Bokelskere.no

Anna Catherine Graff (1886-?)

Morgenkjolen

Der ligger du min hvite morgenkjole
saa blondesmykket, fin og glat,
jeg staar forfængelig og minnes,
hvor godt den klædte meg inat.

Lett bølget du om mine lemmer,
men blottet hals og og skuldre kjækt,
og gjennem stoffet lyste huden
litt dristig, — ja kanhende frækt.

Men ak, din luftige og sarte ynde,
den glemte jeg i en forvirret dyst,
og du blev grusomt klemt og krøllet
i en lyksalig, smerteblandet lyst.

Der ligger du min hvite morgenkjole,
nu er du vasket, strøket fin og glat,
og atter skal jeg i ditt lette klæde
møte ham — min elskede — inat.

Jeg skrev der. Skrev spalten min og skrev om De fortapte. Jeg skrev om blomstene som lå ved alle brannstasjoner, tre, fire, fem buketter i høyden, og om lysene som aldri ble slokket, bønner som brant i desperasjon, for det var fortsatt ikke gått lang tid og man kunne aldri vite, men selvfølgelig visste de aller fleste. Folk visste, der de lå alene om natten, at dette var begynnelsen, den vonde begynnelsen på det som skulle bli deres nåtid, deres fremtid, deres minner. Jeg skrev om plutselige omfavnelser i butikkene, om de daglige begravelsene for brannfolk og politimenn, begravelser som stanset menneskestrømmen i gatene med bølger av honnør og tårer. Jeg skrev om den tapte byprofilen der jeg satt på yndlingsbenken vår ved promenaden langs Brooklyn Bridge, stedet vi gikk til for å tenke, der vi forsøkte å forestille oss hvordan livet kom til å være om tre, fem, ti år. Men først og fremst skrev jeg om HAM - min bror, vår venn, som nå hadde vært savnet i ti dager. Og jeg skrev om hva jeg hadde mistet den morgenen. Vitnet til min sjel, min barndoms skygge, da drømmene var små og oppnåelige for alle. Da godterier kostet en tiøring og gud var en kanin.

Ginger har krympet foran øynene mine, en kort stund stanset hun på det som noen år tidligere ville ha begeistret henne og gitt henne det hun ville hakalt en "figur", før hun stupte med hodet først mot en skjelettlignende tilstand som er for svak til å tåle noe som helst annet enn søvn.

Frykten min var like taus som cellene som formerte seg i henne. Mor var vakker. Hun hadde nydelige hender som hevet samtalen når hun snakket, og hadde hun vært døv, ville tegnspråket hennes vært like elegant som en poet som deklamerte dikt. Jeg så på øynene hennes: blå, blå, blå; akkurat som mine. Jeg sang fargen i hodet til den flommet over bevisstheten min som havvann.

Far trodde det var en kreftsvulst, ikke fordi mor var spesielt genetisk disponert for noe slikt, men fordi han lette etter noe som kunne ødelegge det gode i livet hans. Han hadde begynt å tro at det var en grense for alt som var godt og at selv et glass som en gang var halvfullt, plutselig kunne bli halvtomt.

-Er det noe du gjerne vil snakke om? spurte hun lavt, og grep hånden min. (Hun hadde begynt på en bok om barnepsykologi fra Amerika. Den oppfordret alle til å snakke om følelsene sine. Den fikk oss til å ville lukke oss som østers.)

Hverdagen var som en tåke, et duggete vindu som hun ikke viste noen interesse for å tørke av.

Å kjenne lukten av en bok og berøre papiret - bare det var nok til å gi meg en intens lykkefølelse.

Always the eyes watching you and the voice enveloping you. Asleep or awake, working or eating, indoors or out of doors, in the bath or in bed – no escape. Nothing was your own except the few cubic centimetres inside your skull.

Kyssene hennes kunne vekke døde.

MORGENDUT

Daglig glæde.

Hvad er så lifligt og sødt et behag
som at vågne og se i den gryende dag
grene mod ruden nikkende,
at høre sit hidsige vækkeur
endnu fordybet i nattens lur
tikkende, tikkende, tikkende –
og kækt kommandere sin mødige kropp;
Så er det morgen! Så står vi op!
Og så blive liggende.

Den lille gesten var så vidunderlig og varmende at den et øyeblikk nesten fikk hjertet mitt til å stanse.

Alf.A Sæter.

Frieri

Først
vil eg kyssa deg på panna
i solskinet
under eit vårgrønt lindetre,
så
på nasetippen
ytst på en tom brygge ein junikveld
med seglbåtar
og frålandsvind.
Seinare,
varsamt på kinnet
ved ei stilt glidande elv
i flatt landskap,
og til sist
på munnen
i turistmylderet
på troppa til ein katedral
i ein ukjend by.

Då seier du kansje ja,
– om eg spør?

Olav H.hauge

Skeiserenn

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du kan ikkje fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.

Men han glid ifrå deg,
glid ifrå deg, glid ifrå deg –
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennes litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!

Og du fell inn i di eigi takt
og kappstrid med deg sjølv.
Meir kan du ikkje gjera.

Ann Kavli

Oss, retning

Eg veit
Ikkje kvar
Vi skal

Men eg gler meg
Medan vi kjem dit

Einar Økland

På utekafé

Når livet er godt nok
seier vi ikkje stort.
Myser mot tankane.
Nippar til kaffien.
Grip etter glaset.
Flyttar beina.
Hallar oss bakover.
Ser oss ikkje ikring.
Mumlar berre så vidt.
Kjenner vi har
det gode i oss.
Svelgjer det
ned.
Bøyer oss fram att.
Flyttar beina tilbake.

"Om jag inte är för mig själv, vem skall då vara för mig? Och om jag bara är för mig själv, vem är jag då? Och om inte nu, så när?" Hillel, judisk lärare, omkring år 0

Jeg har en idé om hvem jeg skulle ønske jeg var, og det tåkelegger forståelsen min av hvem jeg faktisk ER.