Bokelskere.no

Det hadde vært nytt for henne da Lindseth fortalte at Nordland var det fylket i landet som hadde størst overskudd av vannkraft. Da ble det vanskelig å ta det seriøst at det største vindkraftverket i Norge skulle bygges i det fylket, og begrunnes ut fra behovet for mer strøm.

Vi har rett og slett tillatt kommersielle krefter å overta for mye av styringen i samfunnet. Politikerne har latt seg gli inn i en rolle som markedets tjenere, i stedet for å være de som styrer markedsmekanismene.

Mor, jeg dikter deg opp med ord.

Et barn kan måtte ta et oppgjør med sine foreldre for å finne sin egen vilje og vei og om foreldrene tåler det, kan de få et mer likeverdig forhold etterpå fordi alle i kampens hete har vist seg nakne og sårbare og fordi alt komplisert og ambivalent er forsøkt satt ord på, som det aldri bar blitt gjort mellom mor og meg.

Har ikke foreldre en forpliktelse livet ut som barnet ikke har? Ifølge Bibelen er det omvendt, er det barna som skal hedre sin mor og sin far for å få leve lenge i landet, men Bibelen er skrevet av foreldre for å holde avkommet på plass.

Og fordi hun var moren min, var det ubehagelige hun sa alltid mer ubehagelig enn om en annen hadde sagt det.

Jeg har aldri snakket åpent med henne. Så taleføre vi begge var på hver vår måte, snakket vi aldri åpent. En gang hadde jeg en slags familiefølelse for henne, men den var uærlig og er for lengst forvitret. Det er den hun var den gangen hun fremdeles hadde kontakt med smerten sin, som interesserer meg, som jeg arbeider med å frigjøre meg fra, et arbeid som antagelig ikke kan sluttføres [...]

So we’re the monster police, too,” I said to Tom. “Correct,” he replied. “The only real question is, who are the monsters?

That thing looks like H. P. Lovecraft’s panic attack.

You're feeling cognitive dissonance, Jamie. Two contradictory-yet-entirely-valid-within-their-context thoughts about the same subject. And humans hate that shit. We hate it so much. The worst answer for us for anything is, "It depends."

My brain said. Just walk away. [...] But even as my brain was saying that, my body was turning back, becaus like puppies we are enculturated to turn when our name is called.

Byer er best på avstand. Et slags nødvendig onde.

SNØ I JULI

Så går du der, bak meg
mens kvelden blinker over Essoen.
Jeg med jerngrå jerrykanne,
du med ja til kroneis.

Til høyre og til venstre
går andre broer over motorveien
der biler suser gjennom verden
de aldri skal få vite noe om.

På en av dem gikk også jeg
da jeg var sju, bak far min
en desemberkveld mens alle biler sto,
og det var snøen som ikke visste.

Der framme lå nok også da en Esso
med vinterlys som blinket i et skilt,
og alt som fantes, var å gå i snø
på broen uten bilspor.

Nå er broen mørk av bremsespor
mens Essoen blinker som snø i juli
og du og jeg går mot dette lyset
som snart skal brette kvelden ut.

FLAMMEN
"Jonsokbål" (1926), Nikolai Astrup

Den samme flammen
ragende inni seg selv, dragetunger,
berget gyllent, okerrødt.
Den mektige røyken ingen
kan stanse, buktende opp
og ut gjennom fjellskåret.
Østover, hjem til gudene?

Ingen husker.

Nå brenner sommeren
seg inn i natten
for ti tusende gang.
I graset står alle vendt
mot denne ytre sjelen.
Det er flammen bak lyset
de ser, eldre enn lyset
hver påskemorgen, eldre
enn det som
stadig slår ned.

Det er bålet som forteller hvor flammen er.

Nå brenner bålet akkurat her
eller ved et bekkefar ikke langt ifra,
eller to store bål brenner ytterst, i havgapet,
og to små bål brenner, dvergaktig
hvor som helst, uten navn, spredte flammer, liksom guder,
det brenner bak et falleferdig naust
og i strandkanten i timene mens det fjærer,
eller i en lysning inne i skogen, for lenge siden
en flamme båret inn dit på en grein,
og på bøene brenner det,
tre kubber høyt oppe ved tregrensen i denne natt,
og et bål mellom en gammel bjørnegrav og en misteltein,
eller like ved en myr, der en hellig dobbeltøks visst ligger,
og ennå er det minste bålet synlig,
om minutter bare glør,
i denne natten hvor alt lukkes ut
og alle ansikter forsvinner.

Flamme, her.

HVA VIRKELIGHETEN VIL SI

Hva prøvde morgentåken å fortelle
fjorten kvinnehender knyttet i protest.

Hva tigget den sløve baufilen om
da den var halvveis i jernstaget.

Hva tenkte geværet etter å ha truffet
en drøm for siste gang.

Hva sa det hvite papiret
da den som skrev, bare ville drømme.

Hva var reiseplanen til sarkofagen
som ikke hadde draft, bare et vridd barnelik.

Hva tenkte den tynne røykstrimen
da den så bålet under seg slukke.

Hva kunne ikke framtiden ha forklart historien
om den bare hadde visst litt mer.

Hva sa sola til seg selv
da den merket at orkanen ikke lyttet.

Hva sang den rustne spikeren om
der den fløy i luften fra en guttehånd.

Hva hvisket Odin i Balders øre,
til sønnen som for lengst var død.

Hva mente stillheten
etter at alle forslag var prøvd.

Direktøren hadde tydeligvis gått sammen med partiledere og ministre på et av kursene der man drilles i å unnvike ubehagelige spørsmål uten å framstå som unnvikende.

Å bo i by er et fattig liv.