Personen hadde jeg satt på svarteliste.

Romanen som forandret moderne arabisk litteratur for alltid

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen helt tilfeldig kom over "Det stinker". Om det var det arabiske forfatternavnet, det forhold at han er fra Egypt eller at boka kostet hele 250 kroner (til tross for beskjedent innhold - bare litt mer enn 90 sider), som fanget min oppmerksomhet, skal være usagt. Saken er i alle fall at disse forholdene til sammen gjorde at jeg oppdaget introen om at denne lille romanen forandret moderne arabisk litteratur for alltid. Dermed havnet den umiddelbart i kategorien "må-ha"!

Selve romanen - om det nå faktisk kan kalles det (jeg er mer tilbøyelig til å anse dette som en novelle) - er på mindre enn 50 sider. Resten av boka inneholder et forord skrevet av forfatteren selv i 1986, samt det opprinnelige forordet til boka da den utkom i 1966, ført i pennen av Yusuf Idris. Helt til slutt er det dessuten et intervju med forfatteren foretatt av Frode Saugestad, og som sto på trykk i Vinduet nr. 1 i 2006.

Forfatteren presenteres på Wikipedia som en egyptisk forfatter og "short story writer". Han ble født i 1937 og hans venstreradikale synspunkter kommer visstnok sterkt til uttrykk i hans litterære arbeider. "Det stinker" utgjør i så måte intet unntak, og ble skrevet rett etter - og som en konsekvens av - et nesten seks år langt fengselsopphold (fra 1959 - 1965). "Den beskriver ikke bare hvilken effekt politisk fengsling og undertrykkelse har på det enkelte individ, men også hvordan dette påvirker hele samfunnet, noe som førte til at boken umiddelbart ble forbudt på grunn av sitt politiske budskap", kan jeg lese på baksiden av boka. Først i 1986 kunne boka utgis igjen, men som forfatteren så lakonisk har lagt til i sin nye innledning - boka eksisterte i "beste velgående" i årene forut selv om den var blitt forbudt.

Yusuf Idris skriver i sitt forord følgende (side 25):

"Det stinker er ikke bare en fortelling, men en revolusjon som først og fremst er en kunsters opprør mot seg selv. Den er ikke slutten, men en ekte begynnelse på et ekte talent, en begynnelse som har begynnelsens kjennetegn, men som nærmest er fri for begynnelsers flauser, etter som den også er et modent talent."

Uten å lese novellen eller romanen i den kontekst den ble skrevet, er det for en utenforstående kanskje vanskelig å fange opp hva som er så særegent ved denne - skjønt det ikke burde være problematisk å skjønne at vi befinner oss i et totalitært samfunn, hvor det står dårlig til med rettssikkerheten og hvor det gjelder å være inne med de riktige personene. Hovedpersonen er som tidligere nevnt nylig løslatt fra fengsel, og han er fremmedgjort ikke bare i forhold den omkringliggende verdenen, men også til seg selv. Ut fra intervjuet med forfatteren skjønner vi at selv beskrivelsen av en forsøksvis tilnærming til en kvinne, som mislykkes totalt, er en del av denne fremmedgjøringen i forhold til normale mellommenneskelige relasjoner.

Under intervjuet med forfatteren fremkommer det at han har nektet å motta en prestisjefylt egyptisk litteraturpris. Dette vakte mye oppstyr, så pass at potensielle kandidater i dag må skrive under på at dersom de mottar prisen, må de love å akseptere prisen ... Men om man så likevel skulle nekte på ta i mot prisen - hva skulle de i så fall gjøre? Saksøke vinnerne?

"... som et resultat av den nye politiske virkeligheten, forandret også forfatternes litterære språk og uttrykk seg estetisk. Opp til omkring midten av 1950-tallet var realismen den dominerende sjangeren, men med publiseringen av Naguib Mahfouzs Kairo-triologi tok dette slutt, og i hovedsak vokste to nye retninger frem. Mahfouz ledet an i den mer allegoriske uttrykksformen, mens Ibrahim samt den yngre generasjonen i all hovedsak valgte et mer direkte konfronterende språk. Samtidig ble også den indre virkeligheten forandret i romanene fra den nye generasjonen på 60-tallet, og heltene, som nå er antihelter, fremsto som frustrerte, ofte seksuelt, og med en skarp selvbevissthet uttrykt gjennom personlige dialoger. Ibrahims første bok Tilk al-raiha (The smell of it, eller på norsk Den duften"), er et meget godt eksempel på dette, og har sine røtter i hans egne erfaringer fra fegselet."

(... skriver Saugestad i forbindelse med intervjuet av Ibrahim, side 81. Boka ble først utgitt på norsk tre år senere, dvs. i 2009, og fikk da tittelen "Det stinker")

Alt i alt må jeg si at dette ble et spennende bekjentskap med en for meg helt ny forfatter, som jeg absolutt skal følge videre så snart jeg får sjansen til det! Her blir det terningkast fem!

Nå tenkte jeg i de baner at dersom man går og ruger over ting som er blitt sagt og som har såret en veldig dypt. Det går an å akseptere et unnskyld da, når personen har vett nok til å forstå at han/hun har såret noen veldig dypt. Man ser jo om det er en velmenende unnskyldning eller et overfladisk.
En ting man kan selv gjøre en gang i mellom er å røske opp i ting som gnager. Personen som forårsaket det aner det kanskje ikke eller bryr seg ikke - bare du sitter der og skjærer tenner over noe noen har såret deg. Det er bare deg det går utover - hvorfor tillate dette? Kutt det ut fra benet, man trenger ikke glemme - men man kommer seg videre. Til slutt blir personen som såret bare et annet menneske blant flere.
Hjelper også få snakket ut om dette med noen. Har vært der og har lært å skjære vekk ting som gnager. Gidder ikke å bry meg om personen som ikke har oppdragelse nok til å se virkningen av hva han/hun sier. Man velger å se ting på nært hold eller i fugleperspektiv. For uansett har man et valg.

At låner - låner boken videre, har jeg aldri hørt om før. Hvilke tanker har en låner når han tror han kan fjernlåne boken uten at eier er informert. Respekten for andres ting hvor har den tatt veien mon tro.

Man skal gå til bibelen for å bli inspirert, men den skal ikke leses bokstavelig ord for ord. Det er mennesker som har skrevet bibelen og endog noen tusens år før vår tid. Hvor skoen trykket den gang, trykker den ikke på samme plass i dag. For det er en enorm forskjellig på folk den gang og oss i dag i vårt samfunn.

Det føles som et gufs fra gamle dager når du skriver inn slike sitater fra bibelen. Fra en tid da prestene kunne ture fram akkurat som det passet dem. Det er mange som har fått arr på sjelen av en prest som valset over dem uten omtanke. Prester har alle ikke vært like. Noen har faktisk vært omtenksomme, men flesteparten har visst om makten det innebar å være prest og brukt den. Det har gått gjetord om noen prester, hvor når presten flyttet til et annet sted - flagget de på det stedet presten reiste fra.

Det var bra å høre for jeg har den liggende. Har noen bibliotekbøker jeg må lese først.

D'er god Skade, som kann koma til Gagn.

Er det Ole Brumm 1og2 du har hentet sitatet fra?

Han er så søt

Han sover bløtt,
og han drømmer søtt,
drømmer han om meg,
eller er det om deg.

Smilet viser en indre varme,
I han er det ingen harme,
Han er snill og ganske ung,
Og slettes ikke tung,

Elsker han noen tro,
Vil han med meg bo,
Vil han bli min kjære,
Kan vi sammen være.

Er det bare en drøm,
Åh han er så øm,
Vil vi sammen bo,
Eller blir det ikke oss to.

Han er så god en mann,
Jeg tenker ofte på han,
Jeg vil meg til han klamre.
Han får mitt hjerte til å hamre,

av Toreluga

Mer og mer av vår import kommer utenfra.

George W. Bush

Den som graver en grav for andre, er ikke arbeidsledig.

Svenske ordtak

Jeg kommer alltid for sent på kontoret, men jeg gjør det godt igjen ved å gå tidlig.

Charles Lamb

Ja, grøss og gru - vil ikke ha dette gjentatt igjen. Noe snø i januar i ett par dager holder.

Den grønne vinteren som vi kjenner så godt!

Om bøkene er litt slitt i kantene beviser at bøkene er blitt tatt ut av inn igjen i hyllene.

I dukkehuset i Dukkevei 2

skal verdens heldigste dukke få bo
med lampe i taket og bittesmå stoler
og blomstervase med dukke-filoler
og flaggstang med flagg og en dukke-garasje
og kjøkken med godter og kake og brus
Og innerst i hjørne i første etasje
skal dukken til dukken ha dukkehus

I et hus inni huset i Dukkevei 2
skal den knøttlille dukken til dukken få bo
og ha eget bad og en dukke-do!
Og teppe på gulvet og hylle med bøker
et askebeger til dukker som røker
og vinduer oppe og vinduer nede
et spennende loft og en kjeller med mus.
Og innerst - så lite at ingen kan se det -
skal dukken - til dukken - til dukken - ha dukkehus!

Andrè Bjerke

En mann mistet en øks

Han trodde naboens sønn hadde tatt den.
Alt ved naboens sønn virket mistenkelig:
måten han gikk på,
tonefallet,
ansiktsuttrykket,
håndbevegelsene.
Da han fant igjen øksa,
var det ikke lengre noe spesielt ved naboens sønn.

Liehtse