Mohamed A som svar til Sommer1970 :
01:53, 1. august 2010* Diskusjon: Hvilke avslutningsord husker dere best fra bøker dere har lest?
Her er det flere å velge mellom for min del både når det kommer til ord og avslutning. Men den avslutningen jeg husker MEST er Aljosja tale ved steinen i "Brødrene Karamasov". Det blir litt noe ala "Bergpreken"-feeling rundt det hele.
Jeg har ikke den norske oversettelsen liggende foran meg og på grunn av akutt latskap (noe som inntreffer undertegnede i ny og ne) så skal jeg sitere den engelske oversettelsen:
And whatever happens to us later in life, if we don't meet for twenty years afterwards, let us always remember how we buried the poor boy at whom we once threw stones, do you remember, by the bridge? and afterwards we all grew so fond of him. He was a fine boy, a kindhearted, brave boy, he felt for his father's honour and resented the cruel insult to him and stood up for him. And so in the first place, we will remember him, boys, all our lives. And even if we are occupied with most important things, if we attain to honour or fall into great misfortune -- still let us remember how good it was once here, when we were all together, united by a good and kind feeling which made us, for the time we were loving that poor boy, better perhaps than we are. My little doves let me call you so, for you are very like them, those pretty blue birds, at this minute as I look at your good dear faces. My dear children, perhaps you won't understand what I am saying to you, because I often speak very unintelligibly, but you'll remember all the same and will agree with my words some time. You must know that there is nothing higher and stronger and more wholesome and good for life in the future than some good memory, especially a memory of childhood, of home.
People talk to you a great deal about your education, but some good, sacred memory, preserved from childhood, is perhaps the best education. If a man carries many such memories with him into life, he is safe to the end of his days, and if one has only one good memory left in one's heart, even that may sometime be the means of saving us. Perhaps we may even grow wicked later on, may be unable to refrain from a bad action, may laugh at men's tears and at those people who say as Kolya did just now, 'I want to suffer for all men,' and may even jeer spitefully at such people. But however bad we may become -- which God forbid -- yet, when we recall how we buried Ilusha, how we loved him in his last days, and how we have been talking like friends all together, at this stone, the cruellest and most mocking of us -- if we do become so will not dare to laugh inwardly at having been kind and good at this moment! What's more, perhaps, that one memory may keep him from great evil and he will reflect and say, 'Yes, I was good and brave and honest then!' Let him laugh to himself, that's no matter, a man often laughs at what's good and kind. That's only from thoughtlessness. But I assure you, boys, that as he laughs he will say at once in his heart, 'No, I do wrong to laugh, for that's not a thing to laugh at.'
Kapittelet i sin helhet kan leses her for de som er interessert: http://www.online-literature.com/view.php/brothers_karamazov/96?term=stone
Jeg må nok innrømme at det var noe "saltvann" i øyekroken etter å ha lest det der.
Du MÅ ikke lese noe nødvendigvis. Men hvis du MÅ (!), så har jeg en liste til deg. For en stund siden så kjøpte jeg denne "dritkule" bokmerken som er metallplate med liste over 50 bøker man MÅ bare lese før man går inn i det neste livet (Les:dør).
http://www.flickr.com/photos/fireleaf/3387448719/
Lista står under bildet. Knock yourself out! :)
Fjodor.M.Dostojevskij - få ved siden, men ingen over!
Mohamed A som svar til [ Slettet]:
22:43, 30. juli 2010 Diskusjon: Helle om Victoria en kjærligheds historie av Knut Hamsun av Knut Hamsun
Oh no you didn't! Nei da det er lov å si det. :)
Før i tiden så var jeg av den formening at det å lytte til musikk mens man leser var mer eller mindre dumt og et forsøk på å sabotere leseropplevelsen. Men i senere tid så har jeg (uansett hvor latterlig dette kan høres ut for enkelt) "eksperimentert" ved å ha musikk plugget i ørene mens jeg leser (først og fremst skjønnlitteratur).
Jeg gjør ikke dette alltid, men det er alltid interessant de gangene jeg gjør det. Det er jazz (Miles Davis, John Coltrane, Charles Mingus m.fl) og klassisk (Rachmaninoff, Debussy, Beethoven m.fl) det går i for det meste - ikke overraskende nok kanskje? Det vil ikke akkurat funke å lese en Hamsun-roman mens man lytter til Thriller-albumet eller prøve å lese (les: forstå) Ulysses mens man lytter til Dead Kennedys? Men klassisk og jazz funker aldeles fint! Noe soul (Sam Cooke) og Tolstoj passet også ypperlig sammen.
Lytter du til musikk mens du leser og i så fall hva slags musikk?
Mohamed A som svar til Martin Krogh :
22:19, 30. juli 2010* Diskusjon: Når en diskusjon begynner å blomstre...
Og hvem definerer hva som er "høykultur" og hva som er "lavkultur"? Hva som er bra litteratur og hva som er dårlig litteratur?
Litteratur på lik linje med musikk og kunst er subjektivt. Det finnes ikke noe "høykultur" eller "lavkultur" i litteraturen. Som Oscar Wilde sa "Books are well written, or badly written. That is all".
Når alt kommer til alt så er det opp til den enkelte å definere hva som er bra og hva som er ikke bra med boka. Så kan det være at noen kommer med følgende spørsmål til undertegnende: Men hva med "bestselgere" eller "klassikere"? Ja, hva med dem? Det at det finnes bestselgere, hvis vi bare forholder oss til litteraturen et lite øyeblikk, viser at det finnes mennesker med den samme litterære smaken (ikke noe mer), ergo det burde ikke komme som en overraskelse at en mengde med mennesker finner den samme boken (eller formen av litteratur) bra......
Det blir akkurat det samme som at mange millioner mennesker liker Miles Davis. Eller at det er mange titalls millioner av mennesker som eier Toyota Corolla. Poenget er at å snakke om "høykultur" og "lavkultur" i litteraturen er å innta en elitistisk tilnærming til litteraturen. Det å snakke om at noe er bra og noe er ikke-bra er forståelig og det skulle bare mangle - men at noe er bra litteratur gjør ikke det om til "høykultur" eller at noe er dårlig litteratur gjør ikke det om til "lavkultur".
Jeg vet ikke heller hvor du får "kulturrelativismen" fra i alt dette her? "Kulturrelativismen" er et antropologisk begrep (som det blir nevnt nedenfor), og beskrive (flere) holdning(er) til menneskekulturer og ikke litteraturen.
PS: Jeg har enkel mantra når det kommer til litteraturen: Alt er subjektivt - mer eller mindre!
"Huset ved moskeen" er en bra bok. Her er min anmeldelse av boka: http://geeljire09.wordpress.com/2009/11/04/bokanmeldelser-2-huset-ved-moskeen/
Litt av et fangst der! :)
Jeg bor i Drammen og er i utlandet fram til mandag. Er det mulig å få holdt av noen bøker? :) Det hadde vært flott hvis det var mulig. Jeg kan sende deg liste over de bøkene det gjelder på mail.
Oh boy! For en gullgruve.
Mads Rage siterer Hvorfor krig? av Albert Einstein (side 58)
13:25, 23. juli 2010 2 har det som favoritt.
Enhver kvinne som med vitende og vilje får flere enn to barn, begår en forbrytelse mot menneskeheten.
interessen er der også hos meg, i hvert fall!
[...] å løse et hjerteproblem med hjernen, svarer ikke det til å skru i en skrue med en hammer eller løse en ligning med en russisk-arabisk ordbok?
Og for det andre er utsagnet "i like måte" en tom frase, en likegyldighet, en gratis talemåte som burde være forbudt på alle språk. Særlig kjærlighetens.
Det er rått, fordi en jernbanestasjon er midlertidighet i stål, rastløshet og jern. Avskjed revet over som leddbånd. I realiteten, og togtrafikk er ikke annet, i realiteten er jernbanestasjoner bare et sted for oppbrudd og ankomster og siden forstand knapt et sted, fordi de to tingene opphever hverandre.
Ingen historier likner hverandre, og likevel sies det at i hele verdenslitteraturen finnes det bare åtte fortellinger, alt annet er variasjoner av et tema.
StineMa siterer Thomas Olsens første verdenskrig av Anders T. Andersen (side 243)
21:01, 4. juli 2010 1 har det som favoritt.
[...]på veggen rant det sprit nerover og det var et rift i tapeten der flaska hadde treffi og jeg visste hvordan Egil holdt arma rundt seg sjæl mens han trava fram og telbake der oppe, jeg hadde sett'n utallige ganger på sjukehuset, trave opp og ner korridora og det var den eneste plassen jeg kunne ta ham, den eneste redninga som fantes og det vakke no redning i det hele tatt og Roar stønna og dro snorkelyder ut gjennom nesa og detta var nære på det og jeg så flasketuten som lå på gølvet og jeg hadde kanskje kommet tel å slå ham ihjæl om ikke Mutter hadde kommi og skriki akkurat når'a gjorde[...]
StineMa siterer Thomas Olsens første verdenskrig av Anders T. Andersen
20:57, 4. juli 2010* 1 har det som favoritt.
Det er sånn det føles, som en drøm, som om jeg er i en drøm som ikke slutter, men det er ikke no drøm detta, det er som det var, de åra som endra så mye. Samtidig som alt står klart fram, som om det skjer nå, så er jeg så sliten at jeg ikke greier å skille tinga fra hverandre og noen ganger tenker jeg at detta kan ikke stemme, at jeg husker ting så detaljert, kan jeg stole på det, eller var det annerledes, har det blitt sånn fordi jeg trur at det var sånn, jeg veit ikke.
StineMa siterer Thomas Olsens første verdenskrig av Anders T. Andersen (side 245)
14:00, 2. juli 2010 1 har det som favoritt.
Han var helt stiv i kroppen og jeg klemte tel hardere, dro ham så tett mot meg som det gikk og tenkte jeg skulle stå sånn tel'n løsna opp, tel'n tinte, og jeg kjente kinnet hans mot mitt og det var utrolig mjukt og jeg tenkte at det er merkelig at det går, går å værra så mjuk og samtidig helt stivna i kroppen og det var ikke en lyd å høre den Jesusnatta vi sto der på parkeringsplassen[...]
StineMa siterer Thomas Olsens første verdenskrig av Anders T. Andersen (side 107)
13:58, 2. juli 2010 1 har det som favoritt.
Det var rart å holde ham sånn, det hadde jeg aldri gjort før, ikke med noen, og den lille kroppen hans lente seg mot meg med huet mot brøstkassa mi og jeg kjente hvor tynn han var, det var nesten ikke no der under huden hans, noen skranglete bein og det var det, han hadde nesten ikke kjøtt på kroppen, gutten, og jeg la handa på bakhuet hans og snakka rolig tel'n og den stive kroppen hans løsna der i arma mine og jeg klemte'n alt jeg kunne.
Sist sett
