Orhan Pamuk inspireres av gamle myter

Orhan Pamuk (f. 1952) debuterte som forfatter i 1982 med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans". Han mottok Nobels litteraturpris i 2006, og har i årenes løp skrevet 19 bøker i følge Wikipedia). 13 av disse er oversatt til norsk. Jeg har tidligere omtalt "Noe fremmed i mitt sinn" (på norsk i 2016), "Herr Cevdet og sønnene hans" (på norsk i 2012), "Istanbul" (på norsk i 2006) og "Det tause huset" (på norsk i 2008) på bloggen min.

Orhan Pamuk er fremfor alt kjent for sine mursteinlignende bøker. Da forfatteren var på Litteraturhuset i Oslo i går (dvs. 24. mai 2017), understreket han at han denne gangen ønsket å skrive en kort roman.

Før jeg går dypere inn i hva boka handler om, er det viktig å få frem at det er mange lag i den. Utenpå alt som skjer - eller innenfra, alt etter hvordan man ser det - er det et par skjellsettende myter som har stor betydning nær sagt for alt som skjer. Den ene tar utgangspunkt i den greske myten om Ødipus, som uforvarende dreper sin far for å få kvinnen han elsker, nemlig hans egen mor (uten at han vet at hun er moren). Da det går opp for ham hva han har gjort, straffer han seg selv hardt og blinder seg selv. Den andre myten, som har persiske røtter (Shahname, et iransk nasjonalepos), handler om Rostam og Sohrab. I følge denne myten er det faren Rostam som dreper sønnen Sohrab ...

Boka er delt i tre, og i de to første delene er det Cem som er fortelleren. I del en ser han tilbake på en periode av sitt liv - seks uker av sommeren 1985. Cems far har forsvunnet. Vi får høre at han har sittet i fengsel på grunn av sine radikale og opposisjonelle politiske holdninger. For å få penger til å studere, jobber Cem i en bokhandel i bydelen Besiktas i Istanbul. Alt mens han drømmer om å bli forfatter ... Lønnen i bokhandelen er imidlertid elendig, og han har derfor en jobb til der han passer på en grønnsakshage. I denne hagen blir det gravd en brønn, og på denne måten kommer han i kontakt med en mester Mahmut. Mesteren tilbyr Cem jobb som håndlanger. Dette er en vesentlig bedre betalt jobb enn den han har. Jobben med å grave ut en ny brønn skal bare ta ti dager. Cem takker ja.

Det er mye symbolikk i boka. Selv er jeg selvsagt farget av at jeg hørte forfatteren selv fortelle om dette på Litteraturhuset i går. Brønnen står for liv og vekst, og det å grave seg innover i jorda, representerer på et vis både veien til underverdenen og til paradiset. Knytningen mellom brønngravingen og det som skjer i sammenheng med dette, og alle mytene som utgjør en stor del av denne romanen, viser også at avstanden mellom myter og fabler og det virkelige livet ofte er kortere enn vi aner. Hvem er faren og hvem er sønnen i historien om Cem, og hvilken rolle spiller Kvinnen med rødt hår i dette dramaet? Fortid og nåtid i romanen - det tradisjonelle og det moderne - handler om et Istanbul som har vært gjennom enorme omveltninger bare i løpet av de 65 årene forfatteren selv har bodd i byen. Som han fortalte i går: Istanbul har endret seg mer i løpet av de siste 15 årene enn de første 50 årene av hans liv. Han ble født i en by som rommet om lag 1 millioner innbyggere. I dag bor det 17 millioner mennesker i den samme byen. Det som tidligere var områder langt utenfor byen, er i dag fullintegrerte bydeler i Istanbul. Nøkkelen til dette har vært funnet av vann.

Selv om historien i "Kvinnen med rødt hår" kan virke innfløkt, er dette i realiteten en nokså lettlest bok. Skjønt man går glipp av selve essensen dersom man bare harver i vei i full fart uten å stoppe opp og tenke gjennom det som skjer underveis. Dette er nemlig ikke en hvilken som helst spenningsroman med et tradisjonelt plott. Forfatteren har ment mye med denne boka. Orhan Pamuks bøker gjør alltid et sterkt inntrykk på meg, og denne boka er intet unntak. Den er godt skrevet, men jeg merket at det var en annen oversetter denne gangen. Boka ble flott lest av Øystein Røger.

Jeg anbefaler denne boka varmt! Og kanskje ekstra varmt til alle som enda ikke har lest noe av Orhan Pamuk! Størrelsen på boka gjør det forhåpentligvis mer overkommelig å nærme seg Nobelprisvinneren og hans litteratur.

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Historien om en fleinsopp-tripp

Kenneth Moe (f. 1987) debuterte med kortromanen "Rastløs" i 2015. Jeg leste boka og skrev om den på bloggen min. Moe mottok Tarjei Vesaas´debutantpris for boka.

I 2016 kom Moe ut med sin andre kortroman - "Det åpenbare". Jeg var ganske spent på denne, fordi jeg så et visst potensiale i den første boka. Dessverre ble jeg svært skuffet.

Kenneth Moe har selv uttalt at mens den første boka handlet om å sitte fast, handler denne andre boka om å komme løs. Jeg har litt problemer med å se at en ulykkelig forelskelse er å sitte fast, mens det å eksperimentere med fleinsopprus er å komme løs ... Men det skyldes kanskje at jeg aldri har prøvd noen andre rusmidler enn alkohol, og derfor har begrensede evner til å se sammenhengen mellom psykedelisk rus og det å komme løs ... I stedet ser jeg et klaustrofobisk rom.

Allerede i bokas åpningsscene skjønner vi at det er den samme hovedpersonen fra debutboka vi møter i denne andreboka. Vår navnløse jeg-person har for lengst flyttet fra kollektivet han bodde i, der den første boka ble til. Etter dette har han flyttet et par ganger til, og "nå sitter (jeg) og forsøker å redigere notatbøkene fra i fjor vår og sommer ned til et begredelig hele". (side 11)

I små kapitler med titler som "Om det tåpelige", "Magisk te", "Ervervelse og besittelse" m.v. følger vi hovedpersonen som lenge har ligget og grublet i sengen, før han bestemmer seg for å stå opp og lage fleinsopp-te. Deretter følger vi ham i rusen. Og nettopp denne rusen utgjør hele bokas handling.

"Jeg gjør utvilsomt opplevelsene mine en slags urett ved å skrive om dem, slik alle drømmer mister noe i gjenfortellingen. På den ene siden er gjenfortellingen smartere enn drømmen, fordi man tolker underveis, med dagslysfornuften i behold. På den annen side er selve drømmen langt smartere, for drømmens dunkelhet skjuler mer enn dagslys er i stand til å avsløre." (side 26)

Underveis grubler jeg-personen over barndommen "for å finne svaret på et spørsmål jeg aldri har vært i stand til å stille". Det eneste som skjer er at han legger et "friskt lag av forvirring over minnene hver gang, og kommer stadig lenger bort fra den opprinnelige forvirringen jeg vil forstå". (side 44) Jeg må innrømme at jeg ikke med min beste vilje greier å skjønne hva forfatteren vil frem til med dette. Hva er poenget med å finne svar på spørsmål man aldri har vært i stand til å stille?

Midt i boka er det inntatt noen skriblerier - blant annet med en tegning av en kvinnes underliv - som jeg heller ikke skjønte hva hadde der å gjøre. I et radiointervju ble Moe spurt om nettopp dette, og da uttalte han seg om at det var redaktøren hans som hadde insistert på at han burde ta dette med. Mens jeg egentlig satt og lurte på hva forfatteren selv ville med dette. Burde han ikke ha villet noe med dette selv i stedet for å legge det hele på redaktøren sin?

"Drømmen om noe helt nytt og annerledes - det vil si: et brudd med fortiden og alt det jeg kommer fra - det vil si: et brudd med naturen - det vil si: et brudd med den jeg dypest sett er - drømmen som motiverte hele dette prosjektet - så latterlig den drømmen alltid fortoner seg, her jeg går forbi tre etter tre: så provinsielle de står der, så apolitiske og selvopptatte, akkurat som jeg. Og fuglene over meg: borgerlige redebyggere og sydenturister!" (side 75)

Tja, hva mer er det egentlig å si om denne boka? Jeg kjedet meg underveis i lesningen, følte meg aldri berørt og kjente på at mye virket oppkonstruert. Jeg er klar over at forfatteren har uttalt at alt han skriver om i boka er selvopplevd, selv om han har understreket at han ikke ruset seg for rusens skyld, men bare for å bli bedre kjent med seg selv. Og bare for å ha nevnt det: boka kan ikke forstås som en reklame for fleinsopprus. Er det noe jeg definitivt ikke kommer til å gjøre etter å ha lest denne boka, så er det å prøve dette selv. Alt snakket om "det tåpelige" i boka fikk meg egentlig til å tenke at jeg synes hele boka er tåpelig, at den er kokt på en spiker og at den ikke tilfører verden noe av verdi. Det hele blir for stillestående, for innholdsløst og for intetsigende. Når det er sagt vil jeg gjerne lese forfatterens tredjebok når den kommer, men da må den handle om noe annet enn vår jeg-person gjennom "Rastløs" og "Det åpenbare". Jeg tror nemlig at dersom nye forfattere i dag skal lykkes med å skrive virkelighetslitteratur som berører, bør de handle om noe som flere kan kjenne seg mer igjen i ... Dessuten bør litteraturen være egnet til å åpne opp for noe man ikke har tenkt på nettopp på den måten. I "Det åpenbare" fant jeg ingenting av dette.

Denne boka fant dessverre ikke noen klangbunn hos meg. Det er selvsagt mulig at det er noe her som jeg ikke har greid å fange opp ...

En imponerende bok om Syria!

Litteratur om Syria på norsk

Det har i de senere årene kommet en rekke bøker og filmer om den arabiske våren, IS, borgerkrigen i Syria, flyktningekrisen, fremmedkrigere, terror osv. Selv har jeg både lest en hel del bøker og sett en rekke filmer om tematikken. En av bøkene som har gjort sterkest inntrykk, tror jeg må være Francesca Borri´s bok "I krigen - Et vitnesbyrd om Syria". I kategorien fremmedkrigere vil jeg trekke frem Demian Vitanza´s bok "Dette livet eller det neste" og Åsne Seierstad´s "To søstre". Mah-Rukh Ali har skrevet boka "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi". I fjor kom "Flukt" ut. Så har vi bøker som "Midtøsten etter den arabiske våren" av Peter Normann Waage, "Arabisk høst" av Sigurd Falkenberg Mikkelsen, Adonis´ bok "Vold og islam**", Antoine Leiris´"Hatet mitt får dere ikke**" ... Og enda har jeg verken nevnt Tyrkia, Irak, Iran, Egypt, Libya, Tunis, Jordan, Libanon, Palestina/Israel/Gaza/Vestbredden, Saudi-Arabia eller Afghanistan ... Mitt poeng er at det skrives mengder av litteratur om denne tematikken, og at det stadig kommer mer som trekker inn nye perspektiver, oppdaterer oss på kunnskapshull m.v. Cecilie Hellestveit´s bok om Syria er så langt den siste jeg har lest, og for en bok ... og for et vell av kunnskap! (Samtlige linker peker til mine bloggomtaler.)

Om forfatteren

Cecilie Hellestveit (f. 1972) er en norsk statsviter og jurist med doktorgrad i borgerkrig og folkerett. Hun har studert ved universiteter i Bergen, Oslo, Sorbonne, Jerusalem og Kairo. Hun tok doktorgrad med en avhandling om humanitærrettens regler for kamphandlinger utenfor mellomstatlige konflikter i 2014. Hellestveit snakker både engelsk, tysk, fransk, spansk, russisk, arabisk og hebraisk. Det er mao. en meget kunnskapsrik forfatter det er tale om! (Kilde: Wikipedia)

Hellestveit har tidligere utgitt "Jihad-doktriner og politisk vold" (2005) og doktoravhandlingen "Conduct of hostilities under the international humanitarian law of non-international armed conflict" (2014).

Formålet med boka

"Hvordan gikk Syria fra å romme et ubevæpnet opprør for demokrati mot et autoritært regime etter modell fra Tunisia, til å bli et område hvor unge menn fra 100 land sloss for et islamsk kalifat, mot mer enn 70 land i ulike militære koalisjoner? Hvordan kunne kamp mot et gammelt diktatur med korrupte håndlangere og brutale bødler bli en regional kamp som til og med setter NATO og Russland opp mot hverandre? Lå det i kortene at et sekulært regime som det syriske plutselig måtte gi tapt for rasende radikale muslimer med ørkenlivet i Arabia på 700-tallet som sitt ideal? Hvorfor søker unge menn fra hele verden til skyggen av den syriske krigen for å dø i Allahs og islams navn, når de fleste som er på den andre siden også er muslimer? Russlands militære engasjement, fremmedkrigere og IS, og flyktninger som kommer til vår del av verden har gjort at Syria-krigen får konkrete og direkte følger også for Norge. Hva slags krig er dette egentlig? Og hvor er vår plass i den? Hvor har verdenssamfunnet vært i denne krisen? Og hvorfor kommer så mange nordover?" (side 10)

I sin bok forsøker Hellestveit å forklare hvordan ubevæpnede demonstrasjoner i en håndfull syriske byer utviklet seg til å bli en regional konflikt som truer stabiliteten i hele Midtøsten. Her finnes også svar på hvordan IS ble dannet - etter først å ha oppstått som ISIL eller ISIS etter rester fra Al Qaida. I boka kalles bevegelsen konsekvent for IS. Boka er delt i to deler; en som handler om Syria og hvorfor den arabiske våren stanset i Syria - og en som handler om hvilke interesser og aktører som er del av den syriske krigens dynamikk.

Hvorfor er det så vanskelig å forstå Midtøsten?

Hellestveit mener at mye av forklaringen er at det er så stor avstand mellom informasjonen som gis og det som egentlig foregår. Noe skyldes bevisst manipulering av sannheten, mens en hel del skyldes mengder med "taus kunnskap som alle kjenner, men ingen snakker om". Dette gjør det ekstraordinært krevende å forstå Midtøsten. Det hele kompliseres ytterligere ved at mange land har styresett som kriger mot sin egen befolkning. Kontroll og siling av informasjon er en del av autoritære styresetts virkemidler for å holde folket nede. Og dersom det er vanskelig å forstå Midtøsten under normale forhold, er det nærmest komplett umulig under en krig. Det er så mange versjoner ute og går at man umulig kan vite hvilken som er sann(est). Skiftende allianser, ulike motiver, vanskene med å skille venn fra fiende og ikke minst forstå hvem som egentlig skapte konflikten ... "Det er denne gordiske knuten del 1 av boken forsøker å beskrive", sier Hellestveit på side 18.

Nærmere om Syria

Mens Libanon er er land med mange religiøse og etniske grupper, ligger Syria "i et veikryss hvor store etniske flater møtes". Landet styres av en minoritet bestående av sjiaer og alawitter, mens 74 % av befolkningen er sunnimuslimer. Alle som har fulgt litt med i denne konflikten vet at IS er forkjemper for sunniislam, og at sjiaislam er den store fienden. Etnisk sett er de fleste syrere arabere. Om lag 7 % av befolkningen er kurdere. Protestene startet der sunnimuslimer var sterkt marginalisert.

Alawitter er forbundet med Assad-regimet, som består av en sjiamuslimsk minoritet som styrer det sunnimuslimske flertallet i Syria. Men i motsetning til Iran, som også er sjia-styrt, har Syria intet prestestyre, men et sekulært diktarorisk styresett.

I boka tar Hellestveit for seg de ulike regionene i Syria - som Latakua, Tartus, Aleppo, Idlib, Hama, Homs, Damaskus, Queneitrah, Golan, Dar´a, Suwaidah, Jazirah, Raqqah etc., og redegjør for demografien og dens betydning for utvikling av borgerkrigen som har rast seks år. Det handler om ulike etniske folkegrupper som drusere, kurdere og andre, og om marginalisering av minoriteter. Etter hvert som det hele har utviklet seg, har alle holdt med dem som mest har kjempet deres kamp, inntil det hele ble så stort at også Russland og Nato ble innblandet.

Skal man holde med det undertrykkende Assad-regimet eller med IS, og hvem står egentlig på hvilken av de mange sidene i konflikten? Vi skjønner også etter hvert at den sammensatte befolkningen er bakgrunnen for at det hele ikke kunne ende så "enkelt" som f.eks. i Tunis, der befolkningsgruppen er nokså ensartet.

Sosiale mediers betydning

Sosiale medier har gjort at små og egentlig ubetydelige episoder har blitt blåst opp (slik at det som egentlig handlet om lokale opprør ble gjort til regionale opprør), at voldsepisoder har blitt brukt i propagandakrigen mellom fraksjonene, og at rykter om "de andre" har kunnet bli spredd raskere enn noen gang.

"Bilder og videoer på sosiale medier har blitt benyttet som "sannhetsvitne". I takt med Sikkerhetsrådsmøter om mulige tiltak kom det bilder fra overgrep, drap og massakrer. For hver gang ble udåden verre. Men aldri nådde den terskelen for internasjonal inngripen. ...

Fra å være et hendig redskap for å fremme demokratiske revolusjoner, ble sosiale medier en plattform for formidling av massakrer og massedrap i stor skala. Instrumentet lå i hendene på krefter med gode intensjoner, men det begynte etter hvert å leve sitt eget liv. Det ble også et ondskapens verktøy." (side 83)

Opprørets mål

Opprørets mål var selvsagt å få fjernet Assad-regimet og erstatte dette med et demokrati som ivaretar sentrale menneskerettigheter. I begynnelsen var det i Assad-regimets interesse at det ble kaos, fordi dette bekreftet betydningen av et stabilt styresett. Underveis i Hellestveits bok får vi imidlertid et innblikk i et regime som holdt på å falle for eget grep. Sluheten og det kyniske i hele tiden å balansere voldsbruk mot egne opprørere, slik at det internasjonale samfunnet ikke skulle gripe inn, er sjokkerende lesning.

"Opposisjonen, som altså etter hvert fikk et stadig tydeligere sunniarabisk preg, var uvitende om avgrunnen som skilte Syria fra Libya, men overbevist om at ett sted gikk tålegrensen for det internasjonale samfunnet. Her konsentrerte man seg etter hvert om å overbevise verden om at terskelen var nådd. Gjennom fotografier, video og vitneutsagn på sosiale medier skaffet man ugjenkallelig bevis for Assad-regimets overgrep." (side 123)

Likevel grep ikke det internasjonale samfunnet inn ... Syrerne følte seg følgelig sviktet.

Konflikten ble ytterligere komplisert etter som Hizbullah i 2013 valgte å støtte Assad-regimet, mens Nusra sto mellom Assad og IS. IS var ikke ønsket i Syria av de syriske opprørsgruppene. Fremmedkrigerne ble møtt med skepsis av de syriske opprørsstyrkene, men IS tok i mot dem med åpne armer. En stund trodde syrerne at fremmedkrigerne var den viktigste årsaken til den manglende internasjonale støtten. Fordi vestlige land fryktet sine egne radikale ...

"Unge syrere trodde at de skulle få en revolusjon som skulle bringe Syria over i det 21. århundret, og kaste åket fra fortiden av. De trodde at verdenssamfunnet sto på deres side. Det var en skjebnesvanger feiltakelse, og syrerne mistet sin revolusjon. I stedet endte de opp med en blodig borgerkrig hvor alle deltok, men ingen gikk tungt nok inn til å avgjøre utgangen. Så mistet syrerne også sin egen borgerkrig. Fra høsten 2013 ville syrerne ikke kunne avslutte borgerkrigen, selv om de hadde ønsket. Herfra har syrerne vært maktesløse vitner til at deres land blir lagt i ruiner." (side 156)

Tomrommet etter USA ...

Hvem skulle fylle tomrommet etter at amerikanerne trakk seg ut av Midtøsten? Tyrkia håpet på en sterkere rolle i regionen, som eneste NATO-land og EU-aspirant ... Iran hadde blitt holdt ute i kulden lenge. USAs intervensjon både i Afghanistan og Irak var fullstendig mislykket, og etterlot et maktvacuum ... Midt oppi dette sto styrtrike Saudi-Arabia, som hadde mest å tape. De tre største stormaktene - Tyrkia, Iran og Saudi-Arabia - har helt ulike etniske grunnbaser. Mens Tyrkia er tyrkisk (og altså ikke arabisk), er Iran persisk og Saudi-Arabia arabisk. I en skvis mellom disse tre ligger Kurdistan. Hvem av de skulle lede an i prosessen med å etablere en ny orden i Midtøsten?

"Da den arabiske våren kom, gikk denne stormaktstivaliseringen over i et nytt og mer intenst spor. Skvist inn mellom de tre lå Syria." (side 226)

Bekjempelsen av IS

Etter som årene har gått har verdenssamfunnet forstått viktigheten av å stå sammen for å bekjempe IS. Utfordringen har imidlertid vært at dette samtidig har vært en indirekte støtte til Assad-regimet. Det er for øvrig en misforståelse at alle andre konflikter har bleknet i forbindelse med kampen mot IS. I stedet har mange problemstillinger kommet mer på spissen. Hvem skal gå inn i IS-kontrollerte områder etter hvert som IS nedkjempes?

"De væpnede gruppene som tar over vil ha gode forhandlingskort på hånden ved politiske forhandlinger under Genéve-III, eller tilsvarende prosess for Irak. Russerne vil derfor ikke ha med grupper de betegner som terrorister på offensiven (USA-, fransk- og britisk-støttede). Det vil heller ikke Iran, men av andre årsaker (Saudi-Arabia mot sør og Tyrkia mot nord). Eller Assad - atter av andre grunner. Tyrkerne vil ikke ha med kurderne. Saudi-Arabia vil ha garantier for at sjiamilitser (Iran) ikke får for sentrale roller i gjenerobringen. Eller at Assad (Iran) ser sitt snitt til å styrke seg. Og slik fortsetter listen. USA har sine egne røde linjer. Det samme har Europa. Da den store militære offensiven mot IS startet høsten 2016, var det militære løpet klart. Den diplomatiske floken, derimot, var langt fra løst. Så lenge floken vedvarer, vil IS ha store muligheter til å klamre seg fast. Men i det øyeblikket den løsner, vil IS i praksis være ferdig som bevegelse med territoriell kontroll i Syria og Irak." (side 308)

Konspirasjonsteoriene

Mens borgerkrigen i Syria har rast, har konspirasjonsteoriene sittet løst.

"Konspiratoriske forestillinger er ofte avledet fra tanker om hvilke krefter som synes å tjene på et visst hendelsesforløp. Dermed er konspiratoriske ideer velegnet til å illustrere hvilke forestillinger som hersker om ulike aktører og forholdet dem i mellom." (side 310)

Noen mener at syriske myndigheter står bak IS (for å få en unnskyldning til å bruke vold mot egne innbyggere), andre mener at Iran står bak (for å tvinge verden til å samarbeide med Assad), atter andre mener at USA står bak (for å få en unnskyldning for å angripe land i Midtøsten - blant annet), noen mener at Saudi-Arabia står bak (her florerer ulike forklaringer), eller at Tyrkia står bak eller at kurderne står bak eller at Israel står bak eller at Russland står bak ... og sist, men ikke minst at Allah står bak ... Sistnevnte fordi dette skal være inkarnasjonen av Guds plan ...

Hva nå?

"Syria-krigen er ikke en religionskrig i betydningen at islam har erklært krig mot resten av verden. Men det er en religionskrig i betydningen at det er krig om en religion. Mer presist kan det beskrives som en kamp mellom muslimer om religionens plass i moderne sunni-muslimske samfunn, og om hvem som skal ha makten til å definere hva sunni-islam er i det 21. århundret. Den kampen handler også om muslimers forhold til andre trosretninger, ikketroende og en modernitet som dagens Midtøsten så langt har håndtert rimelig dårlig. IS er et utslag av denne kampen, og et utslag av det svært brutale og radikale slaget. Men dem IS først og fremst utfordrer, er sunni-muslimske stater i Midtøsten med vaklende styresett og svak legitimitet. Det er opp til dem å gjøre IS til en bevegelse som tiden vil løpe fra." (side 326)

"Å møte krig med fred, og å møte råskap med kjærlighet er vakkert som metaforer, og klokt som overordnet budskap. Det bør også styre møtet med enkeltmennesker fra Midtøsten. Men virkeligheten er komplisert. Det foregår en ekstremt brutal og nådeløs maktkamp om den nye ordenen i Midtøsten. De impliserte partene har få skrupler med å eksportere striden ut av Midtøsten for å vinne sin kamp. De verken forstår eller bryr seg særlig om hvilke effekter dette kan få for nye arenaer de tar sin kamp til. Europa må ta ansvar for seg og sitt naboskap, fordi effekten av denne kampen når oss på mange måter. Men Europa må ikke gå seg vill i dette. Vi må være tro mot hva Europa er, og samtidig innse at det som kommer ut fra kampene i Midtøsten, stiller våre egne idealer på en meget hard prøve." (side 328)

Hvordan bekjempe IS uten å inngå pakt med djevelen? er et spørsmål Hellestveit stiller i boka. Og hvordan kan vi vinne en krig som ikke er vår? Resten av verden kan ikke løse problemene i Midtøsten. Det må Midtøsten gjøre selv. Det Europa derimot må løse er at vi ikke skaper et samfunn som gjør det enkelt for ungdommene våre å bli radikalisert ...

Min oppfatning av boka

Cecilie Hellestveits bok er klok og analytisk om et meget komplekst og (for de fleste) uoversiktlig tema. Hun baserer sin fremstilling på alt som har vært mulig å oppdrive av fakta, og setter hendelsene inn i en bredere kontekst. Sannheten er krigens første offer, sies det, og den største utfordringen har derfor vært å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd. Vi får blant annet en innføring i Syrias mange etniske og religiøse grupper, som i neste omgang dannet bakgrunnen for mengder med ulike konfliktlinjer. Dermed blir det enklere å forstå hvorfor borgerkrigen ble så kaotisk og komplisert, og hvem som kjempet for hva. Hele tiden har hun det overordnede blikket på konflikten, uten at stoffet er blitt mindre levende av den grunn.

Jeg valgte å høre lydbokutgaven - samtidig som jeg har hatt papirutgaven av boka tilgjengelig. Dette gjorde at jeg kjente på at det muntlige formen passet denne boka best. Å høre forfatterens fortellerstemme tilførte dessuten boka en ekstra dimensjon, synes jeg. Detaljrikdommen i boka er for øvrig så stor at uten en papirutgave å bla tilbake i, tror jeg at mange av poengene fort kunne ha gått tapt underveis. Selv ble jeg imponert over forfatterens kunnskaper og forståelse av konfliktens mekanismer. Jeg lærte mye jeg ikke kunne nok om fra før av.

Dersom du ønsker å forstå mer av Midtøsten-konflikten, den arabiske våren, dannelsen av IS og bekjempelsen av denne organisasjonen, Syria-krigen og konfliktene i områdene rundt, er dette en bok du rett og slett ikke kommer forbi. Noen kritikere hevder at boka godt kunne ha vært bedre gjennomarbeidet og strammere i oppbyggingen, fordi den er vel ordrik og med for mange gjentakelser. Selv om jeg et lite stykke på vei er enig i noe av dette, kom dette aldri i veien for min lesning av denne boka. I og med at hun opererer med kapitteloversikter, er det enkelt å finne tilbake til tematikk man har lyst til å lese om igjen - i alle fall i papirutgaven.

Cecilie Hellestveit er en av våre fremste Midtøsten-eksperter, og det er med stor interesse jeg har lest hennes analyser av konfliktene i Midtøsten generelt og Syria spesielt. Jeg håper at hun kommer med flere bøker om samme tema. I så fall har hun allerede en trofast leser i meg!

Jeg vet allerede nå at dette er en bok jeg kommer til å lese om igjen i løpet av kort tid.

Knausgård og Munch

Jeg har fulgt Karl Ove Knausgårds forfatterskap helt fra våren 2010, da jeg leste den første boka i Min kamp-sekstetten. Selv om min begeistring har variert noe underveis, er jeg like fullt av den oppfatning at han er en av Norges aller beste forfattere i dag. Jeg har lest - og omtalt på bloggen min - i alt 14 av hans bøker så langt. Denne siste - "Så mye lengsel på så liten flate" - blir den femtende ... I alt har han utgitt 17 bøker siden debuten i 1998 ("Ute av verden").

Da nyheten kom om at Karl Ove Knausgård skulle kuratere en Munch-utstilling på Munch-museet, og at det atpåtil skulle bli bok av det, sto begeistringen i taket hos meg! Ikke at jeg kan skryte på meg noen dyptpløyende kunsthistoriske kunnskaper om Munch, men jeg har alltid interessert meg for hans kunstnerskap og bilder. Så pass at jeg har samlet noen bøker om ham i årenes løp. Uansett - med Knausgårds inngang til Munch og med et drøyt 200 siders essay fra hans hånd, var dette en mulighet for å dypdykke inn i Munchs kunst.

Det spesielle med Edvard Munch (f. 1863 d. 1944) er at han ble så gammel og at han malte hele sitt liv. Han etterlot seg enormt mange arbeider; oljemalerier, grafiske tresnitt og litografier, tegninger m.m. Mesterverkene hans - Skrik, Melankoli, Vampyr, Madonna, Pubertet, Døden i sykeværelset, Sjalusi og Aften på Karl Johan - er velkjente for de aller fleste. Vi har sett dem utallige ganger, så mange ganger at vi nærmest har sluttet å "se" dem, påpeker Knausgård. Da han fikk oppdraget med å kuratere en utstilling med Munchs bilder, svarte han ja uten å tenke seg om. Siden kjente han på prestasjonsangsten. Hva om bildene han valgte ut ikke var gode nok? Han bestemte seg tidlig for å konsentrere seg om mer ukjente bilder av Munch, slik at vi som kom på utstillingen skulle få anledning til å møte hans bilder for første gang - slik bildene en gang ble møtt av sitt aller første publikum for mer eller mindre hundre år siden. Han delte også bildene inn i fire ulike faser.

Knausgård trekker inn sitt eget forfatterskap og skriveprosessen, der skrivingen ikke bare handler om å gjenskape et øyeblikk, men at den selv må være et øyeblikk. Bare da er den i kontakt med verden, gjennom at det er så liten avstand mellom tanke og følelse og språk som mulig. Slik kan det også være å male. Når kunsten blir til i en bevegelse, i en strøm - uten tid for tanker, slik at det uttrykte oppstår som noe i seg selv ... Der samtiden så slurv og uferdige bilder fra Munchs hånd, handlet det kanskje om nettopp dette? Og bare for å ha nevnt det: Munch var en helt eminent tegner, så han malte ikke lite detaljert fordi han "ikke kunne tegne en hånd".

Mens Knausgård planla utstillingen fikk han tilgang til Munch-museets indre gemakker - magasinet - der svært få har sluppet inn før ham. Å se bildene i virkeligheten var noe helt annet enn å se dem fotografert i kunstbøkene. Mens han gjennomgikk samlingen med bilder som aldri har vært vist frem for noe publikum i vår tid, la han merke til at mange av bildene var svært harmoniske, og ikke ladet med angst og mørke. Dette fikk ham til å ønske å starte utstillingen med et rom fylt av harmoniske menneskemotiver, og over til et rom der bildene var tømt for mennesker, for så å fylles opp med mennesker igjen.

For meg var det en sann lykke å lese om Munch og hans kunst. Ikke bare skriver Karl Ove Knausgård usedvanlig godt, men det finnes nesten ikke den dør han ikke åpner underveis i boka. Han beveger seg ut og inn av hovedtemaet, som er Munch, og over i digresjoner som ytterligere bidrar til å utvide det rommet og de preferansene vi har om Munch og hans kunst. Her er det ikke først og fremst de tekniske sidene ved malekunsten vi presenteres for, men betrakterens blikk og de følelsene Munchs bilder trigger hos oss. Hva sier Munchs kunst oss? Hvilken betydning har Munchs eget levde liv for det han presterte på lerretet? Og ikke minst - noe selve utstillingen forsterket inntrykket av - får vi et innblikk i den delen av Munchs kunst som ikke handler om angst, sjalusi eller melankoli, følelser som vi vanligvis forbinder ham med. Det jeg sitter tilbake med er en mye mer menneskelig og helhetlig Munch enn den jeg kjente fra før av. Dette gjør det enda mer spennende å lese mer om Munch!

Karl Ove Knausgård er en essayist av ypperste klasse, og jeg anbefaler derfor denne boka på det aller varmeste!

Her kan du lese resten av min bokomtale.

En bok å bli klokere av!

Om forfatteren

Katrine Sele (f. 1972) er en norsk forfatter og journalist, som er født i København og har vokst opp blant annet i Skottland, Zimbabwe, Bærum og Singapore. I dag er hun bosatt på Vassenden i Jølster. Hun har et knippe med bøker bak seg, blant annet en biografi om Kenneth Sivertsen. (Kilde: Wikipedia)

Tidligere i år kom Sele ut med "Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak", en bok som har blitt til ut fra et ønske om å bli kjent med sine naboer, det vil si asylsøkerne som etter hvert fylte opp det avdankede hotellet Jølster hotell i noen år.

Sitat av en Nobelprisvinner

Helt i begynnelsen av boka har forfatteren tatt inn et vakkert sitat av Svetlana Aleksijevitsj, Nobelprisvinneren i litteratur 2015, og dette har jeg lyst til å sitere her:

"Eg er oppteken av dei små menneska. Eller dei store, små menneska, som eg gjerne kallar dei, for lidningar gjer på eit vis at menneska veks ut over seg sjølve. I bøkene mine fortel desse menneska sine eigne, små fortellingar. På det viset er dei òg med og fordel den store historia."

Holdninger til asylpolitikk

Når vi leser norske aviser får vi (antakelig) inntrykk av at folk flest enten er på Sylvi Listhaugs side (som vil ha færrest mulig asylsøkere til Norge), eller det stikk motsatte (deltar i det frivillige hjelpeapparatet og samler inn klær og penger). Sannheten er vel snarere at de fleste av oss befinner seg et sted i midten, der vi engasjerer oss fordi vi blir konfrontert med hhv. en opplevelse av urettferdighet (i møte med enkeltskjebner) og/eller en følelse av frykt (kommer det for mange? er de kriminelle? finnes det terrorister blant dem?). Men aller mest stiller de fleste av oss seg nokså likegyldig til det hele - i alle fall mesteparten av tiden. Vi er ganske enkelt for travle i livene våre.

Det er selvsagt ikke slik at dersom man ikke er voldsomt engasjert i det frivillige hjelpeapparatet så er man automatisk et dårlig menneske. Men du verden som det hjelper at alle de av oss som ikke er aktive på det viset, i alle fall har holdninger som gjør det enklere for asylsøkere og flyktninger å bli integrert i våre nærmiljø. Holdninger som gjør at vi ser enkeltmenneskene og ikke går i generaliseringsfellen ... Jeg går i generaliseringsfellen selv, og må jobbe aktivt - hele tiden - for å unngå det. Her kommer litteraturen inn som et kjærkomment korrektiv!

Dessverre er det ikke litteratur om flyktningekrisen som velter kiosker her i landet ... Som da "Flukt" kom ut på Spartacus forlag i 2015 ... En bok som gir oss en utmerket mulighet til å kjenne på at folk er folk, uansett hvor de kommer fra. For meg går det for øvrig et skille mellom økonomiske flyktninger og asylsøkere som har flyktet fra krig og politisk forfølgelse. Den første gruppen har ikke det samme juridiske vernet som asylsøkere. Også tenker jeg dessuten at politikere bør tilstrebe å høyne kvaliteten på retorikken når det snakkes om hva "folk flest mener", og ikke bidra til å vulgarisere debatten. Dessuten er det ikke politikerne som bør stå fremst i køen og spre hat og frykt, basert på i beste fall misforstått faktagrunnlag. (Linken peker til min bokomtale her på bloggen.)

Jølster hotell

Jølster hotell, som er utgangspunkt for boka, ble bygget i 1888 av Nikolai Nilsen Vassenden. Hotellet het da Nielsens Hotell. Hotellet har hatt sine perioder preget av storhet, noe både interiør og eksteriør viser. Under krigen rekvirerte nazistene hotellet, men etter krigen overtok eierne atter driften. I 1964 fikk hotellet et påbygg i betong, som på 1980-tallet ble forsøkt kamuflert med endring av takkonstruksjonen. Hotellet skiftet navn til Jølster Hotell i 1989, men da var nedgangstidene allerede i gang. I 1998 ble det tatt i bruk som asylmottak, og dette ble avviklet i 2001. I noen år var hotellet atter i bruk, før det i 2010 på nytt ble et asylmottak med plass til 80 asylsøkere. Asylmottaket ble nedlagt i februar 2017.

Hovedpersonene i boka

I Katrine Seles bok møter vi ni av asylsøkerne på Jølster hotell. Det er Bassel Mtan fra Daraa i Syria, Hayat Bashari fra Khartoum i Sudan, Malik fra Aleppo i Syria, Milka Ahmed fra Etiopia, Moayad Khalil fra Raqqa i Syria, Najma fra Mogadishu i Somalia, Shaban fra Jijiga i Egypt, Tblets fra Eritrea og Yamen fra Damaskus i Syria. I tillegg møter vi Grete Apelseth fra Naustdal, som har jobbet på hotellet siden 2010.

Felles for samtlige er at de aller helst ville ha blitt i hjemlandet sitt, at de venter og venter på at noe skal skje i sakene sine, at de blir gal av ikke å få brukt seg i en normal jobb og at ventingen - gjerne over år - gjør at noen av dem blir ødelagt. Flyktningene fra Syria har forlatt gode jobber og gode liv, som i sin tid ble lagt i grus på grunn av krigen i landet. Flyktningene fra Afrika - alle er kvinner - har flyktet fra tvangsekteskap, trusler om æresdrap m.m. En av de afrikanske kvinnene lever med et endelig avslag på søknaden sin.

Forfatterens tanker om boka

Eg trudde eg skulle skrive ei bok om Jølster hotell, men Jølster hotell er ikkje ein plass. Det er ein lengsel. Det er einsemnd. Det er sakn - og håp. Bygget står der, med utsyn over vatnet og fjella, Nikolai Astrups landskap. Eit høgreist, okergult bygg i sveitserstil, fasaden full av utførlige utskjeringar, nesten som blonder. Vakkert. Men folk er ikkje til stades der. Dei er i fortida eller i framtida.

Dei er, for det aller meste, i ein knust draum. Ein slags ikkje-plass: den framandes geografi. Kva er ein framand? Vi er det alle på ulike tidspunkt, meir eller mindre. Nett no føler eg meg som ein framand. I sommar flytta eg frå mannen min. Eg flytta ikkje særleg langt, berre til den andre sida av Jølstravatnet, berre til ein annan dal i den same kommunen. Likevel kjennest det veldig, veldig langt borte. Frå der eg bur, kan eg enno sjå vegen opp til det gamle huset mitt. Eg skulle ønske eg ikkje såg den. (side 10)

Og hun fortsetter på side 13:

... når eg byrja å snakke med dei, slo det meg at det ofte var som om livshistoria deira var kutta i to: Den som kom før, hang ikkje saman med det som kom etter. Det fanst eit gapande brot der - nett som dei i flukta hadde mista ein bit av seg sjølve. Eller meir enn berre ein bit: Dei hadde mista fortida si. Stadig prøvde dei å vekke alt saman til live, forklare det til meg, og eg lytta nøye. Men det var ei einsemd i desse forteljingane. Eg kunne jo aldri heilt sjå det føre meg ... kva slags liv dei hadde hatt, kven dei hadde vore før flukta.

Flyktningenes møte med Norge

Hva tenkte flyktningene da de kom til det nedslitte hotellet, som var fylt av møbler vi vanligvis finner på loppemarkeder, møbler som egentlig var på vei til å bli kassert? Flyktningene kom fra hele landet, fra andre mottak - noen fra Lier, mottaket som hadde brent ned. Her fikk kvinnene hvert sitt enkeltrom (mennene måtte dele rom med andre menn som de ikke kjente fra før av), hvor det knapt var plass til en koffert på gulvet, og en kjøkkenpakke med de mest grunnleggende redskapene man trenger for å lage seg mat. En enslig person fikk til å begynne med 1630 kroner annen hver uke, mens par fikk litt mindre per person. Etter hvert ble beløpene redusert til 890 kroner annen hver uke. Pengene skulle dekke mat og alt de trengte i det daglige. De som gikk på norskskole fikk busskort i tillegg. Det verste var likevel ikke knappheten på penger eller å bo på et 10 kvm stort rom som noen også måtte dele med en person til, men ventingen - uten å vite hvor lenge det ville ta å få søknaden behandlet. Dette kunne ta måneder eller år. Dessuten mangelen på privatliv ... Dem man deler hus med, er heller ikke veldig glade mennesker. Til det er savnet og sorgen over det som en gang var, for stort.

Likevel var Jølster hotell et av det bedre mottakene i Norge. Bare det at det lå en butikk like ved, at det var et busstopp der og kort vei inn til Førde, betydde mye for dem som bodde der. Likevel - de fleste bygningene som blir flyktningene til del, er i dårlig forfatning. Det er gjerne derfor de var ledige i utgangspunktet. "Budsjettomsyn og mangel på mottaksplassar gir sterke insentiv til å sjå gjennom fingrane med dårleg kvalitet." (side 41)

Ventingen og tiden det tar før flyktningene omsider kommer ut i kommunene der de har fått tildelt bolig, gjør at mange er så nedbrutte at de trenger hjelp til å bygge seg opp igjen. "Evna til å komme seg ut i arbeidslivet og bli ein del av samfunnet elles er svekt." (side 43)

Et paradoks er at flyktningene som kommer hit ofte har opplevd ekstreme påkjenninger, som borgerkrig, bomber, minelagte områder, tap av slektninger og kamper der man ikke kan vite hvem som slåss mot hvem. Likevel er det når de kommer til mottak i Norge at selvmordsraten går opp ... Like fullt hører vi folk si at "de bare klager", "de får jammen være glade for at de får lov til å komme hit" ...

Underveis kommer vi tett inn på flyktningene som forfatteren har valgt å følge over tid. Det handler om ungjenter fra Afrika som vet så altfor lite om det moderne og urbane livet, om ektemenn som har flyktet alene og håper på gjenforening med kone og barn, en historie om en reise gjennom Europa i en frysetankbil, om flyktninger som kjenner seg tråkket på ved å bli tilbudt ødelagte og elendige ting etter å ha levd et middelklasseliv der de kom fra, om knuste drømmer og innsikt i at det først og fremst barna som kan håpe på et bedre liv i Norge, ikke de som flyktet.

Forfatteren trekker frem Edvard Hoems bøker om egen slekts utvandring til Amerika. (Linken peker til mine anmeldelser av disse bøkene her på bloggen.) På samme måte som flyktningene opplever i dag, opplevde også utvandrerne at det stort sett var et slit som ble dem til del. De kommende generasjonene fikk det imidlertid gradvis bedre. Når jeg leser historiene til hovedpersonene i Sele sin bok, blir jeg nokså hoderystende sjokkert av rikspolitikeres påstander om at flyktningene bæres inn på gullstol.

Min oppfatning av boka

I Kristine Seles bok møter vi ni flyktninger som har funnet veien til Norge, og som tilfeldigvis havnet på Jølster hotell den gangen dette fungerte som asylmottak. Ikke rent få av mine fordommer ble revet ned, en etter en. Det handler blant annet om pengene de får, som jeg trodde var lommepenger og ikke noe de skulle sørge for eget livsopphold for. Det handler om forholdene som de tilbys. Det handler om hva vi mener at de skal ta til takke med. Forfatteren belyser dette på en nydelig måte, uten å dømme noen. Hun legger det frem på en slik måte at vi kan tenke selv. Hva ville vi selv ha kjent på dersom det var vi som måtte flykte, og vi ble tilbudt kassable ting med beskjed om at hvis vi ikke blir glade for dette, er vi noen utakknemlige krek?

Katrine Sele setter fokus på en del sider ved vår asylpolitikk som har sviktet. Det handler ikke først og fremst om forholdene på asylmottakene, men aller mest om at det tar så lang tid å få behandlet søknadene at folk er nedbrutte når innvilgelsen omsider kommer. Alle kan holde ut kummerlige forhold dersom man vet at det er for en kortere periode og at det er bedring i sikte.

Mens asylsøkerne venter kommer de ikke i gang med livene sine, barn fødes og vet ikke om noe annet land enn Norge, de lengter etter å kunne jobbe, men får ikke lov før søknaden er behandlet osv. Flyktningekriser har det i seg at de gjerne kommer brått og uventet, og det skal selvsagt noe til for å mobilisere et svært apparat for å ta dem i mot på en formålstjenlig måte. Det burde uansett være mulig å få til en form for sysselsetting mens folk venter på behandling av søknaden sin. I motsatt fall risikerer vi at ellers funksjonsfriske mennesker ikke greier å fungere i samfunnet vårt når forholdene omsider legges til rette for det. Det er en dobbelt tap-situasjon både for flyktningen og for mottakerlandet.

Jeg håper at riktig mange leser denne boka, som er godt skrevet og svært interessant! Jeg anbefaler den på det sterkeste!

En tsjekkisk familiehistorie

Jana Weidemann (f. 1958) er avdelingsdirektør i Kunnskapsdepartementet. Hun vokste opp på Lillehammer med en tsjekkisk mor og en norsk far. Familien hennes tilbrakte som regel somrene i Tsjekkia, nærmere bestemt Praha, der resten av familien bodde. Dette har gitt henne nærhet til og interesse for tsjekkisk kultur og historie. "Piken fra Europa" er hennes egen familiehistorie gjennom et århundre, og dette er hennes første bok.

Forfatterens mor Handula ble født i et land som ikke lenger eksisterer. Tsjekkoslovakia ble opprettet etter de alliertes seier over Østerrike-Ungarn i 1918. Selve dannelsen av landet brøt med noen av de prinsippene som ble lagt til grunn for opprettelse av stater på den tiden, der det talte språket var avgjørende. Tsjekkere og slovakere snakket nemlig to ulike språk. Noen år etter fløyelsesrevolusjonen i 1989, som førte til Murens fall, erklærte Slovenia seg som selvstendig stat. Dette skjedde uten noen form for dramatikk.

"Prahas mest framtrenden landemerke, det mektige slottet Hradcany, kneiser i åsen over Gamlebyen. Her hadde Handulas oldefar, Václav Gráf, stilling som kusk en gang på 1860-tallet. Rundt denne tiden var Praha ennå en liten by med bare 150 000 innbyggere, omgitt av bymurer." (side 21)

Hotelldrift preget familiens virke i begynnelsen av den 20. århundre. Hotellet som lå i sentrum av Praha - Námesti I. P. Pavlova - ble drevet av Alfred, en eldre bror av Handulas morfar Jan. Der Jan gjerne mislyktes, ofte pga. dårlig styring over økonomien, der lyktes hans eldre bror atskillig bedre. Samtidig ble Jan forfulgt av uhell, som da han kom i unåde hos keiseren etter en lunch som visstnok ble ansett for dyr i datiden.

Idet første verdenskrig brøt ut, var Jan direktør for restauranten i det kommunale representasjonshuset i Praha, Obecní dum, som åpnet i 1912.

"Praha var - på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet - preget av etniske og religiøse motsetninger mellom jøder og kristne, tyskere og tsjekkere. Det kom ofte til gateslagsmål. ...

Familien var med andre ord en del av den nasjonalistiske bølgen som hadde kastet Europa ut i den første verdenskrig. Samtidig prøvde de å bidra til å lindre noe av nøden som krigen skapte, selv i et forholdsvis fredelig Praha." (side 45)

Østerrike-Ungarns dager kom til sin ende etter første verdenskrig, og i det nyopprettede Tsjekkoslovakia kom Masaryk til makten. Han lanserte løfter om sosial rettferdighet i tillegg til nasjonal selvstendighet. Han innførte åtte timers arbeidsdag, arbeidsledighetstrygd, bortfall av adelstitler og garanterte rettigheter for minoritetsgruppene i landet.

Jans og Ela drev Hotel Savoy frem til 1926, og datteren Hana, som ønsket seg utdannelse, ble etter hvert presset av foreldrene til å gifte seg med Artur Brodsky. Dette ble et lykkelig ekteskap, tross aldersforskjellen mellom dem, men Artur døde ung. Hana var dermed enke i en alder av 26 år, og med ansvar for to små barn, blant annet Handula. Senere åpnet Jan og Ela Hotel Záhorí utenfor Praha.

Mot midten av 1930-årene flyttet Otto Strasser inn hos Handula, angivelig som leieboer, men etter hvert ble det klart at de hadde et forhold. At Otto hadde flyktet fra Hitler-Tyskland og hadde nazistiske holdninger, var det egentlig få som reagerte på den gangen. Heller ikke at han arbeidet i Schwarze Front. Den gangen trodde man at Hitler kunne stanses, og det var jo ønskelig. Samtidig flyttet Rolf Formis inn på Hotel Záhorí. Han hadde radioforbindelse inn i Tyskland, og representerte en motvekt til den ensidige propagandaen som ble pøst ut over den tyske befolkningen i regi av propagandaminister Goebbels. Dette gjorde Hitler rasende, og det var om å gjøre å få stanset ham. Drept ble han også til slutt, og denne skandalen gjorde at Hotel Záhorí´s glansdager var omme.

"Natta til den 15. mars 1939 innkalte Hitler Tsjekkoslovakias president Emil Hácha til et møte i Berlin. Beskjeden var klar. Tyskland ville innlemme hele det tsjekkiske området i det tyske riket. Slovakia hadde allerede erklært seg som en uavhengig stat. Invasjonen var berammet til klokka seks samme morgen. President Hácha nektet først, men ble raskt tvunget til å undertegne et dokument der det het at den tsjekkiske hæren aksepterte den tyske okkupasjonen, og at han med tillit plasserte sitt folks skjebne i hendene til det tyske riket og dets fører. Om morgenen ble folk i Praha vekket av sangen fra masjerende tyske soldater og taktfast støveltramp i gatene. Okkupasjonen kom helt overraskende." (side 143-144)

Deretter fulgte en vanskelig tid. Hana og søsteren Jirina ble arrestert på bakgrunn av mistanke om planlegging av høyforræderi mot den tyske stat. Det var deres forhold til Schwartze Front, Otto Strasser og Heinrich Grunov Gestapo ville vite mer om. De ble etter hvert overført til Tyskland, og ble ikke løslatt igjen før året etter. I mellomtiden tok Ela seg av barnebarna.

Okkupasjonen av Tsjekkoslovakia var annerledes enn okkupasjonen av Norge, fordi nazistene mente at slaverne var untermensch. Et sted i boka leste jeg at de til og med mente at tsjekkerne ikke trengte mer utdannelse enn noen få år, og at universiteter og høyskoler skulle være forbeholdt det ariske folket.

Underveis kan vi følge Handulas tanker i dagboken hun førte på den tiden. Dagboken røpet imidlertid ikke familiehemmeligheter eller opplysninger som kunne slå tilbake på henne dersom uvedkommende skulle komme over den.

Det skjedde forferdelige ting under nazistenes okkupasjon. Jødeforfølgelsen er en ting. Omtrent samtlige jøder i Praha ble utryddet. Alle forsøk på motstand ble det slått hardt ned på, og da Heydrich, "Slakteren fra Praha", ble drept av allierte soldater, førte dette til at en hel landsby - Lidice - ble massakrert.

Da freden omsider kom, var imidlertid ikke faren over for Tsjekkoslovakia. Nazistisk okkupasjon skulle senere bli erstattet av sovjetisk okkupasjon. Historien kjenner vi. Den kalde krigen, Muren, vanskelighetene med å krysse jernteppet ... Vi får også høre om tyskernes flukt fra Sudetenland, et skammelig kapittel i Tsjekkoslovakias historie.

Tilfeldigheter førte til at Handula, forfatterens mor, som befant seg i Norge da Tsjekkoslovakia ble okkupert av Sovjetunionen, ble igjen i Norge. Senere giftet hun seg med en norsk mann, og fikk datteren Jana Weidemann, som er forfatteren bak denne boka.

"Piken fra Europa" er en interessant bok om en tsjekkisk families ferd gjennom den 20. århundre. For meg som har vært en del ganger i Praha (selv om det begynner å bli noen år siden sist jeg var der), var det ekstra givende. Jeg interesserer meg dessuten for flyktningehistorier, og særlig om bakgrunnen for at folk velger å forlate sine hjemland. Det handler om fremmedgjorthet og opplevelsen av ikke helt å høre til. Forfatterens mor Handula valgte likevel å bli i Norge etter at fløyelsrevolusjonen i 1989 gjorde det mulig å vende hjem igjen. Hun prøvde riktignok å bo i Praha i ett år, men kom tilbake til Norge igjen. Hun savnet livet sitt i Norge.

På grunn av alle de politiske skiftningene som har vært i sentral-Europa, der landegrensene har blitt endret opptil flere ganger, er dette også en historie om mennesker som gang på gang mister alt de har, og må begynne helt på nytt igjen. De valgene som er gjort i en epoke, og som fremsto helt legitime den gang de ble gjort, er i neste omgang ødeleggende fordi det blåser en annen politisk vind. Dette er for så vidt en skjebne Tsjekkoslovakia deler med flere land som endte bak jernteppet i noen år. Den redningen man håpet skulle komme etter nazistenes fall, ble i stedet erstattet av ny okkupasjon. Dette splittet i verste fall familier, slik Handulas søster Jirina opplevde det, da hennes russiske ektemann valgte å flykte ved krigens slutt. Russere som valgte å bli igjen, forsvant gjerne sporløst etter at Sovjets innmarsj i landet var et faktum.

De refleksjoner Jana Weidemann gjør seg på slutten av boka om det å stå med en fot i to forskjellige kulturer, der hun først og fremst anser dette som en berikelse, danner grunnlag for ettertanke.

"Jeg velger å avslutte fortellingen om Tsjekkoslovakia og Europas historie her, i jubelåret 1989. Mye har skjedd siden. Demokratiet har fått fotfeste, men nye politiske strømninger og drivkrefter, basert på tankegods som er så altfor velkjent, blant annet nasjonalismen, dukker opp på nytt i mange europeiske land. Nye opprivende begivenheter, ikke minst flyktningestrømmen, denne gangen fra land utenfor Europa, har vært en påtrengende realitet de siste par årene. Det er lett å være etterpåklok om både enkelte punkter i Versailles-freden, München-forliket og Sudetenland. Det store spørsmålet er om vi klarer å håndtere dagens situasjon bedre enn generasjonene før oss håndterte sin. Når et barn, barnebarn eller oldebarn av Europa om et halvt århundre setter seg fore å finne ut hva familien hennes har opplevd gjennom de siste hundre årene, kan vi da våge å tro at hun finner en historie om demokrati, toleranse og gjensidig respekt på tvers av landegrenser og innad i hver enkelt land?" (side 317)

Denne boka er ikke et litterært storverk, men er helt greit skrevet. Flere steder kunne den nok ha tjent på en noe strammere redigering, fordi den noen ganger kan bli vel ordrik. Likevel vil jeg hevde at boka er vel verdt å lese for alle som interesserer seg for vår nære historie. Den delen som har fått størst plass er utvilsomt andre verdenskrig, og det er også denne delen som har størst allmenngyldig interesse, utover å være en historie om en helt konkret familie. Selv har jeg lest et knippe med bøker fra andre verdenskrig, der handlingen har vært lagt til Tsjekkoslovakia, og felles for disse har vært fokus på jødenes skjebne. Sånn sett supplerer denne boka dette bildet. Jeg savnet forklarende bildetekst til bildene i boka. Dette håper jeg kommer med dersom boka skal gis ut i nytt opplag.