Alle må ha en historie, sa hun. - For dem som ikke har noen, dikter man opp en.
Hun kastet et blikk opp på radene med bøker da hun sa det, og Moreno skjønte at det var et sitat. Og at ordene nok hadde en viss relevans for frøken Gravensteins eget liv også.
Kanskje det var slik som antropologene påsto, tenkte hun; at når den nordeuropeiske kjernefamilien har utspilt sin rolle som økonomisk og sosial faktor, hadde den også mistet sin følelsesmessige betydning.
Følelser var overbygninger og ferniss. Mann og kvinne møtes, reproduserte seg og gikk videre til hver sin kant. I den retningen de hadde vært på vei før de tilfeldigvis støtte på hverandre ... mot uklare mål. Ja, det var kanskje akkurat sånn man burde se det. Det fantes i alle fall rikelig med forbilder i dyreverdenen, og mennesket var i bunn og grunn en biologisk skapning.
Kanskje ville det dukke opp noe, og kanskje ikke.
Ikke noe dumt motto for politiets arbeidsvilkår i det store og hele, tenkte han. En fåfengt leting på lykke og fromme etter en nål i en høystakk, var det ikke sånn det pleide å være?
Eller som Reinhart foretrakk å uttrykke det: En politimann er en blind skilpadde som leter etter en snøball i ørkenen.
En god løgn går fra Bagdad til Damaskus mens sannheten leter etter sandalene sine.
Dere spør meg hvor langt livet er,
og jeg skal si det som det er.
Akkurat så langt som avstanden
mellom to årstall på en gravsten.
W.F. Mahler, poet
Demi-monde- which is French for “half-world” and an old euphemism, according to Miss Redmayne who teaches humanities, for any sexually active woman who failed to conform to the strict patriarchal gender norms that permeated French society in the dark days before Tinder.
Aggressivitet, fysisk eller verbal, får folk til å gå på tå hev og velge omveier, får dem til å slå knute på seg selv for å slippe å bli utsatt.
Ubarbert, ringer i ørene, skinnarmbånd rundt håndleddene og en tatovering som bukter seg oppover halsen. Sitter så skrevende at man skulle tro han dyrket kaktus i skrittet.
Når man er langt nede, er det fort gjort å se alt gjennom et prisme av negativitet. Mennesker er påfallende dårlige til å forstå andre menneskers motiver, selv når det er mennesker de kjenner fryktelig godt. Vi pønsker ut alskens feilaktige fortellinger i hodet.
Kriminalbetjent Jung kløp seg diskré i armen, men siden han ikke våknet, trakk han den konklusjonen at han ikke lå og drømte.
Livet bedrar oss, tenkte hun. Åpner dører og smeller dem igjen før man har rukket å komme seg ut. Om igjen og om igjen.
Begjær og besvær
«Jeg dro ned til bror. Tok bussen langs kysten og hoppet av ved efire. Så gikk jeg mot bygda. Det snødde tett og veien blåste igjen. Fnuggene boltret seg på innsiden av de lave støvlene og anklene frøs som i barndommen».
Slik begynner debutromanen til Karin Smirnoff, og for finnmarkinger og folk fra nord, er det et velkjent landskap hun beskriver, både kulturelt og geografisk.
De som har lest anmeldelsene mine de siste årene har nok fått med seg at jeg har en forkjærlighet for litteratur fra Nordkalotten, og Jordmora (2013) av Katja Kettu har lenge vært en av mine største litterære opplevelser. Men nå har Kettu fått konkurranse av Karin Smirnoff som debuterte med denne første boka i Kippo-trilogien.
Hovedpersonen og jeg-fortelleren er Jana Kippo. Hun dukker opp i den fiktive bygda Smalånger i Nord-Sverige etter mange år borte. I denne boka får vi ikke vite hva hun bedrev tiden med, og hvor hun har vært før hun kom tilbake til Smalånger. Når Jana kommer hjem er det for å redde tvillingbroren som heter Bror, og som holder på å drikke seg i hjel. Teksteksemplet er fra de første sidene der Jana har kastet ut enorme mengder søppel og skrot og nå er det tid for å vaske:
«Det sies at alle mennesker er gode til noe. Jeg nøt å se det åremønstrede såpegulvet tre fram og limfargen på brystpanelet lyse igjen. Nøt at kokende vann løste opp mat fett oppkast og andre substanser som hadde fått ligge igjen som en hard skorpe på fliser og benker i kjøleskap og i det store spiskammerset. Jeg nøt til og med å se den snurrende vaskemaskinen løse opp måneder kanskje år av skitt på sengetøy gardiner tepper og klær og til slutt å få henge dem opp i tørkeskapet. Jeg skulle vaske bort angsten til broren min akkurat slik jeg vasker bort min egen. Det var som å spille tetris. Bitene falt på plass og skubbet bort alle tilløp til andre tanker.
Bror satt i kjøkkensofaen og så likegyldig på. Av og til tok han en slurk øl. Da flaska var tom gikk han til spiskammerset og hentet én til. Kanskje jeg hadde kommet for seint»
Grusom barndom
Jana prøvde å drepe faren med en høygaffel da hun var tretten år. Hun lyktes ikke, og hver gang hun tenker på faren er det med «må du hvile i ufred.» Faren var et monster, en brutal og hjerteløs mann, og moren var så underkuet at hun ikke kunne stoppe ham, verken for egen del eller når han gikk løs på tvillingene. Det er grove overgrep som gradvis blir avdekket uten at jeg skal avsløre for mye nå.
Hjemmetjenesten i Smalånger trenger vikarer, og Jana får seg jobb der. Hun blir kjørende rundt i den ligge bygda for å stelle syke og døende mennesker som stadig vekk minner henne på hvem hun var, og hvem faren var. Hun blir kjent med John, naboen som bor alene i et hus uten strøm, og som har mange indre demoner å kjempe med. John er den harde, hårete, ruglete mannen som er blitt beskylt for å drepe Maria, en kvinne Jana aldri hadde hørt om før hun kom tilbake til Smalånger, men som viser seg å være hennes halvsøster. Jana prøver å holde seg borte fra John, men hun trekkes likevel stadig mot han og det han kan tilby henne.
Oversetter Monica Aasprong har gjort en utmerket jobb selv om Karin Smirnoff ikke har gjort det lett for henne. Smirnoff har tatt noen uvanlige litterære grep som fungerer godt, men som må ha vært en stor utfordring for Aasprong. Det finnes ikke et eneste komma i teksten, og de fleste egennavnene blir skrevet med liten forbokstav og med både for og etternavn sammen; janakippo og brorkippo. Dialogene er ganske ofte på dialekt, og her har oversetteren blandet dialekter fra Troms og Finnmark og skapt noe helt nytt.
Jeg dro ned til bror er en av disse bøkene som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg håper mange får øynene opp for Karin Smirnoff og hennes forfatterskap. Jana Kippo fremstår som en blanding av Lisbeth Salander og Shuggie Bain. Knallhard, sårbar og skadeskutt, men likevel full av livslyst og begjær. Romanen ble nominert til August-prisen i Sverige, og bøkene om Jana Kippo har nå solgt over 500 000 eksemplarer i Sverige. Karin Smirnoff (f.1964) har tidligere jobbet som fotograf, journalist, karateinstruktør og i restaurantbransjen. Smirnoff er bosatt i Piteå
Det en norsk mor frykter aller mest, livet gjennom, noen vil si det eneste hun er redd for, er at ungene hennes skal fryse.
BLADENE TENKER BARE PÅ VÅREN
Nå snart skjer det. Kanskje
ikke i dag. Men i morgen
eller den dagen vi skimter
der framme. Da vi helt sikkert
har fått små ører så vi hører
Sola hviske: Dagen er her
før dere aner. Dagen det skjer,
stille, plutselig, overalt,
med alle. Dagen snart ingen
trodde ville komme. Den dagen
dere alle våkner og ser
at det virkelig er sant.
HVORFOR KAN VINDEN SNAKKE?
Hvorfor kan vinden snakke
når ingen hører etter? Kanskje
det er noe den ikke kan si
til andre enn meg? Vent,
sier vinden. Det er noe
du har glemt. Noe du
ikke har tenkt på. Spring,
skynd deg hjem
så skal jeg vise deg
hva det er.
VI SYKLER GJENNOM SKOGEN
Ryggen din svart og stille
foran meg i mørket. Vi snakker ikke
lenger, jeg er like bak deg, og du.
tråkker pedalene rundt. Kanskje
gråter du. Kanskje smiler du. Kanskje
har jeg blitt for tung for deg. Vinden
i klærne, svevende regn. Håret ditt
blir vått, pappa, Hører du, pappa. Nå.
slår jeg armene mine rundt deg.
Crazy og småmorsom krimkomedie fra Zahid Ali.
Leser gjerne flere!
Saken hadde flere løse tråder enn en gammel fillerye som hadde gått i oppløsning av tid og elde.
Paul Devereaux hadde brukt mange år på å sette seg inn i terrorisme generelt, og de variantene som utgikk fra den arabiske og muslimske verden spesielt, og som ikke nødvendigvis var den samme.
Han hadde for lengst kommet til den konklusjonen at den vestlige jamringen om at terrorisme hadde sitt utspring i fattigdom og nød hos dem som Fanon hadde kalt "jordens fordømte", bare var noe likegyldig, politisk korrekt psykobabbel.
Politikk var et skittent spill, og vinnerne var ikke alltid byens mest renhårige. Man måtte ha litt av råskinnet i seg for å overleve.