En roman om kjærlighet og mot

Anna Funder (f. 1966) er fra Australia og jobbet tidligere som en internasjonal advokat med menneskerettigheter som ett av sine spesialområder. Hun utga sin debutbok "Stasiland" i 2003 - en dokumentarisk bok som handler både om de som gjorde opprør mot kommunismen og de som jobbet for det hemmelige politiet Stasi i det tidligere Øst-Tyskland, kan jeg lese på Wikipedia. I 2011 utga hun romanen "All that I am" - en roman som på norsk har fått tittelen "Alt jeg er" og som utkom i 2012 i Norge. I mylderet av nye bøker som hele tiden utgis, og hvor det kun er de store forlagene som er sikret plass til å stille ut sine bøker i front i butikkene, fant jeg faktisk denne boka nettopp i front, dog med en nokså beskjeden plassering. Da jeg skjønte at boka handlet om tysk motstandskamp forut for andre verdenskrig, var jeg ikke sen om å sikre meg denne.

I bokas åpningsscene har Hitler nettopp kommet til makten og året er 1933. Ruth Becker og Hans Wiesemann tilbringer en for dem helt normal kveld sammen, nokså uvitende om hva dette skal komme til å få av følger for dem etter hvert. I de påfølgende kapitlene introduseres vi for ytterligere tre personer. I første rekke Ruth, som nå nærmer seg hundre år og som ser tilbake på sitt liv, dernest Toller - dvs. den jødiske forfatteren Ernst Toller - en mann som etter å ha tilbrakt noen år i fengsel kun klarer å skrive når det er et gitter utenfor vinduet hans, og som derfor sørger for at hans senere skrivestue har nettopp gitter utenfor vinduet ... Og til slutt Dora, kvinnen som en periode ble Tollers elskerinne ... Det er disse fem personene denne boka først og fremst handler om. Alle er autentiske historiske personer, og Anna Funder har fått fatt i deres historie gjennom Ruth, som var gift med Hans i mellomkrigstiden, og gjennom tekster Toller etterlot seg. Hun har i forbindelse med utformingen av selve boka selvsagt diktet seg inn i livene på disse personene, men den ytre rammen for historien er basert på virkelige hendelser. Det er i all hovedsak det som skjer mellom 1933 og 1934 som har fokus.

Felles for alle fem - i tillegg til at de alle hadde såkalte frie yrker som bl.a. innebar å skrive - var at de flere år før andre verdenskrig brøt ut, var nødt til å flykte fra Tyskland pga. den truselen de ble ansett å representere mot det tredje riket. De havnet i London, og vilkåret for oppholdstillatelse var at de ikke fikk lov til å drive med politisk virksomhet.

Vårt engelske visum stilte også som krav: "ingen politisk aktivitet av noe slag". Men for oss hadde livet ingen mening hvis vi ikke kunne fortsette å hjelpe motstanden i Tyskland, og prøve å gjøre omverdenen oppmerksom på Hitlers krigsplaner. Vi ble tilbudt eksil på betingelse av at vi tidde om hva som utløste behovet for det. Tausheten tæret på oss; den ga oss følelsen av å svikte dem vi reiste fra. Britiske myndigheter insisterte på å forholde seg til Hitler som om han var en grei kar, som om de håpet at han da skulle bli til en. (side 162)

Det skal vise seg å bli helt umulig for dem å holde seg utenfor politisk virksomhet. Ikke bare fordi de merket at tyske myndigheter motarbeidet dem langt utenfor deres egne landegrenser, men også fordi de med økende bekymring så hvor lite alvorlig verden tok Hitler og hans økende makt. Dette kom særlig på spissen da de skjønte at det måtte være en angiver blant dem, fordi en etter en av deres kontakter ble myrdet ... Samtidig følger vi spesielt Ruth og Toller tett, der de begge veksler på å være fortelleren, og får derfor et godt innblikk i hvordan det f.eks. var å være flyktning generelt og jøde spesielt i disse omskiftlige tider, der få - om egentlig noen - ønsket å ta imot jødiske flyktninger og hvor ingen syntes å ta Hitlers nazi-Tyskland særlig alvorlig ...

Det var litt tungt å komme i gang med denne romanen, kanskje særlig fordi starten på historiene som etter hvert rulles opp, var noe fragmentarisk og rett og slett litt vanskelig å få helt taket på før jeg var kommet et stykke ut i boka. Mitt råd til andre som i denne fasen av lesingen tenker å gi opp boka, er at den kommer seg veldig etter hvert! Historiene som fortelles gjorde et sterkt inntrykk på meg, og underveis tenkte jeg at mye av dette - særlig at omverdenen ikke tok Hitler alvorlig nok - er noe av det den jødiske forfatteren Stefan Zweig var så opptatt å få frem i sin bok "Verden av i går". Hvor annerledes kunne ikke historien ha sett ut dersom stormaktene som USA og Storbritannia tidsnok hadde skjønt hva som egentlig var i gjære? Prisen for at de og andre ikke våknet opp i tide var i særdeleshet at et helt folk holdt på å bli utryddet. Dette i et Europa som fra før av ikke var særlig vennligsinnet mot mennesker med en annen kulturbakgrunn enn dem selv ... Samtidig tenker jeg at det er viktig at historier som den Anna Funder her forteller, kommer ut, fordi den viser at det var motstand i det tyske folket mot et regime som i mange år senere ble ansett som noe tyskere generelt hadde ansvaret for. Selv ikke Stefan Zweig går så langt i sine konklusjoner, selv om han var jøde selv og i aller høyste grad fikk være med på å betale konsekvensene for verdens unnlatenhet på den tiden.

Anna Fadler skriver svært godt, og måten hun får frem hvordan det faktisk er å være flyktning, har noe universelt over seg som har betydning langt utover den settingen de historiske hendelsene i hennes bok finner sted. En tankevekkende og viktig bok jeg virkelig håper at flere får øynene opp for! Her blir det terningkast fem!

Raskolnikov i Kabul

Atiq Rahimi ble i følge Wikipedia født i Kabul i 1962. Han lever i dag i Frankrike, etter at han i sin tid fikk innvilget politisk asyl. Hans første bok ble utgitt i 2000, og hans seneste bøker er alle skrevet på fransk. Før "Faen ta Dostojevskij" er to av hans bøker oversatt til norsk - i første rekke gjennombruddsromanen "Aske og jord" som utkom i 2000, og dessuten "Tålmodighetens stein" som utkom i 2010. Rahimi har dessuten vært involvert i en rekke TV-dokumentarer. Romanen "Aske og jord" er filmatisert.

"Rassul har knapt løftet øksa for å slå den i hodet på den gamle damen, før historien om Forbrytelse og straff dukker opp i hodet hans. Den paralyserer ham. Det rykker i armene, bena vakler, og øksa glipper ut av hendene på ham og kløyver skallen på damen. Uten et skrik segner gamla om på det røde og svarte teppet. Sløret med epleblomstmotiv flagrer i luften før det daler ned på den dvaske og velfødde kroppen. Det rykker i henne. Ett åndedrag til, kanskje to. De vidåpne øynene hennes huker tak i Rassul, som står der midt i rommet og holder pusten, blekere enn et lik. Han skjelver, og patu´en glir ned fra hans magre skuldre. Det forferdede blikket hans dras mot strømmen av blod som renner fra skallen til gamla. Det går i ett med det røde teppet, visker ut dets svarte mønster og beveger seg langsomt mot damens kjøttfulle hånd, som tviholder på en bunt med sedler. Pengene kommer til å bli tilsølt med blod ... " (side 5)

Slik innledes "Faen ta Dostojevskij" med Rassul som hovedperson - en ung mann hvis far ikke bare var kommunist, men også en kafir, en vantro. Rassul har studert juss i Sovjetunionen, men har vært nødt til å avbryte studiene. Vi befinner oss på 1990-tallet, russerne har forlatt Afghanistan og borgerkrigen raser i landet. Situasjonen i Kabul er kaotisk, og det meste av infrastruktur har brutt sammen. Folk dømmes uten rettergang, og ingen synes helt å vite hvem som egentlig har makt og myndighet. I denne konteksten myrder Rassul en gammel pantelånerske, som også kan mistenkes for å drive bordellvirksomhet. Parallellene til Dostojevskijs "Forbrytelse og straff" er overtydelige, og Rassul, som kjenner Dostojevskijs verker etter å ha studert i Sovjetunionen, lammes av dette. Egentlig hadde han tenkt å robbe den gamle pantelånersken, men allerede før forbrytelsen er fullbyrdet, overmannes han av angst og skyldfølelse og flykter avgårde uten andre tanker enn å komme seg vekk.

Til å begynne med er Rassul så paralysert over hva han har gjort at han mister evnen til å snakke. Han opptrer forvirrende for omgivelsene, som er overbevist om at det har rablet for ham. Da han omsider gjenvinner taleevnene og overbevises om at han bør få sin straff for det han har gjort, oppstår om mulig enda mer forvirring. Intet lik har dukket opp, og spørsmålet er om han faktisk har myrdet den gamle pantelånersken. Dessuten er det ikke uten videre gitt at hans forbrytelse er så ille som han selv vil ha det til, fordi det foregår atskillig verre ting i kjølevannet av borgerkrigen. Dessuten: hvor mye verdt er livet til en grisk pantelånerske som også kan mistenkes for å føre uskyldige kvinner ut på den brede sti?

Mens Rassul sliter med skyldfølelse, fremstår verden omkring ham nærmest uvirkelig.

"Ute er byen en stekeovn. Alt bølger i heten: fjellet, husene, steinene, trærne, sola ... Alt skjelver av frykt. Bortsett fra Rassul. Han er lett, rolig. Som om han var det siste menneske på jorden, streifer han gjennom gatene uten å møte et eneste blikk, kjærtegne en eneste sjel, høre et eneste ord. Han har lyst til å skrike ut at han er det siste menneske, at alle de andre er døde, døde for ham, og deretter gi seg til å løpe, til å le ..." (side 154)

Da Rassul omsider blir tatt på alvor idet han melder fra om sin forbrytelse, forskrekkes han over at ingen tror at han ikke har robbet pantelånersken samtidig og av den grunn ønsker å dømme ham til døden. Klarer han tidsnok å stoppe utviklingen?

"Egentlig drepte du denne bordellvertinnen for å fjerne en kakerlakk fra jordens overflate, og fremfor alt for å hevne forloveden din ... Men du oppdager at du ikke har endret på noe. Mordet har ikke slukket din hevntørst. Det har ikke gitt deg fred. Tvert imot har det skapt en avgrunn som du synker dypere ned i for hver dag ... Det som plager deg i dag, er altså ikke at forbrytelsen din var en fiasko, og heller ikke din dårlige samvittighet. Du er snarere plaget av at handlingen din er betydningsløs. Kort sagt er du offer for din egen forbrytelse ..." (side 171)

"Faen ta Dostojevskij" er en original og tankevekkende bok om hva som skjer med et menneske som har utført et mord og som deretter sliter med en følelse av skyld og et behov for å gjøre opp for seg. Boka er både spennende og godt skrevet. Romanen belyser flere sider ved et Afghanistan på randen av sammenbrudd i tiden etter at russerne hadde trukket seg ut av landet på 1990-tallet. Den ga meg dessuten lyst til å gjenoppfriske Dostojevskijs roman "Forbrytelse og straff" om Raskolnikov, som jeg leste da jeg var i midten av 20-årene. Jeg gir den terningkast fem.

Han skal sjå vel på Moderi, som vil hava Dotteri.

Har vært innom igjen på Hva skjer. Ingen bevegelse blant de "nye" som har deler felles bøker med meg.

De ligger på under 20 bøker og over 10 bøker.

For meg er det helt uinteressant og bare opptar plass. Jeg ser ikke at denne listen har noen funksjon som jeg vil bruke. Bare fyllplass.

Før viste listen de som hadde over 290 like bøker og var i bevegelse.

Jeg leser blant annet Bronto Biff på Café Olala av Nhu Diep.

takk for tips!

Om ikke noe annet så burde vi ha mulighet å se de som vi har flest felles bøker med. Slik det er nå sier meg ingenting. Beklager at jeg maser.

Enig. De som står oppført har færrest felles bøker og er helt uinteressante.

Di større Grend, di seinare å verda kjend.

Takk. Ser den nå hehe

Bare et lite tips (kanskje du har glemt det) setter <> på nettadressen så kan vi andre bare klikke på linken. Eller bruke klammer foran/bak teksten med nettadressen i parentes. (disse tegnene måtte jeg skrive for ellers ville de ikke vises).

De selger bøker som ikke blir lånt pga plassmangel hos flere. Det kan også være pga ny utgivelse og/eller ny oversettelse/ny språkdrakt. Tror jeg da.