestemt seg for at han aldri mer skulle snakke til.

Men Mourads kone hadde klart å finne de uangripelige ordene:
"Vennen din ligger for døden. Han vil gjerne se deg." (side 13)

Da Adam reiser av gårde, er det med svært blandede følelser. Rett etter at han ankommer sitt opprinnelige hjemland, får han melding om at Mourad er død. Deretter oppstår dilemmaet: skal han delta i begravelsen eller skal han la være? Press fra enken om at han må si noen ord om vennen under begravelsen, får ham til å bestemme seg for at han ikke vil delta.

Oppholdet i hjemlandet skal komme til å vare i seksten dager, og i løpet av denne tiden korresponderer Adam med vennene som tilhørte den opprinnelige vennegjengen som for ca. 25 år siden ble spredt for all verden - utløst av Mourads enkes ønske om at de alle skal samles for å minnes den avdøde. Eposter sendes mellom vennene, hvor en er jødisk og noen er muslimer, mens Adam selv er kristen. En gang spilte dette ingen rolle. Noen ble i hjemlandet, mens andre reiste i eksil. De som ble igjen, bebreider dem som dro, og de som dro, bebreider dem som ble igjen og som fikk "blod på hendene" i tiden som fulgte etter stridigheter og krig.

"Hvor ligger skylden? I opprettelsen av staten Israel? Jeg vet at det er det dere mener, du og vennene dine. Og det er delvis sant. Men bare delvis. Fordi diskrimineringen og trakasseringen fantes allerede for mange hundre år siden, lenge før staten Israel, lenge før territorialkonflikten mellom jødene og araberne oppsto. Har det vært noe tidspunkt i den arabiske verdens historie da vi har blitt behandlet som fullverdige borgere?

Ikke noen andre steder, heller, vil du svare. Ja, det stemmer. I Europa har det skjedd verre ting, tusen ganger verre. Det nekter jeg ikke for. Det måtte nazistiske grusomheter til for at holdningene skulle endres radikalt, for at antisemittismen skulle bli betraktet som en ynkelig praksis og en skammelig sykdom.

Jeg er overbevist om at denne utviklingen kunne spredd seg til den arabiske verden. Hvis Palestinakonflikten ikke var kommet i kjølevannet av nazistenes grusomheter, kunne kanskje jødenes stilling i de arabiske landene blitt bedre i stedet for verre? Det tror jeg, det er jeg faktisk helt sikker på. Men det var ikke det som skjedde. Det som skjedde var det motsatte. Overalt ellers blir jødenes stilling bedre, men her hos oss blir den verre. Andre steder blir pogromene henvist til historiens søppeldynge, hos oss starter de opp igjen. Andre steder forsvinner Sions vise protokoller fra ethvert seriøst bibliotek, her trykkes de opp i kjempeopplag." (side 223)

Og videre på side 233:

"I "prosedyren" du fortalte om, satte faren din fingeren på en helt avgjørende sannhet: Rett etter andre verdenskrig gikk konsentrasjonsleirenes grusomhet og antisemittismens gru opp for Vesten. For araberne derimot, framsto ikke jødene som ubevæpnede sivile, som ydmykede og utmagrede, men som en invasjonsstyrke, velutrustet, velorganisert, skremmende effektiv."

Korrespondansen mellom vennene er et fortellermessig grep forfatteren bruker for å få frem absolutt alle sider ved Midt-Østenkonflikten, og som leser sitter man igjen med en oppfatning av at alle har rett - alt etter hvilke briller man har på. Det er et spennende fortellergrep som får en til å innse at det ikke finnes bare én sannhet om denne konflikten. Og nettopp dette er jeg overbevist om at er forfatterens overordnede mål med denne boka, som på den ene siden er meget litterær og på den andre siden egentlig dypt politisk på den måten at økt forståelse for alle sider ved konflikten er eneste farbare vei mot fred ... Et budskap jeg for øvrig kjenner godt igjen fra hans sakprosa-bok "Verden i ubalanse" ...

"Det er ikke så mange som deg og meg, som er oppriktig berørt av begge de "rivaliserende" tragediene. Og de er - vi er - de mest fortvilte og maktesløse av alle jøder og arabere. I blant kan jeg faktisk misunne dem som befinner seg i en av de to leirene og som uten problemer kan si: Måtte bare mitt folk vinne, og de andre dø!" (side 234)

Vennene utfordrer hverandre, og det handler dels om ting som har skjedd mange år tilbake og dels om ting som har skjedd senere. Midt oppi det hele innleder Adam et kort og intenst forhold med Semirami, en kvinne fra ungdomstiden. Hun har aldri giftet seg etter at ungdomskjæresten Bilal døde, og driver nå et hotell hvor vennene etter hvert samles. Alt går imidlertid ikke helt som planlagt ...

Jeg skulle virkelig ønske at alle som har en mening om Palestina-konflikten, leser denne boka! Amin Maalouf belyser nemlig på mesterlig vis konflikten fra alle tenkelige vinker, og får - vil jeg hevde - på den måten frem alle nyansene som man bør være klar over før man gjør seg opp en mening. Selv er jeg av den oppfatning at det bare ikke går an å tegne et svart-hvitt-bilde av partene i konflikten, og at det rett og slett ikke er mulig å gi den ene siden all skyld for det som skjer. Til det er konflikten for kompleks.

Historiene vi får høre i boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg kjente at jeg ble veldig berørt. Amin Maalouf er en mesterlig forteller, som gjennom et presist og litterært språk har tegnet et temmelig klart bilde av menneskene som er berørt og som må leve med konsekvensene av kriger, konflikter, tragedier og svik. Til syvende og sist handler det om det er mulig å tilgi og komme videre ...

Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste fordi den er interessant, lærerik og tankevekkende!

Mer enn godt nok om mot, sårbarhet og troverdighet i lederrollen!

Anita Krohn Traaseths bok "Godt nok for de svina" med undertittelen "En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet", er ferskvare så det holder i skrivende stund, men jeg bare sier det med en eneste gang: Les den! Enten du er mann eller kvinne, har lederambisjoner eller ei, er på vei oppover i makthierarkiet eller har sittet der en stund - eller for den saks skyld dersom du ønsker å få innblikk i hva det vil si å inneha en topplederjobb, med de utfordringer dette innebærer. Her er det nemlig mye å lære! Sitatfaktoren (grunnet gullkorn på rekke og rad) er stor, og selv sitter jeg her og lurer på hvor jeg skal begynne - og ikke minst hvordan jeg skal unngå å falle for fristelsen til å sitere for mye fra boka.

"Dette er en bok om å gripe mulighetene og ikke stå i veien for seg selv. I bokens første del forteller Anita Krohn Traaseth om grunnlaget for egne verdier, perspektiver og livslyst, og om episoder fra oppveksten som har gitt henne mot. I andre del får vi et åpent og ærlig innblikk i historier fra arbeidslivet som handler om å ville noe, om å rekke opp hånden og å lede fra et sårbarhetsperspektiv. I bokens tredje del, om troverdighet, deler hun sine refleksjoner rundt synlighet, tillit, relasjoner og egenverd." (fra forlagets presentasjon av boka - fra bokas smussomslag)

Når Traaseth deler en hel del med oss lesere i den delen av boka som hun har kalt "Mot", handler det om en åpenhet vi ikke er vant til fra mennesker vi ser opp til og beundrer - i alle fall ikke hva gjelder næringslivstopper. At hun er oppvokst i en arbeiderklassefamilie i Sandefjord, er det i og for seg ikke noe revolusjonerende nytt ved, for dette er en bakgrunn hun deler med svært mange som har kommet seg opp og frem her i verden etter at muligheten for utdannelse ble mulig også for arbeiderklasseungdom. Men at hun forteller om sin mor som ikke bare led av en psykiatrisk diagnose (bipolar), men som også endte med å ta sitt eget liv - det er ikke hverdagskost. For hvor lett er det ikke å frykte at andre intuitivt vil lete etter tegn på at man har sykdommen selv? Mao. at det blir en svakhet at man åpner opp for å fortelle en slik familiehemmelighet ... Men så er det jo ikke slik, heldigvis. Som hun sier selv på side 29 i boka, etter å registrert at de fleste andre også har sin bagasje, selv om den kan variere i tyngde:

"Det er den virkelige store verdien av åpenhet, den avler andres åpenhet. Da forstår vi at svært mange andre har kjent på de samme følelsene, har tilsvarende opplevelser og erfaringer. Det gir trygghet. Åpenhet som mange av oss er så redde for, er det største kilden til trygghet."

Forfatteren er selv inne på det samme, men selv tenker jeg på en artikkel jeg selv leste en gang, og som het "Why should anyone be led by you?" (Forfatterne Rob Goffee og Gareth Jones har for øvrig skrevet bok med samme tittel.) Dessuten tenker jeg på Malcolm Gladwells bok "David og Goliat" (følg linken til min omtale av boka), som utkom tidligere i år. Den første handler om autentisk lederskap, og at det har mye for seg at en leder letter litt på sløret og er åpen om ting man ikke umiddelbart skulle tro at det var en fordel å fortelle om, men som faktisk styrker troverdigheten overfor medarbeiderne, fordi de først og fremst ønsker å bli ledet av et menneske. Den andre handler om at det man skulle tro var en ulempe, faktisk kan være en fordel - og vise versa.

I del to om "Sårbarhet" forteller Traaseth om sin mentor Harald Nordvik, som har vært til uvurderlig støtte for henne.

"Harald er tydelig. Han har alltid sagt at jeg må stå i ting, være ekte, selv om det føles dønn urettferdig. Ta lærdom og gå videre. Man kommer lengst med integritet i norsk næringsliv, og selv om det stormer, vil de som bør det forstå hva du har vært gjennom og hva du har lært." (side 67)

Traaseth forteller dessuten om oppturer og nedturer i karrieren - som den gangen hun selv havnet i NAV-systemet etter å sittet på den andre siden - gjennom å nedbemanne et selskaps ansatte og dermed sende mennesker ut i arbeidsledighet. Ingen har tidligere skrevet om hvordan en toppleder skal takle en slik nedtur. Panikken, motløsheten, følelsen av å ha mislykkes og ikke kunne noe som helst av verdi - jo, som leser kjente jeg dette på kroppen. Når hun senere tar oppgjør med vellykkethetskulturen, og redegjør for hvorfor hun er noe engstelig for å pådra familien for mange gjeldsforpliktelser ved å kjøpe sommerhus, hytte etc., rett og slett fordi det kan være noe uforutsigbart hvor lenge man har jobben sin og ditto inntekter, så er dette også lett gjenkjennelig. Tilsvarende er det kjent stoff når hun redegjør for alle prioriteringene man må foreta dersom man er kvinne og ønsker seg en karriere som toppleder.

Aller mest interessant må jeg innrømme at jeg likevel finner den siste delen av boka, der Traaseth bl.a. tar for seg viktige suksesskriterier i godt strategiarbeid. Det er lett for mange å mene mye om mangt, men det er når det blir tale om konkretisering, løsninger og alternativer at "det straks (blir) mer stille ...":

"Det er det strategi handler om, å gå fra å mene til å forstå til å definere konkrete mål og aktiviteter. Evnen til å tydeliggjøre hva de store linjene er, å forenkle budskapet slik at gjennomføringen blir opplagt uten å måtte henvise til en plan, er det aller vanskeligste. Handling er nøkkelen i alt strategiarbeid. Summen av handling fra alle, ikke bare lederne. Derfor må vi lytte, først til kollegaer, så kunder og partnere. Det er markedet og kunden som bestemmer hvor vi skal sette fokus, hva vi må gjøre for å vinne. Og det er kollegaene som har jobbet i mange år med våre kunder som vet hvor skoen trykker, og som har de beste ideene til hva vi kan gjøre annerledes.

En strategi er verdiløs uten gode og gjennomtenkte aktiviteter som er enkle å følge opp, og som engasjerer fordi kollegaer har vært med på å definere dem. ... En strategi må gis tid til å forankres bredt, bli forstått og gi delaktighet. Det er kjernen." (side 93)

Man kan ikke regne med at alle medarbeiderne er like engasjerte, og man må dessuten ta høyde for at noen aldri blir det heller. Traaseth er utvilsomt forut for sin tid når hun f.eks. snakker om viktigheten av dialog ut fra et slags "speed date the boss"-konsept, hvor hun har hentet ideen fra et program der lederen av et selskap går "undercover" for å høre hva de ansatte egentlig mener om selskapet. (side 94)

"Ledergruppen eller jeg sitter ikke med fasiten. Vi fasiliteterer, men det er summen av alle kollegaers innsats og innspill som skaper endringene. Ledelse er utfordrende fordi det handler om å motivere folk til først og fremst å lede seg selv, basert på en omforent visjon og en forståelig retning man selv har vært med på å skape. Da trenger man ikke et verdinotat i lomma eller i skuffen, verdiene og målene sitter i ryggmargen." (side 96)

I rollen som toppleder i Hewlett-Packard (HP), hvor hun har sittet siden april 2012, kom hun tidlig til at hun hver fredag skulle sende ut fredagsmailer, som oppsummerte ukens hendelser på tvers av "butikken".

"Det skjer så mye hos oss, og det er viktig at informasjonen alle får er så fersk som mulig. Det kommer direkte fra meg og med innspill fra lederne, ikke fra en assistent eller PR-ansvarlig." (side 101)

Selvsagt var det dem som var skeptiske, kanskje særlig til om hun ville klare å følge opp (tids-skvis er jo den største kritiske faktoren i alle lederes hverdag), men etter hvert har engasjerte kollegaer spilt henne god ved å sende henne innspill til hva som bør være med i fredagsmailen - og som Traaseth selv sier - "Jeg er bare en fasilitator."

Dessuten har hun opprettet en blogg på nettet, som heter Tinteguri. Her ligger også jobbsøknaden hennes som førte til at hun fikk toppjobben i HP.

Jeg fant det også spennende når Traaseth filosoferer over frykten for bruk av sosiale medier, som preger mye av næringslivet i dag. Man er så redd for det hun kaller den negative omdømme-risikoen. Dersom ting ikke henger på greip, dvs. at det er for stor avstand mellom det selskapet står for, og hvordan medarbeiderne i selskapet og markedet oppfatter deg - ja, da har man et problem. Men dersom man tar vare på innsiden, tar de vare på utsiden sammen med deg. Er man en drittsekk i det virkelige liv, blir dette veldig fort synlig i det digitale livet. (side 113)

Traaseth jobber med å velge oppgaver av lyst og styre unna dem som handler om ren plikt, og så jobber hun mentalt med alle de positive sidene ved noe hun egentlig ikke vil, slik at hun skal få lyst likevel. Mental trening er et viktig stikkord i så måte. Dessuten er det forskjell på å ofre noe og å velge noe bort.

"Når dagene blir litt stressende og oppgavene hoper seg opp, tenker jeg: Jeg må ingenting. Så går jeg gjennom kalender og oppgaver og prioriterer, helt til jeg føler balansen igjen. Jeg flytter møter som kan flyttes, får andre til å stille i mitt sted der det er naturlig, blir flinkere til å delegere oppgaver. Jeg må puste, hver uke, hver dag. Når jeg velger noe bort, ofrer jeg ikke. Jeg går ikke på kompromiss, jeg føler ikke at jeg går glipp av noe. Jeg prioriterer. Dette er viktig. Man ofrer bare noe om man har ambisjoner om å være komplett og perfekt på alle områder. Det har jeg valgt at livet mitt ikke skal være. Det skal være godt nok for de svina. Det holder.

I livet mitt har jeg en vektskål, med "godt nok for de svina" på den ene siden og hjerteinfarkt på den andre. Det er mitt valg. Det er mitt ansvar å finne balansen, og jeg har ikke rapporteringsansvar for noen andre enn meg selv. For meg betyr det å ta bevisste valg, leve med dem og ikke ha dårlig samvittighet. Ikke så lenge av gangen, i hvert fall." (side 144)

Og her er vi antakelig inne på det som er selve essensen i Traaseths bok: å finne balansen i livet sitt, ikke være "flink pike", "overambisiøs" eller "perfeksjonist", fordi dette i lengden aldri vil være bærekraftig. Man må ta noen valg, man må prioritere!

Ja, jeg vet at det blir mange sitater nå, men disse må jeg bare ta med:

"Kan du ta støyten for noe som ikke direkte er din feil? Klarer du å lede folk som ikke er motivert, ikke leverer og i noen tilfeller motarbeider deg? Takler du synligheten en lederrolle krever? Stoler du på egne beslutninger? Stoler du på andre? Skylder du på andre? Lærer du av feilene dine? Klarer du å balansere privatliv og jobb? Tar du ansvar for deg selv? Og ikke minst, tar du vare på deg selv?" (side 156)

"Det er på ingen måte nok for en leder å være faglig sterk. Du må være psykisk sterk, håndtere relasjoner og mennesker i komplekse prosesser, og da må du kjenne deg selv, dine egne styrker og svakheter. Da snakker vi ikke om de innøvde styrkene og svakhetene mange lanserer i intervjuprosessene, som at man er perfeksjonist eller utålmodig, vi snakker om reell selvinnsikt, selvfølelse og selvbevissthet." (side 157)

Å strekke ut en hånd og be om råd er i følge Traaseth en sann styrke og et sunnhetstegn når man opplever motgang og vanskelige situasjoner i lederrollen. Jeg kunne ikke vært mer enig med henne! Likevel virker det som om en del ledere er engstelige for å be om råd når det røyner på, som om dette skulle være et bevis på at man egentlig ikke duger som leder.

Bokas siste kapittel heter "Alt er relasjoner", og her oppsummerer Traaseth på mange måter sine mange budskap i "Godt nok for de svina", et uttrykk hun for øvrig har hentet fra sin far og som har betydd svært mye for henne opp gjennom hele livet. Gjennom aldri å ha søkt den usunne perfeksjonismen, har hun reddet seg selv fra hjerteinfarkt ...

Relasjoner er det mest utfordrende og givende i livet, og vår selvfølelse og selvinnsikt avgjør hvordan vi håndterer ulike situasjoner og hvilke relasjoner vi får til andre. Vi lærer imidlertid lite eller ingenting om dette på skolen og i andre utdanningsinstitusjoner.

"Tradisjonelt har folk som lykkes, uansett område, om de er ledere eller ei, tre ting til felles, ifølge mentaltrener og coach Live Landmark, nemlig selvledelse, resiliens og samarbeid. Altså hvordan du håndterer deg selv, hvordan du håndterer motgang og interaksjoner med andre. Professor Adam Grant påpeker i sin bok Gi og ta at den fjerde, og den mest kritiske, men ofte mest neglisjerte, er hvordan vi samhandler og skaper relasjoner med andre." (side 160)

Jeg elsker å lese bøker av og om mennesker jeg beundrer, og hvor de letter på sløret og forteller om hva som har vært nøkkelen til nettopp deres suksess. Jeg vet ikke om det er en trend i tiden eller hva det er, men noe av fellesnevneren for mye av den litteraturen som for tiden kommer på markedet, er ønsket om å fremstå mer menneskelig - med sine feil og mangler, litt på godt og vondt - og ikke hele tiden fremheve alt dette perfekte. Kanskje er noe av forklaringen at livene våre er blitt mer transparente på grunn av Facebook og andre sosiale medier? I lengden er det ikke mulig å opprettholde myten om seg selv som den som alltid har kontroll, alltid fikser alt, alltid presterer ... Mennesker med suksess må gjøre noen valg, noen prioriteringer, og alle vet vi at suksess har sin pris. Akkurat dette får Traaseth svært tydelig frem i sin bok.

"Godt nok for de svina" er en meget spesiell, unik og givende bok om en leder som har oppnådd suksess og som våger å vise frem sine sårbare sider. Dette forteller om et stort mot og en sterk tro på at hun er god nok i massevis - uansett! Og der er vi kanskje ved kjernen av godt lederskap: at man har en god selvfølelse og er trygg på seg selv. En trygg leder våger å være transparent og autentisk, og det er slike ledere vi vil ha! Motstykket er usikre ledere som bruker ufine metoder for ikke å risikere å bli avslørt. Eller som ikke har ryddet i "eget bo" og som projiserer egne greier over på andre. Jeg kjente at jeg ble litt glad i Anita Krohn Traaseth mens jeg leste boka, og tenkte at en nettopp en slik leder ville jeg likt å ha - og en slik leder ville jeg selv likt å være! Noen av tipsene hun kommer med underveis, bidrar til at jeg i alle fall vet hva jeg skal gjøre mer av i tiden fremover!

Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste!

En imponerende roman!

Om forfatteren og hans bokutgivelser:

Kjell Westö (f. 1961) er en av de fremste finlandssvenske forfatterne i dag, og han "står i en særklasse som en skildrer av vår moderne historie og hvordan storpolitikken griper inn i menneskenes innerste liv", kan man lese på bokas smussomslag. Han har ikke bare skrevet flere prisberømte romaner, men også dikt, noveller og essays, og bøkene hans er oversatt til rundt 15 språk. Tre ganger er han blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris - senest for "Svik 1938" i 2014, som i tillegg også er nominert til Finlandia-prisen og August-prisen. For "Der vi en gang gikk" mottok han Finlandia-prisen, og denne boka er dessuten filmatisert (følg linkene og les mine omtaler både av bok og film). "Faren ved å være Skrake" (2000), "Lang" (2002" og "Gå ikke alene ut i natten" (2009) er tidligere oversatt til norsk, mens de øvrige åtte bøkene han har utgitt ikke er det.

Kommer på Litteraturhuset:

I anledning lansering av "Svik 1938" i Norge, vil Kjell Westö bli å treffe på Litteraturhuset i Oslo onsdag 12. mars kl. 19.00. Jeg har skaffet meg billett til arrangementet, og ser frem til å høre på samtalen mellom Westö og Åsa Linderborg (forfatteren av selvbiografien "Meg eier ingen"). (Jeg var der - og har i ettertid skrevet om kvelden på Litteraturhuset.)

Om Svik 1938:

I bokas åpningsscene - 16. november 1938 - har advokat Claes "Klabben" Thune ankommet kontoret, og registrerer at sekretæren hans - fru Wiik - ikke har dukket opp. Fru Wiik pleier alltid å være presis, og etter å ha ringt henne uten å få svar, bestemmer Thune seg for å dra hjem til henne for å se hva som har skjedd.

Mer får vi ikke vite før vi rykkes åtte måneder tilbake i tid - nærmere bestemt til 16. mars. Advokat Thune har nylig ansatt fru Wiik som sekretær i firmaet sitt. Han vet ikke mye om henne fra før av - bare at hun er dyktig og at hun har de kvalifikasjoner han er på jakt etter. Hun er dessuten 37 år og er diskret, slik det sømmer seg for datidens underordnede. Ingen ønsket egentlig å få vite noe som helst om sekretæren. Hun bare var til stede, gjorde det hun ble satt til og sørget hele tiden for at egne behov kom i annen rekke.

Fru Mathilda Wiik dukker av og til opp i boka som Miljafrøken, og det er når vi er tilbake i 1918, under den finske borgerkrigen. I små glimt får vi innblikk i hva som skjedde med henne mens hun var fange i en leir opprettet av "de hvite" (dvs. de borgerlige, som et stykke på vei hadde støtte av tyskerne), fordi hun havnet på feil side av konflikten (hun var nemlig barn av en "rød" familie - de røde representerte venstresiden, som ble støttet av russerne). Det var med nød og neppe at hun i det hele tatt overlevde. Ca. 37 000 finner døde og de fleste var "røde" som befant seg i de "hvites" leire, leste jeg i en svensk bokanmeldelse av "Svik 1938". Fru Wiik sliter med å holde traumene fra den gangen under kontroll, fordi det skjedde så mye skamfullt som hun ønsker å glemme og fortrenge, like mye for egen del som av redsel for at andre skal få rede på hvem hun egentlig er.

Hver tredje onsdag i måneden har Thune møter med sine kamerater i deres såkalte Onsdagsklubb. Da kjøper de inn mat og drikke, diskuterer det som rører seg i samfunnet og drikker seg på en snurr. Fru Wiik registrerer hvor oppslukt medlemmene av Onsdagsklubben er når de møtes, så oppslukt at de knapt merker at hun kommer og rydder unna oppvask og annet underveis. Belysningen er dunkel, det brenner i kakkelovnen og bare det beste er godt nok.

I tur og orden presenteres vi for de andre medlemmene av onsdagsklubben. Det er ikke de samme seks som startet klubben, for ikke bare er Bertel Ringwald død, men Hugo Ekblad-Schmidt giftet seg i sin tid med en pariserinne og flyttet fra landet. Psykiateren og barndomsvennen Robert Lindemark, mannen som senere skulle stikke av med Thunes kone Gabi, journalisten Guido Röman og poeten Joachim "Jogi" Jary er fremdeles med, og i mellomtiden har også forretningsmannen Leopold Grönroos og legen Lorens "Zorro" Arelius blitt tatt opp i kretsen.

"Thune presenterte klubbmedlemmene for henne i tur og orden, alle så nær som Grönroos. Han presenterte Robert Lindemark med tittelen overlege, men kunne ikke la være å føye til "og levemann". Thunes tonefall var svakt ironisk. De andre mennene som visste hvordan tingene lå an, oppfattet det og tittet forsiktig på hverandre. Lindemark holdt masken, og fru Wiik lot ikke til å merke noe.

Så presenterte han henne for mennene, ikke uten stolthet: Vår utmerkede nyervervelse her på kontoret. Fru Wiik har ikke vært mer enn syv uker, men har allerede rukket å gjøre seg uerstattelig." (side 26)

Da klubbmedlemmene reagerer på Thunes "vi", forteller han at nevøen Rolle Hansell skal begynne i firmaet til sommeren. Dette skal bli et vendepunkt i firmaet, tenker Thune.

Det er ikke til å komme forbi at etter hvert som advokat Thune og fru Wiik tilbringer en del tid på kontoret, blir de mer fortrolige med hverandre enn noen av dem kanskje hadde tenkt på forhånd. De er begge svært ensomme mennesker, som trenger medmenneskelig kontakt. Men uansett hvor frilynt og liberal Thune forsøker å innbilde seg at han er, merker vi et klasseskille mellom de to, skjønt mye handler om forutinntatte holdninger om hvordan den andre egentlig lever. Og mens Thune nesten forgår av savnet etter sin eks-kone og vanskene med å forholde seg til Lindemark, konetyven, sliter fru Wiik med sin fortid og ikke minst broren Konni og hans ustyrlige temperament. Mens hun har hemmelige stevnemøter med den mystiske Kapteinen, og er livredd for at dette skal komme ut ... Ektemannen har hun ikke sett siden han forsvant for atskillige år siden. Ja, hva skjedde egentlig med ham?

Jogi Jary er en sart kunstnersjel av en jøde, som går ut og inn av psykiatrisk, og vi aner at han er manisk-depressiv. Og i klubben viser det seg at Arelius har noen holdninger om Nazi-Tyskland og Hitler som de andre finner nokså lite spiselige ... Riktig ille blir det imidlertid først da Thunes etterlengtede nevø Rolle omsider begynner i advokatfirmaet, og ting ikke utvikler seg riktig slik Thune hadde tenkt. For han liker heller ikke Rolle Hansells holdninger til det som skjer i Europa, der krigen kommer nærmere og nærmere - mens befolkningen enda ikke har slikket alle sårene etter borgerkrigen 20 år tidligere ...

"Advokatfirma Thune & Hansell. Det lød slagkraftig, det lød solid. Men dessverre gikk ikke advokat Hansell og Mathilda særlig godt overens. Hansell forholdt seg nedlatende til sekretæren og tiltalte henne i en kort og kommanderende tone. Og Mathilda reagerte med å bli stillere og stillere for hver dag som gikk.

Etter noen uker hadde hun begynt å lure på om sjefen virkelig ikke hadde lagt merke til at en kjølig taushet hadde senket seg over kontoret. Hansell var ingen vanlig ansatt, han var i tillegg medeier i firmaet. Men det var fortsatt Thune som bestemte, det hadde han understreket overfor Mathilda uken før Hansell ble ansatt. Men Thune var så konsentrert om sitt, dels om klientene, dels om denne artikkelen han hadde begynt på - den var for Svenska Pressen og handlet om den europeiske situasjonen, hadde han sagt da Mathilda dristet seg til å spørre - at han var nesten blind og døv for verden rundt seg. Mathilda savnet de åpne samtalene fra i vår og på forsommeren. Men samtidig var hun lettet. Jo mer de snakket, jo større var faren for at Thune fikk greie på ting hun ikke ville han skulle vite. " (side 208)

Min oppfatning av boka:

"Svik 1938" handler kort og godt om svik i alle ordets betydninger, mens Nazi-Tyskland ruster til krig uten at noen egentlig skjønner hva som foregår. Antisemittismen begynner så smått å blomstre også i Finland, noe som ikke minst merkes når den egentlige vinneren av 100-meteren under et idrettsstevne tildeles fjerdeplassen - til manges bestyrtelse. En hendelse som også er hentet fra virkeligheten, bare for å ha nevnt det!

Men aller mest er "Svik 1938" en roman om splittelse. Splittelse av verden, splittelse av familier, splittelse av vennekretser, splittelse av ekteskap - og sist men ikke minst: splittelse av jeg´et. Vi ønsker å fremstå samlet og troverdig, men hvem er vi egentlig når det kommer til stykket? Når vi settes under et tilstrekkelig press? Hva bor det i oss når det kommer til stykket? Hva er det som får oss til å reagere som vi gjør? Og hva er det som gjør at ondskapen kommer til syne hos noen, men ikke hos andre? Ikke minst når dette kommer på spissen i en brytningstid som i 1938, rett før andre verdenskrig er et faktum ...

Det som imponerte meg aller mest i "Svik 1938" er skildringen av persongalleriet, hvor forfatteren graver dypt i sinnene til noen av de mest sentrale personene i boka - som advokat Thune og fru Wiik, som helt klart må anses som romanens hovedpersoner. Lite er slik det kan se ut som, og uhyggen som bygger seg opp kulminerer til slutt i et klimaks ingen kunne ha sett for seg underveis. Selv om dette ikke er en thriller eller en krimroman, følte jeg at spenningen bygget seg opp på en måte som gjorde det vanskelig å legge fra seg boka.

Kjell Westö tegner for øvrig et meget troverdig tidsbilde av en forgangen tid, hvor det meste kunne skje, og det hele er fortalt på en nokså lavmælt måte, hvor vi bokstavelig talt kan ta og føle på stemningen. Jeg er rett og slett imponert over romanen, som tegner et meget interessant bilde av Finland i en brytningstid rett før utbruddet av andre verdenskrig. De språklige og litterære kvalitetene gjør denne boka til virkelig noe av det bedre jeg har lest!

Helskjønn barnebok!

Lisa Aisato (f. 1981), hvis egentlige navn er Lisa Aisato N´jie Solberg, utga i fjor barneboka "Fugl". Boka ble nominert til Bokbloggerprisen 2013 i åpen klasse, og havnet på kortlisten. Som et ledd i kåringen har bokbloggerpriskomiteen, som jeg er medlem av, bestemt at samtlige bøker på kortlisten - seks bøker i alt - skal samleses fra februar - juli 2014. Interesserte kan lese mer om bokbloggerprisen her.

Første bok ut er altså "Fugl" av Lisa Aisato, og det er Silje på bloggen Siljes skriblerier som har hatt ansvaret for samlesningen i februar. I den forbindelse har hun intervjuet forfatteren.

Lisa Aisato har tidligere skrevet og utgitt to bildebøker før "Fugl"; "Mine to oldemødre" og "Odd er et egg". I Intervjuet forteller hun at det er det visuelle som kommer først, mens teksten kommer etter hvert.

Historien i "Fugl" er tilsynelatende ganske enkel. Det hele starter med en liten navnløs jente som drømmer om å bli fugl.

"I et tre ved et gammelt hus i en hage sitter det en jente.

Jenta studerer fuglene. Tenk å hoppe så lett fra grein til grein. Tenk å fly oppe mellom skyene. Og tenk å fly langt, langt vekk fra hele den mørke, kalde vinteren.

• La meg bli fugl, hvisker jenta."

I begynnelsen virker drømmen helt umulig, men den lille jenta gir seg ikke og slipper ikke tak i drømmen sin. Til slutt tar hun mot til seg og spør noen fugler om hun kan få være med dem."Kan du fly?", spør de. Nei, det tror ikke jenta at hun kan. Fuglene tror på sin side at hun er for stor til å kunne fly, samtidig som de ikke utelukker muligheten helt. Hadde hun bare lignet på en fugl og hatt vinger, så ...

Vinteren går, det blir kaldt og alle går rundt og fryser. De ser helt forhutlet ut, der de er innpakket i alt de har av klær.

Så kommer våren, og jenta er enda mer bestemt på at hun vil bli en fugl. Hun diskuterer dette med bestefaren, som mener at dersom hun vil bli en fugl, må hun ha vinger og nebb.

Hadde bare bestefaren visst hva han satte i gang ...

Jenta lager seg både fjær, vinger og nebb - og hun klipper av seg sitt nydelig hår. Alt for å ligne en fugl på en prikk. Så trener hun på å fly sammen med fuglene ... Men det går ikke så bra - i alle fall ikke til å begynne med.

Neste år bestemmer hun seg for å holde ønsket sitt hemmelig, og så spørs det hvordan det går til slutt. Hva tror du?

Moralen i denne historien er dypest sett at dersom vi bare ønsker oss noe sterkt nok, kan man flytte fjell om så det skulle være ...

Hva jeg synes om boka? Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke er i målgruppen for denne barneboka, men det forhindret likevel ikke at jeg ble fullstendig sjarmert. I første rekke av illustrasjonene, som er så sjeldent vakre at jeg nesten ikke har vært borti maken. Dernest av den rørende historien, så klart. Og noen barnebøker har jeg lest i årenes løp, bare for å ha sagt det! Jeg tror også jeg vet en del om hva som går rett hjem hos barn, og hva som ikke gjør det - bl.a. etter å ha lest "Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans" hundrevis av ganger i årenes løp, for ikke å snakke om bøkene om Otto Monster, bare for å ha nevnt noen. For barn liker bøker som handler om det tilsynelatende umulige, det som er bakvendt og fint. Dersom det er med noen snakkende dyr, er det heller ingen ulempe. Og her passer "Fugl" inn som hånd i hanske! Illustrasjonene er ikke bare flotte - dette er rett og slett kunst!

Jeg anbefaler denne boka varmt til alle som leter etter en morsom presang til egne barn, barnebarn, tante- og onkelbarn eller hva det skulle være!

En annerledes Norges-historie

Det er ikke mer enn knapt et par uker siden "Skammens historie" med undertittelen "Den norske stats mørke sider 1814 - 2014" ble lansert, og sjelden har jeg vært vitne til at så mange har ment så mye om en bok som nettopp denne gangen. For alle som er over middels interessert i historie, er min påstand at dette er en bok man bare må få med seg! Og for alle dem som ikke tror at de er så interessert i historie - les boka likevel, for du kan komme til å bli nettopp det - historieinteressert, altså!

Om forfatterne og bakgrunnen for bokutgivelsen

Det er to forfattere som har skrevet denne boka sammen. Den ene er Sigmund Aas (f. 1983). Han har mastergrad i menneskerettigheter fra UiO, har vært styreleder i Amnesty International Juridisk Studentnettverk, og jobbet for FNs høykommisær for flyktninger. Den andre er Thomas Vestgården (f. 1985). Han har master i statsvitenskap fra UiO, og var tidligere leder for studentorganisasjonen Amnesty Blindern fra 2010 til 2012. (Kilde: Smussomslaget på boka) For øvrig anbefaler jeg interesserte å lese bloggeren Bokelskerinnens intervju med forfatterne, der de forteller om bakgrunnen for boka, hvordan de fikk ideen til den, og hva som har vært tanken med "Skammens historie", som utkommer i år, i forbindelse med 200-årsjubileet for vår norske grunnlov.

"I 2014 fyller den norske grunnloven 200 år. Grunnloven er selve fundamentet for staten Norge og dens historie - som mange oppfatter som uskyldig, harmonisk og inkluderende. I læreboken for ungdomsskolen Kosmos heter det at "Siden vi fikk Grunnloven har den vært et vern for folk og land."

Fordi Norges menneskerettighetsbrudd og overgrep ikke blir nevnt i jubileumstaler, finner vi det nødvendig å skrive en bok med et systematisk fokus på de mørkere sidene av Norges nyere historie. Det er en god menneskelig egenskap å lære av sine feil, men dette forutsetter at vi først erkjenner de feilene vi har begått, og ikke minst oppfordrer til ettertanke midt i selvhyllesten som en feiring av grunnlovsjubileet gjerne bringer med seg." (side 7)

Og bare for å ha sagt det med det samme: "Skammens historie" inneholder ikke nye, avslørende ting vi ikke visste fra før av, men her gjøres det etter mitt syn likevel noe helt nytt: forfatterne sammenstiller det vi vet, samler dette og skriver en bok om det. Og for alle som også valgte å følge Frank Aarebrots maratonforelesning om Norges siste 200 årige historie på 200 minutter på NRK2 i går kveld, vil denne boka bidra til ytterligere kunnskaper om forhold Aarebrot av tidsmessige årsaker ikke rakk å gå i dybden av. Likevel var det interessant å merke seg at også han var innom mange av de temaene som står sentralt i "Skammens historie".

Bokas oppbygging

Det er i all hovedsak statens handlinger og ikke enkeltpersoners overtramp forfatterne har ønsket å fokusere på i "Skammens historie". Grensene mellom enkeltpersoners handlinger og statens mangelfulle ivaretakelse av sitt ansvar for f.eks. å gripe inn, kan imidlertid være glidende.

I boka skiller forfatterne mellom aktive statlige overgrep og menneskerettighetsbrudd (hvor staten aktivt har tatt skritt som bryter rettighetene til enkeltpersoner), unnlatelsessynder (brudd som staten enten har visst om eller unnlatt å gjøre noe med, eller med rimelighet burde ha undersøkt) og interessebaserte overgrep og menneskerettighetsbrudd (f.eks. investeringer som er gjort i land som bryter menneskerettigheter, salg av våpen til krigførende land osv.).

Gjennom tematiserte kapitler tar forfatterne bl.a. for seg jødeparagrafen i grunnloven, om norske myndigheters behandling av samer, tatere og sigøynere, behandlingen av straffedømte og psykiatriske pasienter (tvangssterilisering, lobotomi etc.), barnemishandlingen som fant sted på statlige barnehjem, krenkelse av trykkefriheten/ytringsfriheten, det skammelige etterkrigsoppgjøret, ulovlig overvåkning og politisk forfølgelse, flere saker om justismord og politivold, om oljepenger/blodpenger og helt til slutt om Norges håndtering av 22. juli 2011 både før, under og etter denne hendelsen. Hvert tema er flere bøker verdt, og det finnes også et rikholdig kildemateriale som forfatterne har vist til, og som er tematisk sortert fra s. 290-299.

Det sier seg selv at det ikke er mulig å gå i dybden av alle disse temaene i en bok på rundt 300 sider, og det har heller ikke vært forfatternes intensjon. Men gjennom å gi en kortfattet og samlet oversikt over de overgrep som rent faktisk har funnet sted i løpet av de to siste århundrene, settes vår nære historie i et noe annet perspektiv enn hva vi vanligvis tenker oss. Så kan man selvsagt innvende at det kunne ha vært på sin plass å få frem alt Norge faktisk har gjort for å rette på all uretten i nyere tid. Få land har f.eks. et så sterkt personvern som nettopp Norge, og få land gir sine borgere så mange rettigheter som nettopp her. Vi har også en åpenhetskultur som jeg tenker er et resultat av mange verdibaserte debatter opp gjennom tidene. Og det er da jeg tenker at noe har vi som nasjon faktisk lært av vår historie!

Nedenfor tar jeg sikte på å berøre noen av temaene som tas opp i boka, og som jeg synes er svært sentrale og viktige.

Grunnloven av 1814

Hvert eneste år feirer vi grunnloven vår den 17. mai. Dette gjør vi i den tro at denne loven etablerte demokratiet vårt. I 1814 var det imidlertid ikke demokrati, og de eneste som hadde stemmerett var en engere krets av embetsmenn. Andre ble ansett som tredjeklasses mennesker. Vi hadde ikke en gang religionsfrihet, og jøder og jesuitter hadde ikke adgang til riket.

"Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll mente etter alt å dømme at de "lavere folkegrupper" ikke hadde evne til å dømme i statssaker - eller at evnen til å dømme i slike saker hadde sammenheng med selvstendig yrke og eiendom." (side 25)

Dessuten måtte man avlegge en ed til forfatningen for å få utøve sin stemmerett.

Rasehygiene m.v.

Det er ikke bare Hitler som har hatt tanker om at det skulle finnes en arisk rase, at andre raser var mindreverdige og at det gjaldt å beskytte en nasjons egenart. På 1800-tallet vokste det frem en forestilling om nordmenn som en egen germansk stamme, og det vises i den forbindelse spesielt til Rudolf Keyser som en ledende skikkelse. Man forsket og inndelte nordmenn i "kortskaller" og "langskaller", og det oppsto teorier om viktigheten av rasehygiene.

"Dette internasjonale tankegodset nådde også Norge i denne perioden. Etter inndelingen av mennesker i raser, oppsto videre ideer om at noen raser var overlegne andre raser, og at dette overlegne genmaterialet måtte beskyttes og bevares. Forskjellige mennesketyper måtte derfor holdes fra hverandre, slik at arvematerialet ikke ble degenerert. Dette ble kalt eugenikk, eller rasehygiene." (side 36)

Denne tankegangen la grunnlaget bl.a. for Norges behandling av romanifolket.

"Et av norgeshistoriens mørkeste kapitler er den norske stats behandling av de nasjonale minoritetene. Jøder har blitt hundset og deportert av sine landsmenn, og samer, skogsfinner og kvener er blitt tvunget til å glemme sitt språk og sin kultur. Likevel har statens overgrep aldri vært så målrettet, omfattende og intime som i tvangssteriliseringen av romanifolket. Norges behandling av dette folkeslaget utgjør etter internasjnale definisjoner et folkemord." (side 39)

Bl.a. går forfatterne langt i å antyde at massegraven på Ris kirkegård i Oslo trolig inneholder mange med romani-bakgrunn, og dette gravstedet har også blitt benyttet som et sted å samles til en årlig minnestund for Taternes landsforening. Like fullt påstår forskere at historien bak massegraven er udramatisk og at det kun skal ligge et lik med romani-bakgrunn i denne. Se mer om dette i denne Aftenpostenartikkelen.

Forfatterne skriver også om Norges behandling av kvener og samer, og om forsøkene på fornorsking av spesielt samene, som i dag er definert som urfolk. På den måten håpet myndighetene at de skulle klare å fortrenge den samiske språket og samenes tradisjoner. Men det gikk lenger, for det handlet om et menneskesyn og noen holdninger som er til å få grøsninger av i dagens samfunn.

"Han (Finnmarks skoledirektør i årene 1923-1933, Christian Brygefjeld, min kommentar) utøvde sitt embete basert på en rent rasistisk grunnholdning:

"De få individer som er igjen av den opprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenerert at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindsykeasyler og åndssvakeskoler." " (side 65)

"Samene, kvenene, romanifolket, skogfinnene og jødene passet dårlig inn i den konstruerte oppfatning av hva det ville si å være norsk, med sin avvikende religion, språk, kultur og levesett - i tillegg til eventuell fysiske særtrekk.

Man kan etterspore innflytelsen av rasisme og rasehygisk tankegang i Norden innenfor medisin, psykiatri og genetikk i store deler av den første halvparten av det 20. århundre. I sin ytterste konsekvens kan et nasjonsbyggingsprosjekt føre til folkemord. Det tydeligste eksempelet på dette er tyrkernes folkemord på armenerne i 1915-1917. Også i Norge ble de nasjonale minoritene sett på som laverestående og mindreverdige av mange. Dette kan ha gitt grobunn og aksept for statens politikk overfor alle avvikende grupper." (side 66)

Tortur og henrettelser

De fleste vil vel rygge bakover over påstander om at Norge den dag i dag driver med tortur, mens tanken ikke er så fremmed når man tenker på hvordan straff-fanger ble behandlet i norske fengsler. Forfatterne hevder at menneskerettighetsbruddene fortsetter den dag i dag.

Aller først får vi høre om hvordan straff-fangene ble behandlet den første tiden etter 1814, der de gikk i lenker absolutt hele tiden. Det vises bl.a. til at grunnloven forbød tortur under avhør, men ikke under soning. Norge hadde Europas strengeste strafferett på denne tiden, og det var relativt små lovovertredelser som skulle til for å få livstidsstraff. Noe av det mest groteske som trekkes frem er historien om bøddelen Anton Lædel som trolig led av Parkinsons sykdom, og som med skjelvende hånd måtte hogge ofrene flere ganger for å få løsnet hodet fra resten av kroppen. Hvilke lidelser dette må ha påført de dødsdømte, kan vi bare forestille oss. Verre er at Lædel ønsket å fratre sin stilling på grunn av langt fremskreden sykdom og alder, men lenge ble nektet dette.

Bastøy guttehjem i Oslo-fjorden er en annen skamplett i vår nære historie. Og hvem har vel ikke sett den norske filmen "Kongen av Bastøy" om opprøret i 1915 - en av de beste norske filmene som noen gang er laget, etter min mening. Behandlingen av guttene som havnet på Bastøy er det skrevet mye om, og felles for de fleste historiene er at jo mer guttene forsøkte å få omverdenen til å bli klar over hva som egentlig foregikk der, desto mer risikerte de å bli straffet som opprørere, som for enhver pris måtte temmes ...

Noe av det som trekkes frem som eksempler på overgrep i nyere tid er Norges behandling av alvorlig sinnslidende kriminelle, den manglende personvernet som har blitt fanger til del og bruk av isolasjon over lang tid.

Psykiatrien

Det området hvor det kanskje har vært flest overgrep mot mennesker helt opp i nyere tid, er innenfor psykiatrien.

For et par hundre år siden behandlet man sinnssyke ved å låse dem inn og skjerme samfunnet fra dem.

"Dollhusene, og senere asylene, var i stor grad bare oppbevaringsanstalter for mennesker som ofte var avskrevet som uhelbredelig gale. Behandlingen de innlagte fikk var ofte varme og kalde bad om hverandre, eller årelating. Asylene skulle "rense landet for bunnfall", slik Gaustads første direktør uttrykte det. Denne tilstanden og mentaliteten skulle mer eller mindre vare helt til slutten av 1930-årene, da man for første gang så en utvikling mot at behandling av de sinnssyke i stor skala ble sett som mulig. Størst håp var det knyttet til en nyutviklet metode - lobotomi." (side 85)

Lobotomiens historie er som hentet rett ut av den verste skrekk-film, og det er både skrevet bøker og laget en del filmer hvor dette står sentralt - som "Gjøkeredet" med Jack Nicholson i hovedrollen, og "Frances" med Jessica Lange i hovedrollen.

De fleste lobotomi-ofre var kvinner, noe som hang sammen med datidens kjønnsrolle-oppfatninger. Det er imidlertid også avdekket at barn helt ned i 11 årsalderen, som aldri hadde utvist tendenser til psykoser, ble lobotomert. Ved Gaustad sykehus, som brukte denne metoden i størst utstrekning, var dødeligheten rundt 25 %.

Andre metoder som ble utprøvd overfor psykiatriske pasienter var ulike former for sjokkbehandling, som overdoser av insulin og cardiazol, og ... LSD!

"Normale menneskelige reaksjoner på slik behandling - som protest og raseri - ble tolket som en del av sykdomsbildet. Konklusjonen var gjerne at sjokkbehandlingen ikke hadde vært en sterk nok inngripen da pasienten fortsatt var aggressiv eller vanskelig. Protest mot mishandlingen ble dermed ofte det første steget mot en mer endelig løsning - lobotomi." (side 88)

Et problem var at man ikke brydde seg om å innhente samtykke - ikke fra pasienten selv, og i svært liten grad fra de pårørende. Alle brev hvor pasientene forsøkte å rope om hjelp til utenomverdenen, ble konfiskert av sykehusledelsen ...

"En eldre dame som ble utsatt for gjentatte sjokkbehandlinger skrev i desperasjon til en venn: " ... jeg tåler ikke å bli behandlet på en slik grusom måte, som de har gjort. Jeg skulle aldri ha reist hit, for alt det jeg har gjennomgått av lidelser er så grusomt at det er umulig å beskrive det, og stillingen blir bare verre." Brevet ble konfiskert og nødropet nådde aldri frem." (side 89)

Mine tanker går til Amalie Skrams psykiatribøker "Professor Hieronimus" og "På St. Jørgen", som i stor grad er bygget på hennes selvopplevde opphold innenfor psykiatrien, og hvor man skjønner at dersom det ikke hadde vært for at mannen hennes faktisk ønsket å få henne ut av sykehuset, hadde hun aldri sluppet ut.

Forfatterne er også innom temaer som tvangskastrering av homofile, seksuelle overgrep mot barn som oppholdt seg på barnehjem i Finnmark, de forferdelige forholdene ved Våk statlige skolehjem, Reitgjerdet sykehus, brevsensur og lenking til sengen.

Sensur av samfunnskritisk litteraur og litteratur med erotiske elementer

Forfattere som Hans Jæger, Christian Krohg, Agnar Mykle og Jens Bjørneboe har alle fått unngjelde for sine bokutgivelser. For selv om grunnloven fastslo trykkefrihet, gjaldt den ikke helt uten grenser. Majestetsfornærmelser og usømmelig kritikk av statsmyndighetene hørte blant disse unntakene. Tilsvarende var det ikke fritt frem å danne organisasjoner med formål å kjempe frem økte rettigheter for borgerne. Thranes arbeiderbevegelse - betegnet som den første arbeiderbevegelse - nevnes som ett eksempel på en organisasjon som ble sablet ned av myndighetene.

"Den 20. desember 1886, mens Jæger fortsatt satt i fengsel og sonet sin straff (pga. utgivelsen av "Kristiania Bohemen, min kommentar), gav Krohg ut boken Albertine. Krohg refset her det norske samfunnet, og skrev om hvordan unge piker fra arbeiderklassen ble ledet inn i prostitusjon av politiet. Albertine er en troskyldig og naiv ung pike som lever med sin alkoholiserte og voldelige far, og sin tuberkulose-syke bror i det fattige Kristiania. Hun ønsker å unnslippe det livet som prostituert som har fanget hennes eldre søster, men forføres av en politifullmektig og ledes dermed til et liv i fortapelse." (side 131)

Både Jægers og Krohgs bok var politiske bøker som kritiserte det bestående, der det faktisk var politiet selv som førte mange unge piker inn i prostitusjonen. "Albertine" fremskyndet en allerede pågående prosess som førte til at offentlig prostitusjon ble avskaffet.

Senere skrev Arnulf Øverland "Kristendommen - den tiende landeplage", og ble i 1933 siktet for blasfemi, men senere frifunnet i lagmannsretten. Agnar Mykle ble tiltalt for å ha skrevet "Sangen om den røde rubin", men også han ble frifunnet - mens boka ble forbudt i mange år. Det ble derimot ikke Jens Bjørneboe for å ha skrevet romanen "Uten en tråd", en bok skrevet nettopp for å provosere. Forbudet av Bjørneboes bok førte imidlertid bare til at folk dro til Sverige eller Danmark for å få tak i den, og Bjørneboe tjente en hel del på bokutgivelsen.

Norske overgrep i skyggen av nazismen

Mens jødeforfølgelsen skred frem i Hitler-Tyskland fra 1933 og fremover, forsøkte mange jøder å flykte fra landet som det ble mer og mer umulig å leve i. Både Norge, Sverige og Danmark drøftet en mulig "jødeinvasjon", og Norge var strengest i sin tilnærming til problemet.

"Til tross for at jødene ble utsatt for økende diskriminering, hets, trakassering, som til slutt kulminerte i Europas største folkemord, ble de ikke ansett som politiske flyktninger. For å redde jødiske barn fra Hitlers gasskamre, søkte Nansenshjelpen om innreisetillatelse for 100 jødiske barn fra Tsjekkoslovakia til Norge." (side 161)

Søknaden gikk helt til topps i Justisdepartementet, men norske myndigheter var engstelig for at de skulle "brenne inne med barn". Til slutt fikk 60 av barna grønt lys for innreise. Ett av barna havnet hos en barnløs familie i Bergen, NS-ordføreren Arne Normann og hans kone Agnes (se Frank Rossaviks bok "Det niende barnet").

Norske myndigheter var for øvrig mer enn behjelpelig i forhold til å registrere alle jøder, og dermed lette nazistenes arbeid med å få tak i disse for utsendelse med skipet Donau til Tyskland.

"Ingen rettsprosesser i Norges historie har vært så omfattende og så omstridt som landssvikoppgjøret. Selv om det var meningen at lov og rett igjen skulle legge grunnlaget for styret av landet, førte landssvikoppgjøret til flere nye overgrep og urettferdigheter. Bakteppet var sterke følelser og hat mot okkupantene, deres medhjelpere og antatte sympatisører." (side 163)

En undersøkelse utført to år etter krigen viste at 150 av landets juridiske ekspertise mente at de fleste var dømt på forhånd, at hele rettsprosessen var en skandale og at rettsvesenet var dominert av klikkvesen - bare for å nevne noen av alle tilbakemeldingene som kom. Det var dessuten store klasseforskjeller på hvordan folk ble behandlet. Blant dem som fikk dødsstraff var flertallet ufaglærte arbeidere, mens jurister og andre som hadde gjort seg skyldig i verre forbrytelser, slapp dødsstraff. Mens man i andre land skilte mellom aktive og passive NS-medlemmer, ble alle medlemmer av NS i Norge dømt. Dette var tross alt et parti som var lovlig før krigen ...

Og så var det atter behandlingen av de såkalte tyskertøsene. " ... sjelden har unge norske kvinner blitt utsatt for så omfattende brudd på menneskerettighetene som de som forelsket seg i tyske soldater i Norge under krigen." (side 176)

Helle Aarnes skriver om tyskerjentenes skjebne i sin bok "Tyskerjentene". Jeg har dessuten kommet over en bok av Terje Andreas Pedersen - "Vi kalte dem tyskertøser" - hvor historikeren tar for seg "tiden under og etter okkupasjonen og gir svar på hvem disse jentene var, hva som lå til grunn for valgene de gjorde og hvordan de ble behandlet av myndighetene og av befolkningen for øvrig." Det som i alle fall er hevet over en hver tvil er at disse jentene var fullstendig rettighetsløse etter krigen, og at myndighetene så en annen vei når jentene ble angrepet på åpen gate og skamfert av en rasende mobb. Det spilte ingen rolle om mennene de hadde forelsket seg i slett ikke hadde noe til felles med maktmennesker som Eichmann, Rinnan og deres like, men var helt alminnelige tyske menn som avtjente verneplikt, som kom fra skikkelige hjem og hadde alminnelig, god oppdragelse. Og da har jeg ikke en gang nevnt lidelsene "tyskerbarna" og barna av dømte NS-folk led i årene etter krigen.

Ulovlig overvåkning

Etter andre verdenskrig lå frykten for kommunismen over hele den vestlige verden som en trykkende verkebyll. I USA førte dette til en paranoia kalt "McCarty-perioden", mens det i Norge førte til massiv overvåkning, et fenomen som kom frem for offentligheten i forbindelse med Lund-kommisjonens granskning på midten av 1990-tallet. Det var tilstrekkelig at man var medlem av NKP eller AKP-ml for å bli overvåket.

Justismord og politivold

De fleste som har levd en stund husker sikkert politivoldsaken i Bergen særdeles godt. Jeg var selv juss-student i Bergen på den tiden, og var i likhet med alle andre på min tid svært opptatt av denne saken og gikk på alt som var av debatter i studentersamfunnet - særlig i forhold til de såkalte "bumerangsakene". Det var imidlertid ikke bare i Bergen at politvold fant sted.

"For å undersøke omfanget av problemet nedsatte Justisdepartementet 27. oktober 1981 et utvalg som skulle undersøke påstandene om overgrep og vold i politiets varetekt. Utvalget besto av dr. juris Anders Bratholm og advokat Hans Stenberg-Nilsen. De intervjuet i alt 101 vitner, inkludert 13 vitner til politivold. Politivoldrapporten var klar 22. februar 1982, og funnene var rystende ..." (side 220)

Deretter bestemte statsadvokaten at det skulle åpnes etterforskning av forholdene i Bergen. 368 saker ble etterforsket, og 500 personer ble intervjuet, herunder 230 polititjenestemenn. En politimann ble som følge av dette tiltalt, men senere frikjent. "Politiet frifant seg selv, og konklusjonen i saken var at påstandene om vold i bergenspolitiet i det store og hele var ubegrunnede."(side 221)

Som en følge av det hele ble i alt 17 personer som hadde uttalt seg om politivold, tiltalt for å ha avgitt falsk forklaring - og det er disse sakene som er kjent som "bumerangsakene". Med unntak av en av de tiltalte som begikk selvmord, ble de andre dømt for falsk forklaring. Senere besluttet Høyesterett at sakene skulle gjenopptas, og i 1999 ble seks av syv tilkjent erstatning fra staten.

Forfatterne tar for seg noen av de mest kjente tilfellene av justismord, bl.a. Fritz Moen-saken, men jeg går ikke nærmere inn på dette her.

For øvrig ...

I de to siste kapitlene i boka tar forfatterne for seg Norges image som fredsnasjon, og er dessuten innom Norges investeringer av oljepenger i uetiske fond (og dermed indirekte støtte til produksjon av landminer, bare for å nevne ett eksempel), om bistandsmidler og støtte til indisk familieplanlegging (med tvangssterilisering av indiske kvinner), samt forholdene før, under og etter 22. juli 2011. Jeg går heller ikke nærmere inn på dette.

Min oppfatning av boka

Som tidligere nevnt inneholder ikke "Skammens historie" noe vesentlig nytt som ikke har vært kjent tidligere. Jeg har imidlertid ikke hørt om noen som har sammenstillet den mørke delen av Norges historie på denne måten. Det synes jeg forfatterne fortjener honnør for!

Jeg opplever boka som svært interessant skrevet, og den er også språklig sett godt gjennomarbeidet. Selv leste jeg boka ut på rekordtid fordi jeg ganske enkelt ikke klarte å legge den fra meg. Tenk om denne boka kunne ha inngått i historiepensummet på ungdomsskolen? Hvor mange flere historieinteresserte skoleelever ville det ikke blitt!?

Noen har kritisert boka fordi den ikke i tilstrekkelig grad plasserer Norge inn i en større kontekst og sammenligner forholdene her til lands med hvordan det var i andre land det er naturlig å sammenligne oss med. Ja, også jeg beklager at boka ikke er minst dobbelt så tykk. I det ligger at jeg hadde ønsket meg mer dypde på enkelte områder, og at også flere forhold hadde vært inkludert i boka. Som f.eks. barnevernets historie ...

Samtidig har forfatterne vært veldig tydelig på hva de har ønsket å skrive om - nemlig først og fremst norsk historie, det vil si den delen av norsk historie som verken står i skolebøkene, nevnes i jubileumstaler eller lignende. Jeg er likevel ganske sikker på at Norge verken var spesielt mye verre eller bedre enn andre land, og jeg tilhører også dem som mener at Norge har lært svært mye av sin historie og også har gjort mye med forhold som tidligere ble ansett som kritikkverdige. I noen tilfeller har man etter mitt skjønn endog gått så langt at det er grunn til å diskutere om det opprinnelige formålet egentlig blir godt nok ivaretatt ...

Aller sterkest inntrykk på meg gjorde historiene om behandlingen av minoriteter i Norge, psykiatriens ofre, Norges håndtering av jødene og faktisk også politivoldsaken i Bergen. Imidlertid savnet jeg en mer analytisk tilnærming til hvorfor dette kunne skje, og om det er noen sammenhengende rød tråd i historien som kan forklare noe av det som skjedde. Kanskje er forklaringen så "enkel" som at Norge historisk sett er en nokså ny stat (etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905) med få eller ingen tradisjoner for tilsyn og kontroll av maktapparatet, i alle fall ikke slik vi kjenner til i dag, og at all makt korrumperer - særlig når den er samlet på få hender - dersom den ikke blir nøye overvåket ...

Jeg synes dette er noe av det mest spennnende jeg har lest på lenge, og nøler ikke med å anbefale boka varmt! Dette er en viktig bok, den er lettlest og så spennende at den nærmest er pageturner-aktig! Jeg har allerede rukket å gi denne boka bort i presang én gang, og det blir garantert ikke den siste!

En fantastisk bok på alle måter! Det eneste jeg beklager er at boka ikke var minst dobbelt så tykk!

Ny romanserie om den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig

På Schibsted forlags nettsider kan jeg lese at Salamund Kyvik (f. 1949) tidligere har skrevet romanseriene Inga Torfinnsdatter og Kapteinens datter (den førstnevnte ble utgitt på Cappelen Damm, den sistnevnte på Aller forlag). I disse dager debuterer han med romanserien Mørketid, hvor handlingen er lagt til andre verdenskrig i Norge.

Jeg er til vanlig ingen seriebokleser, og må nok tilbake til tenårene sist gang jeg leste en romanserie som dette. Jeg har av ulike årsaker vært litt nysgjerrig på konseptet, kanskje mest av alt i forhold til de litterære kvalitetene. Derfor har jeg i grunnen vært litt på jakt etter en romanserie som i så måte kunne passe for meg. Denne gangen var det en kombinasjon av tilfeldigheter og temaet for serien - andre verdenskrig - som trigget min interesse, og som fikk meg til å tenke at jeg jammen skulle prøve meg på Mørketid-serien.

I denne første boka er det en engere krets av personer vi introduseres for - alle presentert på side 7 i boka. I første rekke er det familien Henriksen, som består av far Frode, som er journalist i Aftenposten, kona Marianne, som er hjemmeværende men som ønsker å komme ut i jobb nå som barna har blitt så store, og deres tre barn Hilde på 17, Ellen på 18 og Kristian på 15 1/2 år. De bor på Bekkelaget i Oslo.

I bokas åpningsscene er Frode på reportasjeoppdrag i Berlin og vi skriver mai 1939. Han blir her vitne til den euforiske stemningen rundt Hitler, Føreren, som står i en giv akt-posisjon i bilen, mens denne snirkler seg fremover i folkemengden. På en måte skremmende, samtidig som det er ikke rent lite fascinerende ...

" - Temmelig spesiell stemning her, bemerket han til fotografen, Henrik Larsen, som også var med på reportasjereisen. Han prøvde å gjøre stemmen så rolig og tørr som mulig, likevel klarte han ikke å holde den stødig. Da han straks etter måtte gjenta ordene med større kraft for at Larsen skulle høre dem i alt ståket, ble den skjelvende undertonen enda tydeligere, selv om dette ikke var annet enn et tilfeldig avbrekk etter en kort og temmelig hektisk rundtur i Tyskland. Orden og intens travelhet hersket overalt, og det var et uvant innslag av uniformer i gatebildene. Sannelig hadde landet endret seg siden han var her nede for en del år tilbake for å skrive om depresjonen i Tyskland." (side 10)

Henriksen-barna er som alle andre barn - opptatt av å hevde seg i venneflokken og av det annet kjønn. For Hilde er det imidlertid litt mer alvorlig, for hun er så inderlig forelsket i Tor, en gutt som går i Ellens klasse. Og for å imponere ham har hun meldt seg på et idrettsstevne og skal løpe 200 meteren. Faren har nedlagt forbud mot kjæresterier inntil døtrene er ferdig med skolegangen, og han misliker i særdeleshet at Hilde skal delta i et idrettsstevne. Han er overbevist om at idrett på dette nivået ikke er bra for jenter, og ønsker å forby henne dette. Men Norge er i en brytningstid, hvor kvinnene gjør seg stadig mer gjeldende, og selv ikke det faktum at han ikke ønsker at kona skal gå ut i arbeid, forhindrer Marianne i å takke ja til en deltidsjobb hos kjøpmann Jacobsen på Holtet. Like så lite som et forbud forhindrer datteren i å delta på idrettsstevnet ... Han føler at han ikke får være mannen i heimen, den som faktisk har det siste ordet, og frykter hva folk vil si.

"- Hva ville folk tro om oss hvis du gjorde noe slikt? At jeg ikke er i stand til å forsørge min egen familie? klarte han endelig å presse frem. Så gikk den første forskrekkelsen over i sinne. - Skal dette være et forsøk på å presse meg enda lenger når det gjelder husholdningspenger? Så simpelt av deg å bruke sånne metoder, Marianne!" (side 43)

Vi får underveis kjenne på kroppen hvor lite alvorlig myndighetene i Norge faktisk tar det som skjer i Tyskland. Selv ikke invasjonen av Polen får angsten til å stige. Polen er jo så langt unna, tross alt. Kristian melder seg inn i Norsk Samlings hirdbevegelse, og heller ikke dette får foreldrene til å reagere. For er det i grunnen ikke en slags uskyldig speiderbevegelse med litt politisk budskap? Og den usikre gutten blomstrer jo etter at han fant et fellesskap der! Ung og idealistisk som han er får han blant annet for seg at han vil verve seg som soldat til vinterkrigene i Finland, for å forsvare Norden mot bolsjevikene, den største trusselen mot fred. Dette klarer foreldrene hans å snakke ham ut av. I det hele tatt skjer det en rekke nokså urovekkende ting, som ingen reagerer på - ikke før det er for sent.

Parallelt følger vi den jødiske familien Rubinstein i utkanten av Hamburg, som etter hvert flykter til USA, og aner at de etter hvert skal få en rolle i de følgende bøkene. Det bygger seg også opp til konflikter både her og der, som vi skjønner skal få stor betydning etter invasjonen av Norge, hvor mange mennesker som får urovekkende mye makt ønsker å ta igjen for tidligere opplevd urett ...

Uten å røpe for mye av handlingen kan jeg i alle fall si at invasjonen av Norge er et faktum ved avslutningen av bok nr. 1, og at det er mange løse tråder som vi må inn i bok nr. 2 for å finne fortsettelsen på. Det handler om forelskelser, om å ta ulike valg som senere vil få større konsekvenser enn noen kan ane, om familiehemmeligheter og mye, mye mer.

Og jeg, som i godt voksen alder har debutert i serieromanenes verden, må si at jeg så langt er positivt overrasket både over kvaliteten på denne første boka og over historien og dens dramaturgi. Jeg synes nemlig at forfatteren her har lykkes med å skape troverdige karakterer i sin bok, og at han også har klart å skape et autentisk førkrigsmiljø som jeg uten videre kan tro på. Vi får innblikk i en gryende kvinnefrigjøring, og dessuten i uskyldens Norge - før det for alvor braket løs og landet ble del av den tyske invasjonen, som skulle vare i fem år. Selv om jeg ikke vil si at språket i "Mørketid" er veldig litterært, opplevde jeg boka som veldig greit skrevet. Det språklige irriterte meg ikke en eneste gang, faktisk. Derimot fant jeg noen av kjærlighetsscenene litt småpinlige. Jeg leste boka ut i et eneste jafs, rett og slett fordi jeg bare måtte lese videre. Alt i alt en noe over middels leseopplevelse for min del! For yngre lesere vil jeg anta at dette er en serie som må være et scoop i forhold til å få innblikk i hva som egentlig skjedde forut for og under andre verdenskrig i Norge!

Det er noe uklart hvor mange bøker som kommer til å inngå i Mørketid-serien. Det kommer sikkert an på hvor godt serien slår an. Imidlertid er det antydet at det kan dreie seg om rundt 20 bøker. Jeg aner ikke om jeg kommer til å følge serien så lenge, men er nokså sikker på at jeg kommer til å lese den neste boka i serien - og så tar jeg det derfra. Neste bok i serien utkommer 17. mars 2014, og heter "Farlige forbindelser".

Om autismens hemmeligheter

De fleste har vel på et eller annet vis et forhold til autisme, men aner kanskje bare vagt hva det egentlig handler om. Noe litteratur finnes på dette området, men det er ikke ofte den autistiske selv står bak en bokutgivelse som i dette tilfellet. Som regel handler det om en mildere form for autisme, nemlig Aspergers, slik bl.a. Halfdan W. Freihow har skrevet om i "Kjære Gabriel" og slik Mark Haddon har skrevet om i "Den merkelige hendelsen med hunden den natten", eller for den saks skyld i filmer som "My Name is Khan" og "Laksefiske i Jemen". I bøkenes verden vakkert og noe ubehjelpelig skildret - i filmens verden fremstilt som noe vi kan le av ...

I bokas forord forteller David Mitchell om Naoki Higashidas bok (f. 1992) "Hvorfor hopper jeg". Forestill deg at du ikke kan snakke, at redaktøren som sørger for å sortere alle sanseinntrykkene som hele tiden strømmer på har sagt opp og at det hele tiden kommer en "styrtsjø av ideer, impulser og tanker" som ustanselig velter over deg. Det er som å være i et lukket rom med tyve radioer, som alle prøver å overdøve hverandre, og disse radioene kan ikke skrus av. Sanseinntrykkene strømmer på - "uten kvalitetsfilter og i overveldende mengder". Alt oppleves like sterkt, og hodet kjennes som om det er innestengt i en motorsykkelhjelm som er tre størrelser for liten. Tidsbegrepet er opphørt å eksistere, og dermed klarer du ikke å skille mellom det som skjedde for en time siden og det som skjedde for ett minutt siden. "Men de som er født med autisme må leve i denne uredigerte, ufiltrerte og skremmende virkeligheten hver eneste dag."

Forfatteren David Mitchell har selv et autistisk barn, og da han og kona (som er japansk) kom over Naoki Higashidas bok, som den gangen kun forelå på japansk, var det som om en ny verden åpnet seg for dem. Heldigvis er det slutt på at såkalte "kalde mødre" får skylden for at deres barn er autister, men det betyr ikke at alle bekymringer kan legges vekk. Gjennom Naokis bok sluttet imidlertid Mitchell å synes synd på seg selv fordi han var så uheldig å ha fått et autistisk barn. Det var jo barnet - ikke han selv - som hadde det vanskelig.

Naokis historie åpnet opp øynene for hva som finnes av ressurser i et autistisk barn. Ja, de følte det som en "himmelsk åpenbaring" - rett og slett fordi Naokis ord fortalte dem hva som foregikk i deres egen sønns hode. Historien er dessuten et bevis for "at det finnes en person innestengt i den tilsynelatende hjelpeløse, autistiske kroppen som er like nysgjerrig, finstemt og kompleks som deg og meg og alle andre mennesker". Historien fjernet dessuten myten om at mennesker med autisme er "antisosiale einstøinger som mangler empati". Det fikk ham og hans kone til å strekke seg enda lenger, være enda mer tålmodig, være enda mer lyttende til sitt barns uttrykk.

"Hvorfor jeg hopper" skrev Naoki da han var 13 år, og det med en autisme så alvorlig ar verbal kommunikasjon er nesten umulig. En ambisiøs lærer og hans egen standhaftighet har gjort at han lærte å stave ord ved hjelp av en alfabettabell, hvor han peker på de grunnleggende førti japanske hiragana-tegnene for å forme ord.

Mitchells begeistring for boka førte til at den omsider ble oversatt til engelsk, og siden har den vært en bestselger i mange land. Nærmere sannheten om autismens virkelige ansikt kommer man antakelig ikke, skjønt det er viktig å være klar over at autisme kan arte seg på svært mange forskjellige måter.

Gjennom 58 nokså lettfattelige kapitler forteller Naoki om hvordan det er å være autist. Det er helt, helt umulig å forbli uberørt av hans beskrivelser av hvordan dette er ... Aller sterkest var det faktisk å lese om hvilke refleksjoner og sammenligninger Naoki drar mellom seg selv og omverdenen, og hvor tydelig det kommer frem at hans autisme ikke forhindrer ham i å lese omgivelsene på en oppsiktsvekkende klar og empatisk måte.

"Hvis en person uten autisme opplever vanskeligheter, kan han eller hun snakke med noen om det, eller skape oppstyr rundt det. Men i vårt tilfelle er det ikke et valg - vi kan aldri gjøre oss forstått. Selv ikke når vi er midt i et panikkanfall, forstår folk hva det er som skjer, eller så ber de oss bare om å slutte å gråte. Jeg tror desperasjonen vi føler, ikke har noe sted å gjøre av seg, og fyller opp hele kroppen vår og gjør sansene våre mer og mer forvirret." (side 106)

"For folk med autisme er livet en kamp i seg selv." (side 178)

Her får vi høre om hva som gjør at du ikke kan forvente at en autist ser deg rett inn i øynene når dere kommuniserer, hva som skjer når ord gjentas eller den som er autist ikke hører etter, men bare fortsetter å repetere atferd han eller hun har fått beskjed om å slutte med. Et element av tvangsatferd forklarer en hel del, mens forsterkede sanseinntrykk forklarer mye annet.

"Hvorfor hopper jeg" er en tankevekkende og lærerik bok, som burde være pensum i alle yrker som handler om barn. Her avmytifiseres det meste vi trodde at vi kunne om autisme, og det på en så nydelig måte at jeg har et brennende ønske om at boka må bli lest av riktig mange! Jeg siterer den unge forfatterens etterord i sin helhet:

"Hva skal det bli av meg hvis autismen min aldri kan kureres? Da jeg var liten, var det noe jeg alltid bekymret meg over. Jeg var redd for at jeg så lenge jeg var autistisk, aldri ville kunne leve som et virkelig menneske. Det var så mange ting jeg ikke kunne gjøre slik som alle andre, og tanken på å måtte be om unnskyldning dag ut og dag inn tømte meg for alt håp.

Jeg håper at du, ved å lese mine forklaringer om autisme og dens mysterier, kan få en forståelse av at alle barrierene som oppstår, ikke skyldes at vi er selvsentrert eller egoistiske. Hvis dere kan innse denne sannheten om oss, gir det oss alle et glimt av håp. Uansett hvor hardt livet med autisme er, uansett hvor trist det kan være, kan vi holde ut så lenge det er håp.

Og når håpets lys skinner på hele denne verden, da vil vår fremtid være forbundet med din fremtid. Det er det jeg ønsker, mer enn noe annet." (side 227)

Helt, helt til slutt: Da jeg skulle oppsummere faktum om bokutgivelsen, stusset jeg litt over at det står oppgitt at "The Reason I Jump" er bokas originaltittel ... Men er ikke boka japansk, da? Det får meg i likhet med bloggeren Bok-Karete til å lure på hvor mye av originalteksten som egentlig er Naokis, og hvor mye som er lagt til i den engelske oversettelsen ... Dette kombinert med all reklamen for Mitchells egne bøker - ikke Naokis - bakerst i boka, forsterket et inntrykk, som bidro til å dempe noe av min begeistring når det kom til stykket. Uansett - jeg håper ikke dette kommer i veien for andres ønske om å lese boka - men her kunne forlaget godt ha forklart litt nærmere om bakgrunnen for bokas tilblivelse. Spesielt interesserte kan lese mer om oversettelsesprosessen her.

Boka som førte til Kehlmanns internasjonale gjennombrudd

De som har fulgt bloggen min den siste uka, vil ha lagt merke til at forfatteren Daniel Kehlmann har gått igjen i innlegg etter innlegg. I første rekke var jeg på Litteraturhuset tirsdag 18. februar 2014 og hørte Elisabeth Beanca Halvorsen intervjue forfatteren. Dessuten har jeg både lest og omtalt "Oppmålingen av verden" og hans nyeste roman "F". Den siste romanen jeg har lest av forfatteren er "Jeg & Kaminski" og jeg går dessuten og venter på at jeg skal få tilsendt "Berømmelse" i posten. Det er kun disse fire romanene av Daniel Kehlmann som så langt er oversatt til norsk, og det er Sverre Dahl som har oversatt samtlige.

På bokas smussomslag kan jeg lese at "Jeg & Kaminski", som utkom i 2003, brakte forfatteren hans første internasjonale gjennombrudd. Boka er oversatt til 27 språk, og utkom to år før "Oppmålingen av verden". "Jeg & Kaminski" utkom på norsk samtidig som "F".

Livet har gått litt i stå for den unge journalisten Sebastian Zöllner. Ikke bare er karrieren på hell, men i tillegg er privatlivet på full fart utenfor stupet. Venninnen hans gjennom mange år ønsker å avslutte samlivet, og har gjort koffertene hans klare for avhenting. Ikke har han særlig mye penger og ikke har han noe sted å bo.

Tilfeldighetene fører Zöllner til Manuel Kaminski, som han har fått i oppdrag å skrive biografien til. Kaminski var en gang en berømt kunstner, men er for lengst så og si fullstendig glemt av offentligheten.

Allerede mens Zöllner er på vei til den avsidesliggende kroken av Alpene hvor Kaminski har tilhold, merker vi hvilken gemen type han er og hvilket oppblåst ego han har. Og som jeg leste et eller annet sted; allerede tittelen - hvor "jeg" kommer før "Kaminski" - viser hvordan han rangerer seg selv i forhold til den store kunstneren.

"Han kom og så på meg med et magert smil. Barbermaskinen virker ikke, sa jeg, det er tydeligvis ikke strøm her. Jo, sa han. Nei! Han trakk på skuldrene, da var det kanskje ledningene, han kunne i hvert fall ikke gjøre noe. Men det var da det minste, sa jeg, man kunne vente av en konduktør. Ikke konduktør, sa han, togbetjent. Jeg sa at det var det samme for meg. Han spurte hva jeg mente med det. Det samme, sa jeg, hva man kaller dette overflødige yrket. Han fant seg ikke i at jeg fornærmet ham, sa han, jeg skulle bare passe meg, han kunne gi meg en på tygga. Han kunne bare prøve seg, sa jeg. Det kunne ikke falle ham inn, sa han, og jeg stinket og holdt på å bli skallet. Så snudde han seg bort og gikk bannende sin vei.

Jeg lukket toalettdøren og så meg bekymret i speilet. Selvsagt ingen skallet mann å se; gåtefullt hvordan denne tullingen kunne ha kommet på noe sånt." (side 10)

Zöllners største utfordring er at Kaminski ikke synes særlig interessert i å samarbeide om biografi-prosjektet. Både han og datteren hans setter seg i mot prosjektet og er ikke det minste interessert i å medvirke til at sannheten om ham skal komme for en dag. Zöllner skyr imidlertid ingen midler, og han snoker rundt i huset hans på jakt etter ledetråder som kan fortelle noe mer om hvem Kaminski egentlig er.

Ikke før Zöllner med kløkt og sluhet forsøker å appellere til Kaminskis ego, får han på en måte et slags gjennombrudd. Selv drømmer han om å skrive den store biografien, som skal åpne alle dører for ham og gjøre ham rik. Aller helst skulle denne biografien utkomme rett etter Kaminskis død ...

Er Kaminski et geni eller en bløff? I sin tid fikk Kaminskis karriere en boost fordi det gikk rykter om at han var blind - altså at bildene hans var malt av en blind Kaminski. Plutselig ville alle ha bildene hans. Kunstneren som tross alt ble oppdaget av Matisse og Picasso ...

"Først og fremst på grunn av ryktet om at han var blind, gikk Kaminskis malerier plutselig verden rundt. Og da man etter hvert trodde på hans forsikringer om at han fremdeles kunne se, var det ikke mulig å gjøre om på noe: Guggenheim-museet arrangerte separatutstilling, prisene steg til svimlende høyder, fotografier viste ham sammen med sin fjortenårige datter, den gang virkelig en pen pike, på vernissasjer i New York, Montreal og Paris. Men med øynene gikk det stadig verre. Han kjøpte et hus i Alpene og forsvant fra offentligheten." (side 41)

Årene gikk - femogtredve for å være helt nøyaktig - og så ønsker altså Zöllner å dra den gamle mannen frem fra glemselen - ikke så mye på grunn av ham som på grunn av seg selv. Som et siste halmstrå som skal redde sin fallerte karriere ... Det lykkes Zöllner å lokke Kaminski med på en reise med bil, fordi han lyver om at Kaminskis store kjærlighet Therese Lessing fortsatt lever. Det blir en hasardiøs reise, hvor både Kaminski og Zöllner får rikelig med anledning til å komme i kontakt med sine egoer - det ene mer oppblåst enn det andre. Og det store spørsmålet til slutt er hvem som egentlig lurer hvem ...

Av alle Kehlmanns bøker er nok denne den jeg har likt minst. Og det på tross av at jeg uansett finner det meget imponerende at Kehlmann ikke en gang hadde fylt 30 år da han skrev denne romanen, som på en måte har en gammel manns stemme og språkdrakt. Hovedpersonens kynisme gir historien et komisk skjær, selv om det må innrømmes at det er noe vanskeligere å få øye på humoren i denne boka enn i de øvrige romanene jeg så langt har lest. Kanskje er det først når man visualiserer noen av scenene at man virkelig får øye på det komiske i situasjonene? Det mest spennende med romanen er avsløringen av hva som gjør at det oppstår stor kunst, og at verden på mange måter vil bedras. Alt i alt er "Jeg & Kaminski" en overraskende roman, som både er original og særegen. Her er det garantert rom for mange meninger og tolkninger, og jeg ser frem til å lese andres oppfatninger av denne boka!

En parodisk bestselger full av overraskelser!

Sveitseren Joël Dicker (f. 1985) debuterte som forfatter i 2005, 20 år gammel. "Sannheten om Harry Quebert-saken" er hans tredje bok, og den utkom på fransk i 2012.

På Pax forlags nettsider kan man lese at boka har fått en "eventyrlig mottakelse" og er under utgivelse i 45 land. Forfatteren har pga. denne boka dessuten vunnet "høythengende priser i flere land".

Første gang jeg ble oppmerksom på denne boka var rett etter jul - i første rekke på Eldorado i Oslo. Boka sto nemlig i svære stabler - nærmest pallevis - rett innenfor dørene. Rent umiddelbart skaper dette et inntrykk av at her går man glipp av noe helt enestående og stort dersom man ikke henger med. Det skulle likevel gå noen uker før jeg hang meg på Harry Quebert-bølgen. Kanskje mest av alt fordi jeg jo nødig vil gå glipp av spennende trender, selv om krim-genren ikke er den som trigger meg aller mest når det kommer til stykket. Mine forventninger var likevel ganske moderate i utgangspunktet. For øvrig valgte jeg lydbokutgaven, fordi Helge Winther-Larsen er en fantastisk oppleser når han får den rette boka å utfolde seg med. Krim-genren er hans spesiale!

Marcus Goldman har nylig hatt brak-suksess med sin første bokutgivelse, og nå venter alle bare på oppfølgeren. Problemet er imidlertid at han er rammet av en alvorlig form for skrivesperre. Mens forleggeren hans er mer enn overivrig etter å få kloa i en roman nr. 2 fra Goldmans side, har det stoppet fullstendig opp for Goldman. Goldman har forpliktet seg til å levere seks bøker, og lenge oppholder han en stadig sintere forlegger med tomme løfter og løst snakk.

Som lyn fra klar himmel kommer det plutselig en invitasjon fra Harry Quebert, en venn av Goldman fra studiedagene. Quebert er ikke bare litteraturprofessor, men han har også utgitt romaner og har hatt stor suksess med dette, bl.a. med romanen "Det ondes opprinnelse". Goldman drar til den lille byen Aurora i håp om at Quebert skal hjelpe ham med å komme i gang med skrivingen. Lite aner han da hva oppholdet i Aurora skal medføre ... Under oppholdet i Aurora finner han nemlig ut at Quebert hadde et forhold til et 15 år gammel jente - Nola Kellergan - som forsvant i 1975. Ingen fant noen sinne ut hva som skjedde med henne, og saken ble henlagt.

Så reiser Goldman tilbake til New York, og etter noen måneder får han en oppringning fra Harry Quebert, som er arrestert. I forbindelse med noen gravearbeider i hagen hans har nemlig levningene etter Nola dukket opp, og mistanken henger over nettopp ham. Goldman er imidlertid overbevist om at Harry er uskyldig, og går med liv og lyst løs på etterforskningen av saken. En sak som skal vise seg å være langt mer komplisert enn noen kunne ane! Hvem drepte Nola? Hvem hadde interesse av å få ryddet henne av veien? Hvilken rolle spilte Harry Quebert i dette når det kommer til stykket?

Mens Goldmans forlegger henger over nakken hans og truer og maser på den nye boka som en annen torpedo, etterforsker Goldman Nolas forsvinning samtidig som han skriver på en bok hvis formål er å frikjenne Harry Quebert. Spørsmålet man etter hvert kan stille seg er om det i det hele tatt finnes en eneste uskyldig sjel i hele Aurora ...

"Sannheten om Harry Quebert-saken" er en krim-bok så totalt annerledes alt annet jeg har lest noen sinne. Når man tror at man har forstått alt, kastes alt til side og man må begynne helt på nytt igjen. Og slik holder forfatteren på gjennom hele boka og bokstavelig talt helt til slutt, og holder dermed leseren i en skustikke helt inntil siste lydspor er hørt. En skikkelig lydspor-turner med andre ord!

Underveis irriterte det meg ikke rent lite hvordan enkeltpersoner ble fremstilt. Som moren til Marcus Goldman, som ikke evner å lytte og som tar alt i verste mening. Et mareritt av en kvinne, hvis like jeg heldigvis har til gode å treffe i levende live! Eller som moren til Jenny, som gjerne hadde sett at Harry Quebert ble hennes svigersønn og som hatet Nola intenst, og som oppfører seg som en verpesyk høne på datterens vegne. Men så tenkte jeg at dette er og blir en parodi, der melodramaet er en del av hele opplegget - og at boka faktisk må leses som en harsellas mot hele krimgenren. Og som - hvis boka blir filmatisert - vil kle en regissør av David Lynch´kaliber! Eller regissøren Darren Aronofsky ... Med et så vidt outrert persongalleri vil jeg nemlig tro at her er det mye å hente - både for Lynch og Aronofsky og deres like.

For øvrig må jeg legge til at jeg aldri helt fikk tak i hva den 15 år gamle Nola egentlig hadde å tilby den 20 år eldre Harry Quebert, utover en vakker og stram kropp, et gudsbenådet vakkert ansikt og en naiv uskyld ... En forslitt lolita-klisjé tværet ut til det mest banale, uten særlig mer innhold enn noen lidenskapelige ord uttalt om og om igjen av en desperat ungjente på flukt fra et heller begredelig oppvekstmiljø hvor det ikke er godt å si hvem som var den egentlige skurken ...

Et av høydepunktene i boka er fremstillingen av en helråtten forlagsbransje, der forleggeren driver med utpressing og tillegges torpedo-egenskaper. Akkurat sånn tror jeg ikke det er i virkeligheten, skjønt hvem vet? Selv likte jeg historien om boka i boka (dvs. om skriveprosessen til Marcus Goldman) - noe som gjør at denne romanen har mer å by på enn kun en kriminalhistorie.

Det beste ved boka er den fantastiske historien og dramaturgien, mens svakheten er jeg ikke opplevde at boka hadde veldig sterke litterære kvaliteter. Den er helt greit skrevet, men stor litteratur er det bare ikke. Den meget erfarne oppleseren Helge Winther-Larsen leste med stor innlevelse og sterk patos, og overdrev gjerne for å forsterke de outrerte personene ytterligere. Mange ganger måtte jeg trekke på smilebåndet, fordi bildene sto så levende for meg. Jöel Dicker har ikke benyttet noen bestselger-oppskrift når han har skrevet denne boka, og jeg tror dette er nøkkelen til hans eventyrlige suksess med "Sannheten om Harry Quebert-saken". Dersom du elsker melodrama, humor og en saftig historie, er denne boka virkelig noe for deg!

Mesterlig om mange av livets dilemmaer!

Den siste uka har Daniel Kehlmann vært i Norge for å promotere sin siste roman "F". Jeg var så heldig å få med meg et bokbad på Litteraturhuset tirsdag 18. februar, og har skrevet om dette på bloggen min. Intervjuet var svært nyttig - på mange nivåer - ikke minst for den videre lesningen av Kehlmanns bøker. Nå tror ikke jeg at norske lesere har problemer med verken å fange opp eller skjønne humoren i Kehlmanns bøker, men det er likevel et poeng å vite at forfatteren hadde det svært morsomt mens han skrev sine bøker. Humor i litteraturen er for øvrig et sjansespill, fordi det kan slå begge veier, har forfatteren uttalt. I Tyskland blir Kehlmanns bøker tatt dødsens alvorlig, og det frustrerer forfatteren. Derfor synes han det er befriende når bøkene oversettes til andre språk, og han kan møte lesere som faktisk har forstått hva det dreier seg om.

"F" handler familien Friedland; far Arthur drømmer om å bli forfatter, men produserer i bunn og grunn mest for skrivebordskuffen. Moren, som er nokså perifer gjennom hele romanen, er øyelege, og hadde det ikke vært for hennes innkomster, ville ikke familien hatt noe å leve av. Arthur har tre sønner - tvillingene Martin og Iwan og dessuten Eric, sistnevnte med en annen kvinne.

I bokas første kapittel, som foregår i 1984, mens guttene fremdeles er nokså små, er faren og sønnene hans på vei til en hypnose-forestilling med den store Lindemann.

"Mange år senere, de var for lengst voksne og hver av dem hadde viklet inn sin egen ulykke, husket ingen av Arthur Freidlands sønner hvem som egentlig hadde hatt ideen om å gå til hypnotisøren denne ettermiddagen.

Året var 1984, og Arthur hadde ikke noe yrke. Han skrev romaner som intet forlag ville utgi, og historier som ble trykt i tidsskrifter en gang i mellom. Noe annet gjorde han ikke, men hans kone var øyelege, og tjente penger." (side 7)

Arthur tror ikke på hypnose, men ender med å si ting fra scenen, som han motvillig og under sterkt press har entret, som får helt fatale konsekvenser for hele familien. Som at han elsker Iwan høyest av barna sine, som at han ikke får levd ut sine drømmer i denne familien, som at han heretter skal følge sine drømmer ... Etter dette forlater han familien sin, og barna vokser opp uten sin far. Under hele oppveksten blir de på avstand vitne til at faren faktisk slår gjennom som forfatter, i første rekke med romanen "Mitt djevelske navn skal være ingen".

I resten av boka er handlingen lagt til 2008. Perspektivet i fortellingen skifter underveis - gjennom at de tre brødrene skifter om å være jeg-personen i boka. Dermed oppnås den effekt at vi som lesere får det fulle innblikket i hvordan det egentlig ikke finnes bare én sannhet om det som skjer, men at opplevelsen av de samme hendelsene kan se høyst forskjellig ut alt etter hvem som betrakter dem. Dette kommer særdeles tydelig frem under et restaurantbesøk mellom Eric og Martin, hvor Eric er på randen av sammenbrudd på grunn av finanskrisen som er rett rundt hjørnet (uten at noen - og kanskje aller minst han - skjønner hva som skjer før det er for sent), og knapt er mentalt til stede for broren som sitter sammen med ham ved restaurantbordet. For det første har sekretæren hans kontaktet feil bror - for det var Iwan Eric hadde ønsket å spise lunch med. For det andre er det hele tiden folk som skal ha tak i ham på mobiltelefonen. Til slutt sender Martin ham en tekstmelding hvor han ber Eric ringe ham når han får tid ... Mens Martin forventer et smil i det minste, blir Eric helt satt ut. Sitter han sammen med broren sin, eller er det bare innbildning? I forfjamselsen sletter han meldingen og retter blikket mot broren, uten å fortrekke en mine ... En høyst merkverdig scene om to mennesker som bokstavelig talt befinner seg på to totalt forskjellige planeter!

De tre brødrene har gjort høyst forskjellige karrierer. Martin er en katolsk prest som ikke tror på gud. Han er i og for seg en god prest, men det forhold at han ikke tror ordentlig på gud, gir seg de mest merkverdige utslag i hans prestegjerning. Gjennom mange episoder tegner forfatteren et bilde av en geisterlig person vi alle kan kjenne oss igjen i, og som kaller på smilet gang på gang. I tilbakeblikk får vi også vite noe om hva som gjorde at han valgte å bli en katolsk prest. Damer er ikke det han har fått best til, og en særdeles ydmykende epiosode får ham til å skrinlegge det hele som ikke noe for ham. Hans valg forskrekker spesielt Eric.

"Og du?" spurte Eric meg. "Mener du det alvorlig? Bønn, kirke, presteseminar? Mener du det virkelig alvorlig? Vi er jo jøder, lar det seg gjøre i det hele tatt da?"

"Vi er ikke jøder", sa Iwan.

"Men vår bestefar ..."

"Likevel", sa Iwan. "Vi er desverre ingenting. Det vet du."

"Martin gjør det jo bare fordi han ikke finner noen kjæreste." (side 65)

Martins store lidenskap er Rubiks kube, et 80-tallsfenomen som har overlevd blant noen ytterst få entusiaster, som deltar på årlige mesterskap. Dessuten elsker han å lese og han elsker kirkemusikk. Ingen leser farens bøker med like stor inderlighet som nettopp ham. Og så er han konstant sulten, og selv ikke når han tar imot skriftemål klarer han å la være å gumle i seg sjokolade ...

Eric er en skruppelløs finansakrobat, og nå har han rotet det skikkelig til for seg. Ikke bare har han "lånt" penger av kundene sine, men nå er også redningen i ferd med å forsvinne. For mens han tidligere bare kunne selge noen aksjer og hente inn de "lånte" pengene, er aksjekursene nå i fritt fall, og dermed må han realisere med store tap. Og hvor skal han da ta midlene fra?

"Synet av mine medarbeidere tynger meg mer enn vanlig: all denne tregheten, all denne middelmådigheten. Sannsynligvis skyldes det også at jeg bare ansetter middelmådige mennesker. Det siste jeg trenger, er noen som gjennomskuer meg." (side 173)

Og så er det Iwan, den av brødrene som drømte om å bli maler, men som etter hvert skjønner at han aldri kommer til å bli noen stor kunstner. I stedet satser han på en karriere som kunsthandler, og beveger seg over på en helt annen, ikke stueren arena ...

"Det kom altså ikke til å bli noen maler av meg, det visste jeg nå. Jeg arbeidet som før, men det hadde ingen mening lenger. Jeg malte hus, jeg malte enger, jeg malte fjell, jeg malte portretter, de så ikke så verst ut, de var dyktig utført, men hvorfor?

Hva vil det si å være middelmådig - plutselig ville ikke spørsmålet slippe taket i meg. Hvordan lever man med det, hvordan fortsetter man? Hva slags mennesker er det som satser alt på ett kort, vier livet sitt til å skape, risikerer det store veddemålet og så, år etter år, ikke får til noe av betydning?

Selvsagt ligger det i veddemålets natur at man kan tape. Men hvis det virkelig skjer - lyver man da for seg selv, eller kan man ærlig avfinne seg med det? Hvordan kan man stolt forberede sine små utstillinger, samle sine begrensede mengder anerkjennelse og anse det som naturgitt at det langt over en finnes en suksessens verden som man ikke har del i? Hvordan innretter man seg?" (side 216)

Slike sekvenser som dette er det mange av boka, og måten forfatteren svært presist setter fingeren på en del moralske og filosofiske dilemmaer, gjør at i alle fall jeg opplever "F" som en roman høyt hevet over de fleste romaner som utgis i dag. Nå har han selv i et intervju uttalt at han ikke hadde noen intensjoner om å skrive en roman med en slags moralsk pekefinger - tvert i mot er han skeptisk til forfattere som forsøker å si noe generelt om samfunnet gjennom sine romaner - men det er likevel mange sider ved denne romanen, som det kan være interessant å løfte frem som helt egne diskusjonstemaer. Middelmådighetens problem er ett av dem - der "alle" i grunnen kan gjøre hva de vil bare de er villig til å satse penger på det (enten ved å gi ut bøker, ha utstillinger eller hva det skulle være), men blir det "stor kunst" av det? Vi trenger vel ikke en gang å snakke om kunst - det holder lenge å snakke om kvalitet, eller altså mangel på sådan. Og høflige som vi er opplært til å være, applauderer vi i tillegg, fordi ingen våger å si sannheten ... Vi ønsker jo ikke å fremstå som lite rause!

Et annet aspekt ved romanen som jeg fant interessant er at alle de tre brødrene driver med falskneri på hver sine måter; Martin ved å predike gudstro uten å klare å tro selv, Eric som svindler kundene sine og Iwan som ender som kunstforfalskner ... Drømmen om suksess er så altoverskyggende at hovedpersonene fanges av det og ikke kommer løs. Paradoksalt nok er den eneste som faktisk lever et ekte og sant liv, Arthur, deres gamle far. Han står i det minste for det han har gjort, men hans valg er av en slik karakter som samfunnet gjennomgående likevel fordømmer som ansvarsløst.

"F" er en roman jeg rett og slett elsket fra første til siste side! Som i romanen "Oppmålingen av verden" er språkføringen elegant, men det er en videreforedlet og modnet forfatter vi møter i "F". Ordet "fullkommen" dukker opp i tankene mine, og det er nettopp det jeg mener at "F" er! En fullkommen og på alle måter mesterlig roman, som inneholder alt som skal til for å bli en moderne klassiker! Humoren er dessuten underfundig og subtil, akkurat slik jeg liker det. Dette er en bok man bare må få med seg!

Og helt til slutt: all ære til Sverre Dahl, som har oversatt boka fra tysk til norsk! Og for dem av dere som ønsker å få vite mer om "F", viser jeg til mitt innlegg fra bokbadet på Litteraturhuset den 18. februar.

Satirisk om opplysningstidens vitenskapsmenn

"Die Vermessung der Welt" utkom i Tyskland i 2005. Boka har siden blitt oversatt til 46 språk, og er den mestselgende tyske utgivelsen noen sinne etter Süsskinds "Parfymen". Boka utkom på norsk under tittelen "Oppmålingen av verden" i 2008, og på engelsk under tittelen "Measuring the World" i 2006. Daniel Kehlmann (f. 1975) hadde så vidt rundet 30 år da boksuksessen var et faktum, og denne er siden inntatt i "1001 bøker du må lese før du dør". Selv hadde jeg hatt denne boka stående ulest i bokhylla i et par-tre-år inntil jeg nylig ble oppmerksom på at forfatteren skulle komme til Norge i forbindelse med Gyldendals lansering av hans siste roman "F". Dette førte til at jeg kastet meg over boka, slik at jeg skulle være mest mulig forberedt til forfatter-bokbadet på Litteraturhuset. (Denne linken fører til mitt referat av intervjuet med forfatteren på Litteraturhuset tirsdag 18. februar 2014.)

Innledningsvis kan det være grunn til å presisere at "Oppmålingen av verden" handler om to personer som faktisk har levd. Den ene er Alexander von Humboldt (f. 1769 d. 1859), en tysk vitenskapsmann som dro på forskningsreiser til Sentral-Asia og Mellom- og Syd-Amerika, hvor det særlig var området langs Orinoco og Amazonas han utforsket. Han reiste sammen med Aimé Bonpland, og på reisene sine samlet de mange ukjente planter og trær som de tok med seg tilbake til Europa. (Kilde: Wikipedia.) Den andre er Carl Friedrich Gauss (f. 1777 d. 1855), en genierklært tysk matematiker, astronom, geodet og fysiker. (Kilde: Wikipedia.)

"Daniel Kehlmanns form er nesten skisseaktig. Han kommer med megetsigende detaljer, men overlater mye til fantasien. Han gjennomgår ikke biografiene langsomt og metodisk, men dveler ved enkelte punkter (ikke alltid de mest opplagte) og hopper over mye. Han viser subtilt hvor begrensende berømmelsen virker på de to personene. Begge er "øyer" (med litt hjelp fra Kehlmann); de lever i sin egen verden og er besatt av tanken om å skaffe seg kunnskap." (sitat fra "1001 bøker ...)

Vi følger de to geniene parallelt til å begynne med, inntil deres skjebner flettes sammen i 1828. Da hadde de i all hovedsak gjort unna det meste av de bragder som hadde gjort dem berømte i sin samtid. Etter dette drodler de over sine ulike måter å betrakte verden på.

Historien fortelles nokså fragmentarisk, og dette gjør at man virkelig må konsentrere seg for å få med seg alle krumspringene i historiene.

Humoren er til stede absolutt hele tiden og den sniker seg inn i alle scenene underveis, og gjør dermed boka til en uhøytidelig harsellering med opplysningstidens vitenskapsmenn.

"I september 1828 forlot landets største matematiker sin hjemby for første gang på mange år for å delta på Den tyske naturforskerkongressen i Berlin. Selvfølgelig ville han ikke dit. I månedsvis hadde han vegret seg, men Alexander von Humboldt hadde vært hardnakket, så han i et svakt øyeblikk og i håp om at dagen aldri ville komme hadde sagt ja.

Nå gjemte professor Gauss seg altså i sengen. Da Minna ba ham om å stå opp, vognen ventet og det var lang vei, klamret han seg til puten og prøvde å få sin kone til å forsvinne ved å lukke øynene. Da han åpnet dem igjen og Minna fortsatt var der, kalte han henne plagsom, innskrenket og sine sene års ulykke. Da heller ikke det hjalp, slo han teppet til side og satte føttene på gulvet." (side 7)

Der Gauss er sky og helst vil være for seg selv, der er Humboldt mer verdensvant og sosial, skjønt ingen av dem er spesielt glad i andre mennesker eller er spesielt elskverdige for den sakens skyld. På tidspunktet for deres møte er Humboldt for lengst en berømt mann på grunn av dine landemålinger i Latin- og Mellom-Amerika. Vi får senere også innblikk i disse reisene, og hva hans oppdagelser kostet ham av slit, ikke minst i form av insektsbitt og annet som følger med når man oppholder seg i en tropisk regnskog. Det de to geniene har felles er en dyptfølt og altoppslukende interesse for vitenskapen og den evige og umettelige jakten på kunnskap. De er villige til å ofre nær sagt alt for vitenskapen - ja, selv livet settes på spill, særlig for Humboldts vedkommende.

Hos Gauss fører kjærligheten til vitenskapen til at han knapt er til stede i sitt eget liv, og overhode ikke interesserer seg for ting som skjer utenfor hans eget hode. Selv på bryllupsnatta stopper han midt i akten for å notere ned en liten genistrek, av frykt for at dette skal bli borte for ham dersom han ikke passer på. Etter litt for mange barnefødsler dør kona dør i barsel, og han gifter seg nokså raskt med hennes venninne - rett og slett fordi han innser at han ikke har råd til å skaffe seg en hushjelp. Litt for sent skjønner han hvilket feilgrep dette er, og etter bryllupet skyr han hjemmet som pesten. Brudens drømmer og skuffelser hører vi intet om ...

"Således gikk livet gjennom stadier av voksende tildekking av dets organisasjon, helt til det gjorde det sprang som man trygt kunne kalle det største mulige: fornuftens lynnedslag. Frem til da fant det ikke sted noen utvikling i grader. Den nest største krenkelsen av mennesket var slaveriet. Men den største at det skulle stamme fra apene.

Menneske og ape! Daguerre lo.

Humboldt la hodet bakover og syntes å lytte etter sine egne ord. Forståelsen av kosmos var kommet svært langt. Med kikkerter utforsket man universet, man kjente jordens oppbygning, dens vekt og dens bane, hadde bestemt lysets hastighet, man forsto havets strømmer og livets betingelser, og snart ville man ha løst den siste gåten, magnetkraften. Enden på veien var i sikte, oppmålingen av verden nesten avsluttet. Kosmos ville være et forstått kosmos, alle den menneskelige begynnelsens vanskeligheter, som angst, krig og utbytting, ville høre fortiden til, og her måtte nettopp Tyskland og ikke minst forskerne i denne forsamling yte det fremste bidrag. Vitenskapen ville føre til en velferdens tidsalder, og hvem kunne vel vite om den ikke en vakker dag endog ville løse dødens problem. Noen sekunder senere sto Humboldt ubevegelig. Så bukket han." (side 197)

"Oppmålingen av verden" er en fascinerende bok om mange av de viktigste og store oppdagelsene som ble gjort for et par hundre år siden, og ikke minst om livsbetingelsene som ble vitenskapsmennene - ja, for det var kun menn på den tiden - til del. Dette er fortalt med intellektuelt vidd, slik at det hele fremstår i et fornøyelig lys. Når boka tidvis opplevdes som noe tung å komme gjennom, var dette fordi historiene er noe springende fortalt og at setningene til tider er så mettet med meningsinnhold om nokså avanserte vitenskapelige tankerekker. Antakelig vil det være en fordel å lese boka to ganger, fordi man da i større grad vil kunne få fullt utbytte av alle detaljene.

Etter å ha lest denne boka sitter jeg i all hovedsak igjen med en opplevelse av å ha lest noe høyst originalt, som ikke ligner noe som helst jeg har lest tidligere. Kehlmann er elegant i språkføringen, og det forhold at han hele tiden krydrer historiene med humor og satire, gjør det til en fornøyelse å lese denne nokså rare, lille boka. Samtidig vil jeg hevde at innholdet i boka er så vidt vanskelig tilgjengelig til tider at det faktisk forundrer meg at den har blitt en bestselger. Dette er nemlig - slik jeg ser det - en bok for de spesielt interesserte og sånn sett ikke en bok som vil fenge flertallet av lesere. Til det er den nok litt for spesiell. Da har jeg faktisk mer tro på at hans siste roman "F" vil få et bredere publikum.

Det som gjorde absolutt størst inntrykk på meg er beskrivelsene av disse to hovedpersonene og alle deres ekskapader, og fremstillingen av dem som to høyst merkverdige nerder med heller få sosiale antenner og evne til å oppføre seg i tråd med datidens etikette. Humboldt som tror at det meste han ikke forstår kan gjøres mer forståelig ved å måle det, og Gauss som den personifiserte eksentriker.

Daniel Kehlmann måtte tåle en del kritikk da han utga denne romanen. Ikke minst kom en rekke eksperter på banen og protesterte mot flere av detaljene i hans fremstilling. Da Daniel Kehlmann tidligere denne uka besøkte Litteraturhuset, fortalte han at deler av kritikken rett og slett var feil. Ord han har lagt i munnen på hovedpersonene har de faktisk skrevet selv, og dette har Kehlmann hentet fra konkrete kilder. For øvrig er han ikke den første som dikter seg inn i virkelige personers liv. Mange har gjort det før ham, og den forfatteren som først og fremst står klart for meg som en det er naturlig å sammenligne Kehlmann med, er faktisk Per Olov Enquist. Så er det kanskje ikke tilfeldig at Kehlmann har mottatt P.O. Enquist-prisen ... Å skrive dels fiksjon og dels biografi er etter min mening en spennende genre for dem som behersker dette. For leseren er det som å få dobbelt opp: i tillegg til å bli underholdt, er denne typen bøker også lærerike!

Etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset tidligere denne uka, er jeg ikke det minste i tvil om at jeg skal fortsette å dukke ned i bøkene han har skrevet!

Helt til slutt: "Oppmålingen av verden" er filmatisert!

Fornøyelig om politisk renkespill i en liten engelsk småby

J.K. Rowling (f. 1965) hadde syv Harry Potter-bøker bak seg da hun skrev "Den tomme stolen" ("The Casual Vacancy") i 2012. Dette er hennes første voksenroman, og av en eller annen grunn er dette en bok man enten trykker til sitt bryst eller tar fullstendig avstand fra. Persongalleriet er stort, og småbymentaliteten som beskrives i boka er lite flatterende. Jeg tipper at det i all hovedsak er disse to forholdene som gjør at man enten faller av eller rett og slett misliker boka. Selv hører jeg blant dem som synes den er storveis, selv om jeg for øvrig likte svært få av personene som er med i boka.

Vi befinner oss altså i byen Pagford, som ligger i Sør-England. I bokas åpningsscene har Barry Fairbrother, medlem av byens sogneråd, bestemt seg for å ta med kona ut på en bedre middag - mest for å kompensere for sin dårlige samvittighet for å ha vært så lite til stede for henne i den senere tid. Barry brenner nemlig for så mye, men helst for andre ting enn familiens anliggender. Ekteparet rekker ikke å sette seg til bords før Barry faller om og dør. I ettertid antar man at det er et aneurysme i hodet som har sprukket.

Mesteparten av boka handler i grunnen om det som skjer kort tid etter dødsfallet. Selv om de fleste av dem som har hatt et forhold til Barry Fairbrother, er sjokkert over at han bare kunne dø sånn helt plutselig - han var tross alt bare et par og førti år - viser det seg nokså snart at alle i grunnen bare tenker på seg og sitt. For hvem skal fylle den tomme stolen i sognerådet? Et råd som snart skal ta stilling til et par svært så viktige og avgjørende saker i lokalsamfunnet ...

Vi kommer tett inn på en rekke familier, og bak de ulike fasadene skjuler det seg mangt som ikke tåler dagens lys. En familiefar driver med heleri av tyvgods, og er for øvrig det man kan kalle en "god, gammeldags drittsekk", der han tyranniserer både kone og barn. I en annen familie er kona drikkfeldig, mens mannen er utro etter noter. I en tredje familie er datteren narkoman og har barnevernet på nakken, og i en fjerde familie er heller ikke ekteskapslykken slik man ved første øyekast skulle tro. Det er små forhold i den lille småbyen, hvor alle vet det meste om hverandre. I alle fall tror de det selv. Resten får de i grunnen greie på fordi øvrighetspersonene, som egentlig har taushetsplikt, lekker med både den ene og den andre intrikate opplysningen ... og selv om ingen navn nevnes, er det aldri vanskelig å skjønne hvem det dreier seg om.

Mens det utkjempes et maktspill mellom de voksne om hvem som skal fylle den tomme stolen etter Barry, begynner imidlertid merkelige ting å skje. På sognerådets nettsider har en hacker begynt å poste urovekkende innlegg, hvor den ene etter den andre avsløres. Det forhold at hackeren opptrer som Barry Fairbrothers gjenferd, gjør ikke uhyggen noe mindre. Så lenge avsløringene ikke gjelder dem selv, flirer folkene i Pagford, for de tåler så inderlig vel den uretten som ikke rammer dem selv. Men det er bare inntil det går opp for enkelte at de er nestemann til å bli hengt ut ... Hvem er hackeren? Og hva er målet med det hele? Etter hvert får hackingen avgjørende betydning for det som skjer, slik at utviklingen styres i retning av ... ja, hva? I mellomtiden mistenker alle hverandre, og dette gjør at nervene til både den ene og den andre tynnes betydelig.

Underveis skjer det uendelig triste ting, og dette skaper en viss balanse til bokas mer humoristiske sider. Latteren setter seg til slutt fast i halsen, og erstattes av tårer - uten at dette på noen måte gjør boka til en tårepersebok. Til det er fortellerstemmen for distansert til det som skjer. Noen av de voksne fortjener utvilsomt å bli hengt ut for sin dobbeltmoral og sitt hykleri, mens andre mer fremstår som ofre man får sympati med. At hykleriet og dobbeltmoralen ikke kjenner noen grenser, fremkommer til slutt, da alle hegner om en tidligere utstøtt ung jentes ulykke - som om de aldri skulle ha gjort annet. Sånn sett kan man bli både sint og opprørt av å lese denne boka, hvis persongalleri ikke akkurat apellerer til sympatien hos leseren. Jeg er faktisk veldig imponert over hvordan forfatteren har grepet fatt i og beskrevet bygdedyret i en liten engelsk småby, der alt handler om fasade og det som synes utad, og hvor det for all del gjelder ikke å bli avslørt ...

Jeg opplevde boka som godt skrevet. Så kan man kanskje innvende at persongalleriet består av litt vel mange gemene mennesker, men kanskje er det rett og slett slik det av og til er? I alle fall når mennesker som lever tett på hverandre, konkurrerer om de samme knapphetsgodene og statussymbolene ... Og når vi ser hva politikere i det virkelige liv er i stand til å gjøre mot hverandre, så burde det kanskje ikke overraske noen, det renkespillet som finner sted i Pagford når den tomme stolen skal fylles etter Barry Fairbrothers død ...

Trond Brenne (f. 1953 d. 2013) er oppleser i lydbokutgaven, som jeg valgte, og han er som alltid like vidunderlig å høre på! Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Den er litt krevende å komme inn i, men etter hvert flyter den av gårde helt av seg selv.

Jeg vet at det kanskje ikke er god kutyme å lage innlegg som utelukkende består av en link til en blogg, men til orientering har jeg skrevet et innlegg hvor jeg spesielt trekker frem 10 bøker jeg finner grunn til å anbefale (her har jeg med nummeret på bøkene i katalogen, og jeg har også skrevet en begrunnelse). Her har jeg anbefalt følgende ti bøker:

1. Julian Barnes - Fornemmelse for slutten
2. Carolina de Robertis - Perla
3. Edmund de Waal - Haren med øyne av rav
4. Frode Grytten - Bikubesong
5. Karl Ove Knausgård - Min kamp 6
6. Shin Kyung-Sook - Ta vare på mamma
7. Julie Orringer - Den usynlig broen
8. Per Petterson - Jeg nekter
9. Stefan Zweig - Sjakknovelle
10. Paul Auster - Vinteropptegnelser

Jeg ønsker alle et riktig godt Mammut-salg!