Bokelskere.no

Det gjorde han ondt da Hervé Joncour til slutt sa ganske lavt

-Jeg har ikke engang hørt stemmen hennes.

Og litt etter:

-Det er en selsom smerte.

Ganske lavt.

-Å dø av lengsel etter noe du aldri skal få oppleve.

Jeg var utslitt av kjærlighet, sannsynligvis er jeg det fremdeles. Jeg klamrer meg til fremtiden, men vet ikke hvorfor jeg ønsker meg den.

Du svarer ikke. Du ventet til du ikke kunne vente lenger, det er det vi gjør, venter til vi ikke kan mer, håper til vi ikke kan mer.

[...]unødige små sorger som skygger for de større tingene, de som betyr noe, hver dag mister jeg gangsynet på nytt, snubler i småtteriene, bagatellene, en bok jeg skulle hatt ferdig, som om ikke dette landet overdynges av bøker, kanskje burde mer skog fått stå i fred, hvilke ord og setninger finnes det i verden som vi ikke kunne klart oss uten?

Jeg flytter rundt på gjenstander som ingen trenger, og tenker tanker som bare er til overs.

Det er slik menn er skapt. Klossete i kjærlighet og brå i erotikken.

Vann som gled over kroppen, renset meg for all motstand, nei, kjærtegn som gled, som silke, og gjorde meg ny. Jeg var dette som vokste, grodde, jeg var vannet som rislet, gled, nei, han var vannet, regnet jeg trengte. Jeg var jorda som myknet mot ham, full av gåter, av knopper som ingen før hadde sett.

Men dette var første gang at tårene var av glede. Så kjente jeg hånden hans røre ved meg igjen, og jeg tørket tårene bort, jeg skulle gjøre ham våt denne natten, men ikke med tårer, med kyss skulle jeg gjøre han våt, over hele seg, tett som regndråper skulle kyssene kile huden hans, og dette kjærlighetsregnet skulle vise ham at jeg heller aldri før hadde hatt det så fint.

[...] At jeg nekter å betale skatt, skyldes ikke en spesiell post på skatteseddelen. Jeg ønsker simpelthen å nekte lydighet og troskap overfor staten. [...]

Jeg skjærer meg på dette værelse
ditt ansikt
dine ben

noen har fylt
minuttene
med skarpe egger

musikken er åpne
kniver
vendt mot meg

natten kommer med sverdet
pekende på mitt hjerte.

Gunvor Hofmo

To mennesker

Mer enn klærne kaster jeg av
for å møte din nakenhet.
Mer enn din hud
kjenner jeg med mine åpne hender.
Mot deg kan jeg spenne min kraft
og vite det uten ord
at det som du mottar er mer enn meg selv:
Du som jeg elsker er alt
som ikke er meg.

Carl Keilhau

Hun var den livredde ensomhet
som ingen befridde
Hun var det bitreste lengsel
som ingen stillet
Hun møtte den dødelige kulde
og gikk under

Gunvor Hofmo

En sebra kan ikke forandre sine prikker.

~ Dan Quayle

Jeg elsker Beethoven, spesielt diktene.

~ Ringo Starr

En likskjorte er under enhver omstendighet siste skrik.

~ Nils Fredrik Nielsen

Jeg skriver i dag.

Vi skriver fordi vi leter, har jeg hørt. Jeg og ordene mine leter. Disse små flokkene av bokstaver som myldrer over papiret, så grå og alminnelige, de samme flokkene som tumlet omkring på papir overalt og til alle tider, hva er det de higer etter å finne, så maktesløse og triste de enn kan synes, om ikke nettopp gleden, skjønnheten her i verden?

Jeg har lyst til å kle meg naken i det milde, forsiktige regnet, for å vise hvor høyt jeg elsker det.

Gang på gang har regnet reddet meg, rørt ved meg som en venn, når jeg har vært alene.

Huden vår har sin egen visdom, sin egen hukommelse, kanskje er det i fingertuppene tankene våre dirrer sekundet før hjernen fanger dem opp?

Da jeg så meg i speilet i dag, var ansiktet mitt annerledes enn for to dager siden, ansiktet er aldri det samme, det skifter slik tankene skifter, og skyene, og havet. Det hadde en varme i seg, fordi jeg kom fra armene til den jeg liker å være hos, det er ikke bare kroppen min som liker å være hos ham, nå er det visst tankene også.