Roar snakker med Oddvars stemme. Roar knytter neven og legger den på stuebordet, hånden ligner en håndgranat og Roar trekker gladelig ut splinten: - Det er ingen av dere som vet hvordan det er å være flyktning. Dere vet ingenting om å være nest best i landet man kommer til og ikke kunne reise hjem. Og når man til slutt reiser hjem, er man nest best også fordi man dro. Det blir ikke gode liv av sånt. Oddvar var utdannet ingeniør, men kjørte drosje i Oslo i førti år til han ikke lenger kunne tenke seg å bytte. Og de andre tsjekkerne, de som ble igjen, det var enda verre for dem. De brukte sine universitetseksamener til å tenke, men tanken sløves, tanken blir borte, de vasket doer, tømte søppel, snakket om og drømte om et politisk klima der tankene kunne gro. I tretti år kunne folk ikke fortelle hva de tenkte i Tsjekkoslovakia. Ingen kunne gi sitt liv et sant uttrykk! Det var løgn og fortielse og angiveri og arrestasjoner. Og vi hadde friheten, i noen måneder i 1968 hadde vi friheten. Men så tok de den igjen, på ett døgn tok sovjetstyrkene det fra oss. Og det kostet oss tjue nye år med kommunistregime. Tjue år er lenge, det er halve livet mitt, det er hele ditt liv så langt, Ellen. Tjue år med halvtomme butikkhyller, med klesrasjonering, men mangel på kjøretøy, på mat, på husvære. Det var ikke en leilighet å få i Praha, det var rasjonering, alle lærte seg å omgå systemet. Alle handlet med alt. Og vi kunne ikke reise hjem, vi kunne aldri reise hjem. Jeg var 23 år da jeg besøkte Tsjekkoslovakia igjen. Og Oddvar, egentlig dro han aldri, han levde med sparsomme nyhetssendinger fra Øst-Europa, han levde for siste nytt fra det tsjekkiske miljøet i Oslo. Han ... ja ... Nei, politikerne snakker om traktater, regimeendringer, avtaler, menneskerettigheter, men når det kommer til stykket ... Når det kom til stykket, så sto vi der våpenløse. En liten nasjon. Mot stormakten. Og den eneste aggresjon tsjekkerne hadde begått var at vi ville ha mer frihet, mer demokrati, slippe fri fra sensuren, fra aparátcik
Ja er enig. Diktet sier så mye mer. :)
For en fin og hyggelig overraskelse. :)
hehe sannheter kan være både tildekket og avslørende. Alt etter hvordan man ordlegger seg.
Fotavtrykkene
står ikke i passet.
Men i ansiktet
på dem som står deg nær
kan en lese
om du sparket
eller danset
eller bare gikk deg
gjennom livet.
Forfatter: Annie Riis
Utgitt: Fra samlingen «Himlen er de andre : en kjærlighetssatire : dikt», Gyldendal, 1982
Barnet Gud glemte - er en bok jeg tilfeldig fant på biblioteket en dag jeg tok meg tid og gikk gjennom diverse hyller. Det er tittelen som var fengslet meg i første omgang. Boken var liten og ikke særlig tykke og forfattet av Dagfinn Grønoset. Som viser et tidsbilde av Norge fra slutten av 1800-tallet. Viser hva som skjedde når en familie hadde dårlig råd (i tillegg at faren drakk), ble barn bort på en gård når de nådde 7 år og måtte jobbe. Fikk innblikk i samhørigheten blant de som jobbet der. Barna fikk også skolegang, men det lå langt fra våre dager - kanskje noen ganger i måneden. Må innrømme at det var en tårevåt lesing. Flere år etterpå fikk jeg tak i boken på et aktikvariat og tittelen sitter spikret.
Ikke bare det, men ISBN med 10 nummer blir registrert med ekstra tall som maskinen gir. Slik at tidligere ISBN ikke kan brukes.
Han hadde den dype, belærende stemmen til en som hadde røykt i årevis og så sluttet brått, for deretter å hate røykere. Han så aldri på fjernsyn og ble aldri trett av å opplyse folk om det.
Vi vil ikke
fornekte skyggene -
og de sorte fuglers klør
i våre hjerter -
angsten og hjelpeløsheten,
fortvilelsen -
de lange timer
nesten uten håp.
Noen vismenn
med fremmede fakter
prøvde å lede oss bort
fra enkle kjensgjerninger
til en gold ørken -
noen andre atter
til teorienes ingenting -
til et selvklokt
koketteri med tomheten -
Aldri noen sinne
kunne vi tie livet ihjel
for de sorte fuglers skyld,
vi - som også fikk se
de hvite sangsvanene
fra det motsatte land -
så dem flyve
under en solklar himmel
- likt skinnende håp -
som ingen jordiske vismenn
kunne slokke.
Når sangsvanene
møtte dødens skygge
så sang de -
de sang en livsdrøm inn
i våre trette hjerter -
de fløy ikke
mot aftenens solnedgang
men biet i natteskyggene -
så lettet de - ved morgengry -
og vi så en ny dag
som glitret i deres sloknende øyne.
Vi fornekter ikke skyggene
de sorte fuglers grep
om våre hjerter
med timer nesten uten håp -
men likefullt -
vi har fått oppleve
de uforglemmelige sangsvanene -
og seiertonen
i deres sang
dirrer nå for alltid
i våre sinn.
Forfatter Anna-Lisa Jørstad, Morgenhilsen, 1986.
hehe så sant så sant! Selv er jeg uten vann, men samler opp hvor jeg kan (bøtter er satt ut). Håper at vannet fra brønnen renner igjen. Kipt uten vann.
Den tyske forfatteren Jan-Philipp Sendker (f. 1960) debuterte med romanen "The Art of Hearing Heartbeats" i 2002. Fra før av hadde han gitt ut en dokumentarbok om Kina ("Cracks in the Great Wall", som utkom i 2000). Romanen har blitt en bestselger i mange land, men likevel skulle det altså ta over ti år før boka ble oversatt til norsk. Hvorfor det har tatt så lang tid, skjønner jeg ikke helt. Sendker har for øvrig bakgrunn som journalist, og det er nok hans erfaringer fra tiden som Asia-korrespondent (1995 - 2000) som har inspirert ham til å skrive begge bøkene - både dokumentaren og debutromanen.
I "Kunsten å høre hjerteslag" møter vi Julia. Hennes far Tin Win, en meget vellykket New York-advokat, forsvant helt sporløst for om lag fire år siden. Ingen har hørt noe fra ham siden. Da Julia kommer over et uavsendt kjærlighetsbrev fra hennes far til en ukjent burmesisk kvinne ved navn Mi Mi, bestemmer hun seg for å reise til Burma for å lete etter faren sin. Det eneste hun vet er at faren opprinnelig kom fra den lille landsbyen Kalaw, som ligger midt i hjertet av Burma. Dessuten vet hun at moren hennes er bitter på faren, som aldri elsket henne på den riktige måten. Hadde han rett og slett en annen?
I Kalaw møter Julia en mann - U Ba - på et tehus. Han hevder at han kjenner hennes far, og inviterer henne til å høre farens historie. Med forventning om at hun snart skal få treffe sin far, setter Julia seg ned og lytter til historien som denne fremmede mannen forteller. Etter hvert som historien vokser frem, skjønner Julia at hun aldri egentlig har kjent sin far. Ikke bare handler det om en mann som ble blind i ung alder (for senere å få synet tilbake), men det handler også om vakker og inderlig kjærlighet mellom to mennesker - den ene blind og den andre med forkrøplete bein - som en gang håpet at det skulle bli dem, men hvor skjebnen og tilfeldighetene førte til at de ble skilt fra hverandre med et helt verdenshav. Uten at kjærligheten på noen måte tok slutt, uansett hvor usle kår den fikk i et halvt århundre ...
Hvem er denne U Ba, som ikke bare kjenner farens innerste hemmeligheter, men åpenbart også Mi Mis´? Og hva har skjedd med faren og Mi Mi etter at han kom til Burma?
Både bokas tittel og innholdet, slik jeg har beskrevet det, kan gi et inntrykk av at dette er en banal historie av ypperste "bestselger-merke". Her har man både en rammehistorie og en "roman i romanen", en noe forslitt og velbrukt lest mange bestselgere er smidd over for tiden. Jeg vil imidlertid påpeke at denne romanen ikke er helt slik. Kanskje har dette først og fremst noe å gjøre med at det hele tiden er romanen i romanen som får mest oppmerksomhet - det er denne som uten tvil er historien.
Julia er verken dessillusjonert i sitt eget ekteskap eller søker etter en dypere mening med tilværelsen. Hun vil bare finne faren sin. Punktum. Og på veien får hun med seg en av de nydeligste kjærlighetshistorier jeg har lest om på lenge. Det er en type kjærlighet man nesten ikke finner i vår del av verden lenger, og som er så ekte og uegennyttig som det går an å bli. Alt er beskrevet så enkelt og vart, så ømt og gjennomskinnelig og så vakkert - totalt befridd for klisjéer - at bokas stemning ble sittende i kroppen lenge etter at jeg var ferdig med den. Det er rett og slett forunderlig at den er skrevet av en vestlig mann, fordi jeg opplever fortellerstilen som nokså typisk asiatisk på et vis.
Ja, jeg ble begeistret, selv om boka ikke kan sies å være et litterært storverk. Den er imidlertid godt skrevet og hever seg godt over de vanlige bestselgerne. Der jeg for eksempel opplever at bestselgere generelt er slappe på slutten eller at det blir vel mange tilfeldigheter som plutselig "stemmer" til slutt, som om forfatteren bare ønsker å bli ferdig i full fart og tyr til lettvintheter, der er slutten i "Kunsten å høre hjerteslag" full av overraskelser! Hvilken lykke det må være for en filmskaper å få tak i denne historien! Jeg er ikke i tvil om denne boka fortjener terningkast fem.
Jeg gik bortover
veien med to
venner – så gik
solen ned
Himmelen ble
pludseli blodi rø
Jeg standset, lænet
mig til gjæret træt
til døden – over den
blåsorte fjor og by
lå blod av ildstunger
Mine venner gik
videre og jeg sto
igjen skjælvende
af angest –
og jeg følte det
store uendelige
skrig
gennem
naturen
Forfatter: Edvard Munch
Utgitt: Fra antologien «Moderne norsk lyrikk» - frie vers 1880 – 1990, Cappelen 1985
-Sitt! kommanderte broren.
Det var alltid hans vane å be folk sitte når han skulle ta fatt på dem, for da hadde han dem under seg og kunne lettere knuse dem - om det var nødvendig.
Han var temmelig fetladen, og derfor kunne han knirke så bra med støvlene, som skrek under tyngden av hans satte korpus.
Det finnes få lykke-indikatorer som er sterkere enn et nært, omsorgsfullt, likestilt, intimt og livslangt partnerskap med ens beste venn.
Vi kan altså, mer eller mindre ubesværet, ta avstand fra andres ubegrunnede beskyldninger. Men vi er langt dårligere når det kommer til å distansere oss fra de anklagene vi retter mot oss selv hver eneste dag. Når alt kommer til alt, må de vel være sanne når vi selv tenker slik, ikke sant? Feil!
Det vi forteller oss selv når vi møter motgang eller et tilbakeslag, kan være likeså grunnløst som de urettmessige beskyldningene fra en sjalu rival. Våre automatiske forklaringer er vanligvis forvrengninger. De er bare dårlige tankevaner skapt av ubehagelige erafringer fra fortiden - konflikter i barndommen, strenge foreldre, en altfor kritisk fotballtrener eller en storesøsters sjalusi. Men fordi de nå ser ut til å stamme fra oss selv, behandler vi dem som om de var sanne. Imidlertid er de intet annet enn antakelser. De er ikke kjennsgjerninger. Og selv om en person frykter at han ikke er kompetent nok, elskverdig nok eller god nok, betyr det ikke at det er sant. Det er helt essensielt å ta et steg tilbake og distansere deg fra dine pessimistiske forklaringer, i hvert fall lenge nok til at du kan få verifisert om de er riktige. Å disputere dreier seg altså om å sjekke om dine automatiske tanker og antakelser er riktige. Det første steget er rett og slett å vite at overbevisningene dine trenger å disputeres. Det neste steget er å sette disputeringen ut i livet.
Jeg tillater meg å linke til min bloggomtale av boka.
Straff, som skaper sammenheng mellom en uønsket handling og en ubehagelig hendelse, er et svært effektivt middel for å eliminere uønsket atferd. Hundrevis av eksperimenter viser dette, og straff er kanskje det mest effektive av alle verktøy når det gjelder atferdsendringer. Men i praksis er barnet ofte ute av stand til å forstå hva det blir straffet for. Frykten og smerten forbindes derfor med personen som står for avstraffelsen, samt med situasjonen som helhet. Når dette skjer, blir barnet generelt fryktsomt og hemmet. Barnet vil dermed ikke bare forsøke å unngå straffereaksjonen, men også den straffende forelderen.
Kjærlighet, hengivenhet, varme og godt humør bør gis uten betingelser. Jo mer disse kommer til uttrykk, desto tryggere blir barnet ditt. Jo tryggere det er, desto mer vil det utforske og prøve å mestre. Men med ros er det en helt annen sak. Ros barnet ditt når det har gjort seg fortjent til det, og ikke bare for at han skal føle seg bedre. Avstem rosen i forhold til prestasjonen. Vent til hun faktisk har klart å få på plass alle brikkene i puslespillet, og få ikke denne bedriften til å fremstå som aldeles fantastisk. Spar de aller største uttrykkene for ros til de viktige anledningene ...
Aron (Tim) Becks oppfinnelse av kognitiv terapi, som nå er den mest utbredte og effektive formen for samtaleterapi ved depresjon, sprang ut av hans utilfredshet med premisser om følelsens hydraulikk.
...
Tim konstaterte at det ikke var vanskelig å få de deprimerte pasientene til å fortelle om fortidige negative opplevelser og dvele ved dem. Problemet var at de gikk i oppløsning mens de ga utløp for følelsene, og Tim klarte ikke å få samling på dem igjen. Dette førte ved enkelte anledninger til selvmordsforsøk, hvorav noen av dem lyktes. Kognitiv terapi for depresjon ble utviklet som en teknikk til å frigjøre mennesker fra fortidens ulykker. Det gjøres ved å få dem til å endre måten de tenker om nåtiden og fremtiden på. Kognitive terapiteknikker virker like godt som antidepresiva, og de er bedre til å forebygge nye anfall og tilbakefall. Så jeg ser på Tim Beck som en av de store frigjørerne.