Bokelskere.no

Vår moderne utdannelse indoktrinerer oss til å forherlige tvilen, og har skapt det som faktisk nærmest kunne kalles en religion eller en tvilens teologi, som sier at den som vil oppfattes som intelligent, må tvile på alt, alltid peke på det som er galt og sjelden spørre om hva som er riktig eller godt. Han må på en kynisk måte nedvurdere alle nedarvete åndelige idealer og filosofier og alt som menneskene gjør av enkel velvilje eller med et uskyldig hjerte.

Grunnlaget for å kunne hjelpe andre

Det nytter ikke å forsøke å trekke en annen opp av sumpen hvis du sitter fast i sumpen selv, Cunda. Men hvis du selv står på fast grunn, da kan du trekke en annen opp av sumpen.

En nat i længst forsvunde tider vaaknet mennesket og saa sig selv. Han saa at han var naken under kosmos, hjemløs i sit eget legeme. Alting opløste sig for hans prøvende tanke, under over under, rædsel over rædsel sprang ut i hans sind.

Jeg sa: "Jeg sørger over deg"

Jeg sa: "Jeg sørger over deg" Han sa: "Sorgen vil ta slutt"
Jeg sa: Vær månen min" Han sa: "Hvis den vil stige"

Jeg sa: "Lær trofasthet fra gode mennesker"
Han sa: "Fra folk med månevakre fjes kommer slik kunnskap sjelden"

Jeg sa: "For å slippe synet av ditt ansikt, vil jeg stenge veien til øynene mine"
Han sa: "Det lusker omkring i natten, og vil komme fra en uventet kant"

Jeg sa: "Duften av håret ditt fikk meg til å gå meg vill i verden"
Han sa: "Hvis du er klok, vil den duften lede deg"

Jeg sa: "Hyll luften som stiger fra skjønnhetens hage"
Han sa: "Enda bedre er brisen som kommer fra den elskedes gate"

Jeg sa: "Begjæret etter dine rubinrøde leppers sødme drepte meg"
Han sa: "Dyrk det, og begjæret vil omfavne deg"

Jeg sa: "Når vil ditt gode hjerte gi meg fred?"
Han sa: "Ikke snakk om dette med noen før den dagen er kommet"

Jeg sa: "Så du hvor fort gledens tid gikk?"
Han sa: "Å Hafez, vær stille, for også denne tidens sorg vil en gang ta slutt"

Vi ser hvordan politikere om og om igjen understreker sin folkelighet ved å tale «folkelig», ved å appellere til det flateste, det banaleste og det dummeste hos velgerne og tilhørerne. I virkeligheten er det disse store folkelederne som er den lille manns største fiende. Det er de som gjør ham liten, de appellerer til det dårlige hos ham, de gir ham ikke sjansen til å utvikle seg mot noe større og de fornærmer ham med sin folkelighet.

Tror vi i det hele tatt på demokratiet og på ytringsfrihet, skulle det aldri være bra å forfølge et menneske fordi vedkommende fremlegger et syn som sjokkerer oss. Har han rett, så bør våre fordommer brytes ned. Har han urett må vi tåle det og prøve våre egne verdier mot det syn han legger frem.

'Så de ikke at makthaverne og media, som romerne og kirken før dem, førte folket bak lyset med politikken sin og nå brukte populærkulturen til å tilsløre den rå utnyttelsen av klodens mennesker og ressurser: Hvem eide sitt eget liv i dag? De lekte med begjæret til folk. I hans ungdom, fortsatte han, var det politikk, de skulle bryte lenkene, fri seg fra undertrykkelsen, selv ta styringen og fordele godene. I dag, stemmen hans nærmest skalv, besto friheten i å dyrke sin egen barndoms populærmusikk, vase rundt i et supermarked, konkurrere om penger på tv, gi seg ut på indre, åndelige reiser, eksotiske eksperimenter i sengehalmen eller utslette seg selv som menneske ved å stå på et stadion og hyle.

Det har ikke vakt oppsikt at ikke skriver under pseudonym. Dette er ikke nødvendigvis noe positivt. Kanskje burde det heller være slik at den misstenkeliggjøres som skriver under eget navn. Hvorfor? Fordi man da kan finne på å jenke seg under skrivingen, av frykt for å måtte forsvare seg overfor slekt, venner, kolleger.

Livet her nede var tungt. All kroppen som omga det, alt det saktegående, vedvarende. Alt som ble brutt ned, treverk som råtna, hender som ble gamle, kroppen som ble slitt ut av alt den måtte gjøre. Hvordan det fuktige var fuktig, og så satte flekker, eller hvordan hun måtte vaske av seg blodet, hvordan hun lukta, hvordan leppene hans ikke klarte å forme ordene slik de skulle være, alt dette vedvarende og evige ved livet her nede. Alt gikk forover hele tida, det fantes ikke noe annet enn dette, aldri noen pause fra ham selv, bare dette: et evig løp, en evig, gjennomstrømmende bevegelse ned mot noe mørkere, mot det som råtna eller lukta. Så hvorfor skulle han ikke be om å møte Gud? Om at en drøm skulle gå i oppfyllelse? Eller at verden, bare et lite øyeblikk, skulle ta en pause fra seg selv og slippe seg løs, glemme sitt eget vante gjenge og skjære ut av stien, løfte seg opp forbi det mørke og skitne, det som alltid sank sammen, og skrike: Lev i dette lyset!

Vi erkjenner bare fullt og helt eksistensen til de menneskene vi elsker.

Troen på andre menneskers eksistens som sådan, er kjærlighet.

Og det var i avisen jeg fikk vite hva som skjedde.
Eller det de trodde hadde skjedd.
Det stod mye mer i avisene enn det som politiet sa til meg.

De dyttet meg inntil veggen.
Det gjorde ikke vondt.
Ikke i kroppen.

Han sang om trærne i skogen, vannet i elven, solen på himmelen, vinden som blåste og regnet som falt. Han sang om fjellene som reiste seg over dem, fjordene på den andre siden, lyset fra båtene som kom seilende inn om natten. Han sang om høstens villskap, skogen som merket at slutten var nær og bestemte seg for å bruke sine siste krefter på en overdådig feiring av seg selv; for noen uker fråtset den i farger, til den matt og kraftløs la hodet tilbake og åndet ut: nå kunne snøen komme. Han sang om vinterens stillhet, de døde sjelene som falt som snø over markene og la seg som is over vannene; han sang om vårens lys, bekkenes sang og om sommerens fylde. Han sang om alt de hadde omkring, men likevel savnet.