Bokelskere.no

De 28 norske mennene som faktisk giftet seg med tyske Wehrmacht - kvinner, fikk ingen straff. De norske kvinnene som giftet seg med tyske statsborgere, ble derimot internert, deportert og fratatt statsborgerskapet.

For tyskerjentene var forelskelsen en privatsak. For andre var det meste ved den offentlig.

It's all good, I would say, It's all fucked. And then I would breathe. And then, again, it's all good, it's all fucked. Again, breathe. And then, it's all good, it's all fucked. Breathe again. I might do this while walking. Or while driving in the car. Or while lying down, before taking a nap.

One can only believe entirely, perhaps, in what one cannot see.

Vain trifles as they seem, clothes have, they say, more important offices than merely to keep us warm. They change our view of the world and the world's view of us. For example, when Captain Bartolus saw Orlando's skirt, he had an awning stretched for her immediately, pressed her to take another slice of beef, and invited her to go ashore with him in the longboat. These compliments would certainly not have been paid her had her skirts, instead of flowing, been cut tight to her legs in the fashion of breeches. And when we are paid compliments, it behoves us to make some return. Orlando courtseyed; she complied; she flattered the good man's humours as she would not have done had his neat breeches been a woman's skirts, and his braided coat a woman's satin bodice. Thus, there is much to support the view that it is clothes that wear us and not we them; we may make them take the mould of arm or breast, but they mould our hearts, our brains, our tongues to their liking.

Jag ser på ett blad och fäster mitt hopp
till det. Att det trots årets slut ska
hänga kvar. Om vinden ska rista till.
Och darrande inte märka. Jag ser
på det här från min plats. Har inte
alltid dess plats varit? Liknande
i sig själv? Vad hindrar mig
då. Från att för alltid
vända tillbaka. Eller
bara vända mig
om.

Denne figuren, tegner, har ennå ikke blitt vid nok, ennå ligner den seg selv Og tenker, Og tenker, Og tenker, og den blir mørkere, vakrere, den lærer seg et språk, vi venter. Vi venter foran huset, mens skyggen glir over det, og sola, som vi også ser, synker ned gjennom himmelen. Men er det en himmel, og er det tankevekkende oss? Nei, ikke nye navn! Slik at de fortsetter å være ord i en livlig samtale som nettene glir over, og nettene blir hvite, vi blir forløst, formørket, løst, formørket, uløst, mørk, hverdagslig, nattfarget, annen person, i det andre landet, i det andre Berlin, flere ganger urbane. Ha tillit til forvandlingen.

Bjørka og bladene på den. Og høst, og vinter, og tidlig vår. Jeg går ikke denne veien, men er en pilsamling, en bokstavsynagoge, er rolig; jeg går over vannet, på sjøen, over havet. Det er et omvendingshav, et høsthav, et vinterhav. Rolig snakker vinden om at ingen går over vannet. Ingen går: så er vinden der og over hvert ord suser det og trekker. Tenningsnøkkel som får susingen til å starte. Virkelighetssjåføren har kommet seg inn i bilen og kjører bortover landeveien.

[W]e can say that religious belonging becomes progressively more important in the life of postmodern populations as the sense of belonging to a territory, a community, or a social class is lost. The current resurgence of religious forms of self-identification has little to do with spirituality, piousness, or the feeling of the sacred. On the contrary, it has a lot to do with the craving for belonging, which seems to accompany the deterritorialization and the decrease in solidarity provoked by virtualization.

The person who is not doing anything isn't committed to any activity, so she has the potential for anything. Since non-doing lacks a place in the general order of things, it becomes a threat to order.

Og hver dag den samme natten.
Og et helt nytt hode.

Og hver natt den første blå stripen
på himmelen. Morgenen kommer
som et spyd i blått gull.

Og hodet skjelver.

Jeg kjente en revne i sinnet –
som om hjernen var delt –
Jeg prøvde å skjøte den – søm for søm –
men fikk den ikke hel.

Tanken som kom etter ville jeg knytte
til tanken som kom først –
men sammenhengen floket seg
som nøster på et gulv.