Bokelskere.no

hvor lenge tåler et ansikt å stå åpent

«Det mennesket som ser inn i et barmhjertig blikk, ser inn i det eneste som bygge ned skammen,» skriver Kristin Bakkevig (2003:35).

Kontrasten mellom den urokkelig rolige, vennlige lytteren og pasienten, med alle sine skyldige, «irrasjonelle» tanker og følelser, kan i seg selv vekke skam hos pasienten. (Lewis, ifølge Pattison 2000:167, min oversettelse)

Dialog er å invitere den andre til å reagere uten å ville diktere hvordan han eller hun skal reagere.

Faren ved å vise medfølelse overfor den fremmede er muligheten for å bli fremmed.

den som tiltrekkes av mengden, er alltid den ensomme.

Den som bestemt setter ned foten i opprørt hav, skaper bare større bølger.

I dagens vestlige samfunn har vi opphøyd materiell velstand til det eneste som er verdt å streve for, noe tilnærmet guddommelig. Begjæret etter stadig mer penger kamufleres ikke sjelden bak begrepet «velferd». Få stiller spørsmål ved vårt velferdsideal. Vi drives videre av kollektive samfunnskrefter uten å spørre oss selv hvilken pris denne holdningen har. Har vi misforstått? Er det en blindgate? Er vi i ferd med å ofre hjertet vårt på velstandens alter?

Uten kontroll og tillit til seg selv, og egne følelser, kan også andre mennesker oppleves truende på mange ulike måter.

Hva om depresjon egentlig er en form for sorg - over at livet ikke er slik det burde være? Hva om det er en slags sorg over forbindelsene vi har mistet, men fremdeles trenger?

Noen sa en gang til meg at det å gi et menneske en fortelling om hvorfor han eller hun har det vondt, er noe av det sterkeste man kan gjøre. Å ta fra noen den samme fortellingen er like sterkt: Det føltes som om jeg befant meg i en båt i grov sjø, og noen hadde tatt vekk rekkverket.

Krigens råskap var uten grenser og krig avler krig. Også denne krigen hadde røtter i den forrige og Gud vet hvor lang tid det kom til å gå før denne krigens spor ble utslettet - hvis den da ble det noen gang. Det skulle ikke forundre ham om det ved denne krigens slutt ble lagt grunnlag for en tredje storkrig. Menneskene var slik og hadde alltid vært slik siden de begynte å vandre omkring på jorden, helt tilbake til Kain og Abels dager. Bror sto mot bror og far mot sønn. Ingen var bedre og ingen var heller verre.

Mange ganger hadde han sett døden i øynene. Ventet på det hinsidige - ikke som en uvelkommen gjest, men som en nødvendighet av sitt levnetsløp. Han hadde tidlig gjort opp sin mening. Det var ikke spørsmål om hvor lenge man lever, men hvordan man lever.

Kan du huske at barn aldri tror på døden? De legger en død spurvunge under ovnen og sitter på huk og venter på at den skal våkne, enda du sier til dem gang på gang at den er død og våkner ikke mer. Ingenting dør for dem, alt skal leve bestandig og bare sove litt iblant. Selv steinen får liv i hendene på et barn.

Det er stor forskjell på å leve nøkternt i visshet om at inntektene vil øke år for år, og leve nøkternt og vite at det er lite du kan gjøre for å få det bedre på sikt.

«Å lytte er en evne til å vite at du ennå ikke forstår, og å være nysgjerrig på hva det er du ikke forstår og vet. Du trenger noen metoder for å arbeide mot å utvikle forståelse, og hele tiden sjekke i hvilken grad du tar feil når du føler at du forstår», svarer [Edvin] Schei.

Sorg er å lengte etter det som skulle ha vært og det som ikke ble.

Det finnes ikke noe medium som er bedre egnet til å overføre skam, enn taushet.
(Kjersti Ericsson)

Hvorfor satte jeg ikke pris på det mens jeg hadde det? For da, kan jeg tenke, hadde jeg ikke hatt det. Bare det som glipper mellom fingrene, bare det som ikke finner ord, ikke har tanker, er helt og fullt eksisterende. Det er prisen for nærhet: man ser det ikke. Vet ikke at det er der. Så er det over, så ser man det.

Tilknytning til andre nære og kjære kan være den dytten vi trenger for å kjenne at livet har mening langt inn i alderdommen, til tross for alle prøvelser.