Ingen overnasjonal domstol eller organisasjon kan diktere hva slags nasjonal kultur og utvikling en stat skal ha,
Det aller viktigste i et demokrati er muligheten til å velge vekk de man ikke er fornøyd med.
Enhver stat må kunne kontrollere sine grenser og vite hvem som kommer inn på territoriet. Dette har blant annet ført til langvarig unntakstilstand i Frankrike, noe som er et demokratisk problem. Sikkerhet er som alltid enhver regjerings fremste oppgave.
Vi mangler så sårt alle anstendige juridiske tradisjoner i dette landet vårt.
I Russland sier vi at når pengene taler, kan de ikke bringes til taushet.
Av og til lurer jeg på om Putin er et menneske og ikke bare et iskaldt metallbilde. Hvis han er et menneske, synes det ikke.
Russisk lov beskytter ikke de svakes interesser, men alle de mektige myndighetsinstansene.
Menneskene har ingen uavhengig eksistens, de er tannhjul i maskinen, og deres funksjon er å iverksette alle de politiske påfunnene som drømmes opp av dem som sitter med makten, uten å stille spørsmål. Tannhjul har ingen rettigheter. Ikke engang retten til verdighet i døden.
Boken er utgitt i 2004, men er fremdeles aktuell. Gjennom detaljert formidling av konkrete saker om overgrep, tyveri av eiendom og korrupsjon tegnes et bilde av et totalitært regime som favoriserer de som har posisjoner, penger og er lojale. Enkeltmennesket har ingen verdi i dette systemet. Politkovskaja skriver godt, detaljert og med bitende ironi.
Alltid like interessant hvor forskjellig smak eller preferanser vi har. Jeg har hørt over 200 lydfiler de siste årene og Anders Ribu er min absolutte favoritt. Jeg er kanskje nærmere Anders Ribu i alder enn deg, det kan ha litt å si. Og begynner man først å irritere seg, så er det gjort.
Historie om fremvekst av moderne legemiddelindustri, aggressiv markedsføring og grådighet. Det ble litt for mye detaljer om forholdsvis usympatiske mennesker. Jeg måtte gi tapt etter hvert...
Om vi bare alle kunne pustet inn luften som våre barn og barnebarn vil slite med å puste inn i fremtiden. Om vi bare kunne kjent varmen, kjent sulten, kjent usikkerheten de kanskje vil stå ovenfor.
Det vil kanskje se ut som om vi er inne i en epoke med relativ stabilitet, men på lang sikt forlenger vi bare levetiden til det gamle systemet og utsetter vår egen undergang.
En arv er ikke noe vi etterlater oss, men noe vi dyrker frem gjennom hele livet.
Facebook er Pavlov, og vi er hundene.
Vi må akseptere at realiteten i vår egen personlige historie fra fødsel til død, og alle menneskehetens presentasjoner og tragedier, knapt vil registreres i årbøkene for kosmologisk tid.
Det er de dominerende ideene i en kultur som avgjør hvilken retning et samfunn tar, som avgjør hva som er tenkelig og utenkelig, hva som er mulig og umulig.
Boken er et innlegg om hvordan vi må endre tankesett for å komme oss ut av klimakrise og naturkrise. Kortsiktig tenking med fokus på vekst må erstattes med langsiktig tenking med vekt på hva vi ønsker for de fremtidige generasjonene. Boken inneholder mange referanser til andre tenkere og forfattere. Den er velskrevet og lett og lese. Hvis mange nok følger rådene fra Krznaric, er det kanskje håp om at vi klarer å levere fra oss en planet, som vil gi grunnlag for et godt og trygt liv for generasjonene som kommer etter oss.
Et intelligent barn ville svært tidlig forså at det kan lønne seg å vise sympati, spesielt hvis man forventer noe av den andre. Men så kom Facebook, og den generasjonen som nå er i trettiårene, består av selvsentrerte, nærmest demente psykopater. De skal opp og fram, bryr seg ikke en døyt om hvorvidt de faktisk har noe å fare med.
Veron henger igjen i forrige århundre, da man fortsatt gadd å late som om det var viktigere hvem man var enn hva man eide.