Bokelskere.no

Det må skapes inntrykk av at det kan bli krise. Og at det bare er flere kabler som kan hindre det. Argumentasjonen er enkel, og den må bankes inn. Det hender det er vindstille, både i Norge og Sverige. Mas om det, gjenta det og gjenta det og gjenta det. Helt til folk våkner med det i ørene når de må opp og slå lens om natten, og fomler med lysbryteren.Fortsett gjerne med de miljøargumentene også, så er den menigheten med. Men redselen for strømmangel er det eneste som kan få et flertall av politikerne til å akseptere flere kabler. De vil ikke risikere å få skylda for strømkrise. De fikk en prøve på det i Midt-Norge i 2008. Da gikk prisene der opp i over 14 kroner for en kilowattime. Da var det noen av politikerne som pissa i buksa.

De har engasjert en som kan spillet. For det første, gjentagelsens kunst, den raffinerte Goebbels for lenge siden. Og den virker. Det viser seg, gang på gang. Når det gjelder å mase om forsyningssikkerhet, så er det helt klassisk. Hvis du har et argument som ikke holder vann, må du gjenta det og gjenta det og gjenta det. Til slutt blir det en sannhet.

Det kan ikke være riktig og rasjonelt at en overfallsmakt skal vinne en rekke fordeler ved å sønderrive alle lover og skjule seg bak motstanderens medfødte respekt for loven. Humanitet må være vår rettesnor mer enn legalitet.

Vannkraften var fram til 1990 et fundamentalt fellesgode for folk flest i dette landet. Med Kvarmes energilov ble vannkraften over natten en kommersiell handelsvare, på linje med pizza, sydenturer, poteter og biler.

En demokratisk borger som legger bånd på seg av frykt for å ytre seg, er ikke lenger en borger, men en undersått.

I hennes øyne fantes det to kategorier mennesker, uansett hvor de kom fra. Det var gode og onde mennesker. Ingen nasjon var bare ond eller bare god. Drittsekker og kjernekarer - man fant dem i alle land.

Den kloke velger et liv i ensformighet, for da bærer hver minste hendelse underets merke. For løvejegeren er eventyret slutt etter den tredje løven. For min ensformige kokk vil en krangel ute på gaten alltid ha et anstrøk av apokalypse i det små. Den som aldri har forlatt Lisboa, reiser lenger enn langt i bussen til Benfica, og hvis han en dag drar til Sintra, føler han at han reiser til Mars. Den som reiser verden rundt, finner ikke noe nytt etter fem tusen mil, for han finner bare nye ting; igjen og igjen noe nytt, den evige nyhets avfeldighet, men nyhetens abstrakte idé ble igjen på havet da det nye viste seg for annen gang. [...] Å gjøre livet ensformig for at det ikke skal være ensformig. Å gjøre det hjemlige søvndyssende for at selv den minste ting skal gi adspredelse.

Huset vårt hadde alltid levd sitt høyst eget liv. Alle var velkommen inn. Vennene mine elsket å komme på besøk, særlig hvis pappa var hjemme. Pappa bød i aller høyeste grad på seg selv. Historiene spant raskere enn rognebær fra hule kleshengerrør. Problemet var at han aldri skjønte når det var nok. Heldigvis var det enkelt å stoppe ham. Jeg minnet ham bare på hva han selv én gang hadde sagt: «For de aller fleste barn over ti år er forledre mest av alt en nødvendig del av interiøret.»

Hun sparte gråten sin til farfar sov middag på sofaen inne i stua. Han sovnet så tungt og lenge at hun tok seg tid til å gråte litt for morgendagen også. Farmor var glad i alt som var unnagjort.

Jeg trakk ut innholdet. Tørt papir, både på leppene og inne i konvolutten. Jeg dro arkene fra hverandre. Tolv tettskrevne sider. Jeg ristet lett på papiret. Ingenting ramlet av. Alle kråkebokstavene satt bom fast. Jeg la arkene sammen i riktig rekkefølge. Jeg fylte brystet med mot av den aller skjøreste sorten og begynte å lese.

Vi var nybegynnere i å miste, og finstemt balansekunst på fire minus ett bein virket så langt ikke å være noe for tre amatører som oss selv.

VI BAKER BRØD OM NATTEN

Vi baker brød om natten,
to ganger i uken.
Duften av stekt hvete,
havre og rug
fyller leiligheten.
Ute er det mørkt
og ofte vind og regn.

Går det egentlig an
å huske en duft?
Jeg mener:
huske den helt,
lukke øynene,
fremkalle den og
la den fylle nesegangene,
la den leke med luktenerven,
nervus olfactorius?
I så fall vil vi huske
disse nettenes dufter
resten av livet.
Det aller beste
av pandemien.

DONASJON

Å nei da,
jeg har ikke tenkt å gi meg enda,
men jeg donerer herved min kropp
til medisinsk forskning
og mine upubliserte manus
til min kone.

Min glede over hvitveis og grågåstrekk
skal gå til alle med vinter i sinnet.
Min tro på at folk flest er bra folk
gir jeg til de gretne misantropene,
og min kamplyst skal deles ut til de
som nesten har gitt opp.
Jeg overlater min humor til de humørløse,
min trøst til de trøstesløse,
og mitt håp om en bedre fremtid
donerer jeg uavkortet til ungdommen.

Under en stor stein
på fjellet Løvstakken
har jeg begravet
mine hemmeligheter.
De skal bli liggende.

ERKJENNELSE EN SØNDAG FØR MIDDAG

Jorden -
et pinlig punkt
på lysårenes bue gjennom evigheten,
et sandkorn
i galaksenes svimlende sus
Fatte dette?
Ane en mening bak The Big Bang?

Nei,
men duften av lammestek
med hvitløk og rosmarin
er nå en gang
duften av lammestek
med hvitløk og rosmarin.

ØYENE DRAR FORBI

Øyene dro langsomt forbi.
Jeg husker at vi lente oss mot rekken,
to tenåringer,
husker den salte lukten av sjø og tang,
at vi kjente duftene fra land,
av nyslåtte enger og nymalte naust,
husker den trygge, dunkende duren
fra dypt under dekk,
husker måkenes dans
over kjølvannets virvlende vei,
og det lange, lyse håret hennes
som flagret så viltert i vinden.
På babord side
dro de vakre øyene langsomt forbi,
og hun og jeg snakket sammen
som om vi alltid hadde kjent hverandre,
helt uanstrengt,
med en trygg og stillferdig ro,
en uslipt, undrende klokskap
som finnes hos unge mennesker
fordi de skal leve lenge ennå
og sjelden ofrer døden en tanke.
Og øyene dro langsomt forbi,
tusen lave holmer og skjær.
Jeg så henne bare denne ene gangen,
på nordgående Hurtigrute
langs Helgelandskysten.
Vi sto der ved rekken
i mindre enn en time, tror jeg,
og tiden har gjort ansiktet hennes uklart,
og tiden har gjort stemmen hennes uklar,
og tiden har gjort samtalen vår uklar.
Likevel har jeg
tenkt på henne,
igjen og igjen,
hele livet.

STUPERSKEN

Du er stupersken,
en bue
mot anemonebukten.
Så leker din kvinnekropp
med havet.
Mitt stup
er et mageplask.
Likevel
elsker du meg,
og sammen svømmer vi
utover utover
til vi kan ta
på himmelen.

DAGENE ER BLITT FORTERE NÅ

Dagene
er blitt fortere nå,
de haster av sted,
tyter og bråker.
Skyggen min
dreier fra vest til øst
på under et minutt,
og jeg går glipp av det meste.

Men gode, gamle natten
tar det fortsatt rolig,
holder kjeft
og lar meg skrive et lite dikt
under Orion.