Bokelskere.no

Samtalen går på krykker, men det er i hvert fall ikke stille hele tiden.

– Så lenge du ble, sa hun og var visst litt sur.
– Måtte finne det fineste eplet, forklarte jeg og ga henne det svære, grønne eplet.
Hun satte tenna i det, det knaste, og det silte saft nedover haken hennes. Hun pusta tungt, holdt eplet med begge hendene, smatta, sugde eplet grådig i seg. Og da vi kysset, smakte det eple, og det lukta eple, overalt, og fontenen rant og rant.

– Fy faen, sa George. Nå gidder jeg ikke gå rundt med slips lenger. Vi reiv av oss tøystrimler og knepte opp i halsen, trakk pusten dypt, og da kjente vi det, vi var i Pilestredet, det lukta malt fra bryggeriet og tobakk fra Tidemann, søtt og litt kvalmt. Vi været ut i lufta som tre overspente dådyr, og så trakk vi pusten på nytt, så dypt vi bare kunne, og holdt den der til blazeren stramma seg over brystet, for kanskje vi blei litt brisne, med litt flaks og riktig vindretning blei vi helt sikkert brisne.

John satte platespilleren midt på gulvet og la den siste Beatles-platen på hølet. Ticket to ride. Vi lytta andektig, membranene var fininnstilte som flaggermus. Vi holdt pusten, helt til de siste gitartonene forsvant og stiften skrapa over de innerste rillene. Gunnar satte den på en gang til. Vi lå på golvet med øra inni høyttaleren, det dunka gjennom hele kroppen, og vi kunne såpass engelsk at vi skjønte hva det handla om, og vi lurte på hvem faen det var som ville stikke av på den måten, den jenta måtte være passe teit. Vi blei bitre og tenkte grusomme tanker om alle jenter på hele kloden. Stiften skrensa inn mot midten igjen og vi pressa de våte luggene ned i panna.

La meg stanse her, ved dette skjebnesvangre vendepunktet i min stormfulle ungdom, la meg avslutte erindringene i det øyeblikk det deiligste av alle mummitroll ruller inn i mitt liv! Etter denne stund ble mine dårskaper iakttatt av hennes milde og forståelsesfulle øyne og ble derigjennom forvandlet til innsikt og fornuft, mens de på samme tid miste den frie djervhet som har lokket meg til å skrive om dem.

– Treet mitt er på solsiden, fortsatte Jokseren. – Viser og epler og sove lenge om morgenen, vet dere. Ingen som fnatter rundt og påstår at noe er viktig og må gjøres og ikke kan utsettes … Alt ordner seg nok!
– Og gjør det det? spurte Fjomsedyret.
– Spør om det gjør! utbrøt Jokseren. – Man bare lar dem være i fred. Appelsinene vokser og blomstene springer ut, og nå og da blir det født en ny Jokser for å spise dem og lukte på dem. Og solen skinner på alt sammen.

– Og vet dere hva han gjør ellers? fortsatte Mymlens datter. – Han studerer alle bokstaver og alle ord forfra og bakfra og går rundt dem helt til han er ganske sikker på hvor han har dem. Hvis de er svært lange og kompliserte, kan det ta timer for ham!
– For eksempel gargolozymdontolog, foreslo Jokseren.
– Eller antifilifrenskonsumering, sa jeg.
– Å, sa Mymlens datter. – Er de så lange, må han slå leir ved siden av dem. Om natten hyller han seg inn i det lange røde skjegget sitt. Halve skjegget er teppet, og den andre halvparten madrass. Om dagen bor det to små hvite mus i det, og de behøver ikke å betale leie engang for de er så søte!

– Hva er et telegrafkontor? spurte nappetassen som delte boksen men Fjomsedyret. – Går det an å spise?
– Spør ikke meg, sa Fjomsedyret. – Det er noe stort og rart! Man sender ut små tegn til den andre siden av jorden... Der blir de ord!
– Hvordan sender man? spurte nappetassen.
– Gjennom luften! sa Fjomsedyret ubestemt og viftet med armene. – Ikke et eneste blir borte på veien!
– Åhå, sa nappetassen og var forbauset.
Etterpå satt han hele dagen og vendte og vred halsen for å øye på noen telegraftegn.

(Fredriksen visste nok alt som er å vite om maskiner! Og han likte dem. Jeg synes de er litt nifse. Et vannhjul kan gå an, men der går grensen også. Allerede glidelås gjør meg litt mistenksom. Jokserens morfar hadde glidelås i buksen, og en gang satte låsen seg fast og gikk ikke an å åpne mer. Der kan man se.)

– Ikke la ham røyke! skrek Sniff. – Hemulens tante sier at man får skjelvende labber, gul snute og skallete hale av det!
– Såså, sa Mummitrollets mamma. – Han har røykt i hele sitt liv og verken blitt skjelvende, skallete eller gul. Alt som er hyggelig er godt for maven!

– Pappa leser høyt om sitt liv, forklarte Mummitrollet
– Er det morsomt? spurte Mummimamma.
– Veldig morsomt, sa hennes sønn.
– Det var fint, sa Mummimamma. – Les bare ikke opp noe som kan gi ungene et dårlig inntrykk av oss. Si «prikk, prikk, prikk» i stedet. Vil du ha en sigar?

Det hele endte trist og ensomt for knekten. Han trakk seg tilbake i kjelleren. Med beina i kors leste han bøker alle sine dager. Dronningen hørte ingen noe mer til. Hun satt i skogkanten, uten hode, og uten bekymringer. Prinsessen derimot, hun opplevde ting som ingen dronning kunne drømt om. Og har ingen tatt henne ennå, så er hun vel fortsatt på eventyr.

Han kikker bort på Sam der hun står med bassen over hoftene. De små fingrene hennes som løper over strengene, mjukt som ei gaupe på hardt fjell.

Ingenting er så stille som en ambulanse uten sirener.

Han har dynamitt i håndleddene og svovel i blikket.

Det som virkelig tar pusten fra meg, er bøker som får deg til å sitte igjen med et brennende ønske om at forfatteren var en kjempekompis du kunne ringe til så ofte du hadde lyst.

Det blir hevda at litteratur som set problem under debatt, blir fort forelda. Med tanke på problema skulle eg ønske det var sant.

Av historia kan vi lære kven som har hatt makt til å skrive den.