Ja den aller første delen av boka er uten tvil et stor oppgjør med krig og de som oppmuntrer til deltagelse i dette. Patriotisme og fedrelandskjærlighet blir ikke godt omtalt. Svært interessant lesning i disse dager, da det dessverre er kriger med store lidelser både i Europa og Midtøsten.
Dyster lesning, men ispedd mye humor.
Det er en menneskerett å ikke drepe. Ikke lære å drepe. Den er ikke nedtegnet i en eneste grunnlov.
Mamma døde i mars, og på høsten begynte jeg prøvende, med verdens mest gigantiske motstand i kroppen. Men jeg skrev bare noen sider før jeg kjente det var riktig: Fordi tårene kom mens jeg skrev noe muntert. Og da husket jeg hvorfor ingen forfattere går til psykolog, i hvert fall ingen jeg vet om, av den enkle grunn at vi skjærer hull på den svarte sekken som inneholder all dritt, og så skriver vi om det.
Men om vi ikkje tenkjer at dette handlar om SoMe, men om det menneskelege møtet her og no, vil det vel vere vel så relevant i dag? Om eg treffer deg, og du møter du meg med eit smil og ei relativt positiv innstilling, er det nok meir sannsynleg (særleg om eg ikkje er meg det bevisst) at eg møter deg på same måte? Og omvendt, om du møter meg med negativitet (sjølv om negativiteten eigentleg ikkje handlar om meg), har eg nok lettare for å møte deg om ikkje negativt lada, så i alle fall med eit større forbehold.
Jeg tar deg i hånden
vi sier ikke på gjensyn
du fortsetter reisen
vi skulle gjort sammen
etterlater meg på terrassen
med utsikt mot havet
Ved vadestedet
tar jeg av luen
setter meg på huk
strekker fram armene
kopper hendene
bøyer hodet
drikker det kalde brevannet
som om det var et minne
Du døde
gradvis
som oss andre
helt brått
hver dag
THEODOR
Jeg husker Theodor, den kødden.
ONDE OVE
Jeg husker Onde Ove. Var han egentlig så ond som folk skulle ha det til? Ja, jeg tror faktisk det.
Vi mennesker tar for gitt at vi husker objektivt hele livet, men hukommelsen vår er formbar og sårbar. Den er påvirket av både vår personlighet og av vår læringshistorie. Én opplevelse i samme rom kan beskrives på åtte forskjellige måter av åtte personer.
Nadia Ansar har skrevet ei viktig og interessant bok om oppvekst, frigjøring og vekst.
Håpet må være at boka hennes kan være med på å hjelpe flere til å frigjøre seg fra patriarkalske og undertrykkende miljøer.
Håper at Nadia til slutt greier å lære seg å svømme,
og at det kan komme mer lesestoff fra henne.
Historiene jeg hører er så mørke, like svarte som kalifatets flagg. De brenner seg inn i sinnet og hjertet og blir værende der.
Det finnes kanskje ingen grenser for hva et menneske kan gjøre mot et annet, hvis det er blendet av ideologi og ruset på vold. Likeledes ingen grenser for hva det kan forsvare, hvis det ser hva det vil og tar avstand fra resten.
Hvis ingen hadde blitt utsatt for vold i barndommen, ville det vært mye mindre rekrutteringsgrunnlag for terrorgrupper.
Jeg elsket Ravneringene, og jeg elsker Jernulven og Sølvstrupen. Pettersen har skapt en verden som fremstår som ekte og levende. Karakterene skaper en spenning i fortellingen som driver deg videre fra kapittel til kapittel, og som gjør det nesten uutholdelig å vente på neste bok! Både Jernulven og Sølvstrupen er virkelig godt skrevet, med et godt språk, med flere spenningstopper og med en utrolig godt planlagt fantasyverden. Det er fantastisk at vi har fått så god norsk fantasy, en sjelden og meget velkommen gave for både fantasylesere og alle som er glad i en god historie.
Du trenger ikke være en fan av fantasy for å lese Siri Pettersens bøker. Historien i seg selv, med både karakterer og verdensoppbygging, skaper en så god fortelling at den passer også den som har lyst på en god bok. En spennende bok, en bok med interessante karakterer og en bok som drives frem av karakterenes utvikling. I disse bøkene absolutt Juva, men også flere andre interessante personligheter som dukker opp underveis. Jeg kan ikke egentlig anbefale den nok. Dette er en bok du bare må lese.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg har likt veldig godt alle bøkene av forfatteren. Etter min mening er dette hennes svakeste bok til nå i forfatterskapet. Endimensjonale karakter og direkte gjespende kjedelig til tider.
Avdelingen med dødsceller er et mareritt for seriedrapsmenn og øksemordere. For et uskyldig menneske er det et liv fylt av en mental tortur som menneskesjelen ikke er utrustet til å kunne overleve.
Nokre gonger kan ei diktsamling likne svært på ein roman. Dikta i samlinga Å jage ein hjort i døden utgjer ein klar heilskap, ein samanheng og kronologi som ikkje kan stokkast om på. Lesaren får servert ei historie, rystande, men svært godt skriven. Ei grupe menneske flyttar ut til ei øy for å starte sitt eige samfunn på sida av storsamfunnet. Det liknar mistenkjeleg på ei slags sekt. Historia er fortald gjennom ei tretten år gammal jente, og perspektivet er hennar.
Dikta fungerer som dikt, men sidan dei er ein så tydeleg del av heilskapen, vil fleire av dei fungere dårleg utanfor samlinga. Dette er ikkje ein veikskap ved dikta, snarare ein styrke.
Sidan forteljinga har diktform, må ein tolke litt meir sjølv enn ein vanlegvis må som romanlesar, men det er likevel ikkje vanskeleg å få med seg historia her. Når boka er ferdiglesen, det tek ikkje lange belet, sit eg overvelda tilbake. For eit språk! For ei historie! Dette er ei diktsamling som vil sitje i meg lenge. Anbefaler denne sterke og særs gode leseopplevinga!
Ein romantikar som meg liker å lese ei Kristin Harmel-bok i ny og ne.
Kristin Harmel skriv godt og medrivande, har gode historier, og alltid ei fin kjærleikshistorie med. Eg veit med andre ord litt om kva eg får, og det er akkurat derfor eg plukkar med ei bok av henne frå tid til anna.
I Boken med glemte navn frå 2021 er mesteparten av handlinga lagt til Frankrike under andre verdskrigen, og hovudpersonen Eva, ei jødisk ung kvinne rømmer frå Paris akkurat i tide til ikkje å bli arrestert og sendt til Auschwitz i 1942. Ho arbeider med å forfalske identitetspapir, og reddar på den måten fleire engelske flygarar og mange franske barn og motstandsfolk. Harmel er nøye med researchen, og det historiske bakteppet er derfor truverdig. Eg let meg rive med som forventa, og denne gongen såpass mykje at eg let meg røre til tårer på siste side. Då har forfattaren gjeve meg det eg ville ha og meir meir til, og eg kan anbefale boka til andre romantikarar der ute.