Ja er enig. Diktet sier så mye mer. :)

For en fin og hyggelig overraskelse. :)

hehe sannheter kan være både tildekket og avslørende. Alt etter hvordan man ordlegger seg.

Spor

Fotavtrykkene
står ikke i passet.
Men i ansiktet
på dem som står deg nær
kan en lese
om du sparket
eller danset
eller bare gikk deg
gjennom livet.

Forfatter: Annie Riis
Utgitt: Fra samlingen «Himlen er de andre : en kjærlighetssatire : dikt», Gyldendal, 1982

Barnet Gud glemte - er en bok jeg tilfeldig fant på biblioteket en dag jeg tok meg tid og gikk gjennom diverse hyller. Det er tittelen som var fengslet meg i første omgang. Boken var liten og ikke særlig tykke og forfattet av Dagfinn Grønoset. Som viser et tidsbilde av Norge fra slutten av 1800-tallet. Viser hva som skjedde når en familie hadde dårlig råd (i tillegg at faren drakk), ble barn bort på en gård når de nådde 7 år og måtte jobbe. Fikk innblikk i samhørigheten blant de som jobbet der. Barna fikk også skolegang, men det lå langt fra våre dager - kanskje noen ganger i måneden. Må innrømme at det var en tårevåt lesing. Flere år etterpå fikk jeg tak i boken på et aktikvariat og tittelen sitter spikret.

Ikke bare det, men ISBN med 10 nummer blir registrert med ekstra tall som maskinen gir. Slik at tidligere ISBN ikke kan brukes.

SANGSVANENE

Vi vil ikke
fornekte skyggene -
og de sorte fuglers klør
i våre hjerter -
angsten og hjelpeløsheten,
fortvilelsen -
de lange timer
nesten uten håp.

Noen vismenn
med fremmede fakter
prøvde å lede oss bort
fra enkle kjensgjerninger
til en gold ørken -
noen andre atter
til teorienes ingenting -
til et selvklokt
koketteri med tomheten -

Aldri noen sinne
kunne vi tie livet ihjel
for de sorte fuglers skyld,
vi - som også fikk se
de hvite sangsvanene
fra det motsatte land -
så dem flyve
under en solklar himmel
- likt skinnende håp -
som ingen jordiske vismenn
kunne slokke.

Når sangsvanene
møtte dødens skygge
så sang de -
de sang en livsdrøm inn
i våre trette hjerter -
de fløy ikke
mot aftenens solnedgang
men biet i natteskyggene -
så lettet de - ved morgengry -
og vi så en ny dag
som glitret i deres sloknende øyne.

Vi fornekter ikke skyggene
de sorte fuglers grep
om våre hjerter
med timer nesten uten håp -
men likefullt -
vi har fått oppleve
de uforglemmelige sangsvanene -
og seiertonen
i deres sang
dirrer nå for alltid
i våre sinn.

Forfatter Anna-Lisa Jørstad, Morgenhilsen, 1986.

hehe så sant så sant! Selv er jeg uten vann, men samler opp hvor jeg kan (bøtter er satt ut). Håper at vannet fra brønnen renner igjen. Kipt uten vann.

Nydelig kjærlighetshistorie fra Burma

Den tyske forfatteren Jan-Philipp Sendker (f. 1960) debuterte med romanen "The Art of Hearing Heartbeats" i 2002. Fra før av hadde han gitt ut en dokumentarbok om Kina ("Cracks in the Great Wall", som utkom i 2000). Romanen har blitt en bestselger i mange land, men likevel skulle det altså ta over ti år før boka ble oversatt til norsk. Hvorfor det har tatt så lang tid, skjønner jeg ikke helt. Sendker har for øvrig bakgrunn som journalist, og det er nok hans erfaringer fra tiden som Asia-korrespondent (1995 - 2000) som har inspirert ham til å skrive begge bøkene - både dokumentaren og debutromanen.

I "Kunsten å høre hjerteslag" møter vi Julia. Hennes far Tin Win, en meget vellykket New York-advokat, forsvant helt sporløst for om lag fire år siden. Ingen har hørt noe fra ham siden. Da Julia kommer over et uavsendt kjærlighetsbrev fra hennes far til en ukjent burmesisk kvinne ved navn Mi Mi, bestemmer hun seg for å reise til Burma for å lete etter faren sin. Det eneste hun vet er at faren opprinnelig kom fra den lille landsbyen Kalaw, som ligger midt i hjertet av Burma. Dessuten vet hun at moren hennes er bitter på faren, som aldri elsket henne på den riktige måten. Hadde han rett og slett en annen?

I Kalaw møter Julia en mann - U Ba - på et tehus. Han hevder at han kjenner hennes far, og inviterer henne til å høre farens historie. Med forventning om at hun snart skal få treffe sin far, setter Julia seg ned og lytter til historien som denne fremmede mannen forteller. Etter hvert som historien vokser frem, skjønner Julia at hun aldri egentlig har kjent sin far. Ikke bare handler det om en mann som ble blind i ung alder (for senere å få synet tilbake), men det handler også om vakker og inderlig kjærlighet mellom to mennesker - den ene blind og den andre med forkrøplete bein - som en gang håpet at det skulle bli dem, men hvor skjebnen og tilfeldighetene førte til at de ble skilt fra hverandre med et helt verdenshav. Uten at kjærligheten på noen måte tok slutt, uansett hvor usle kår den fikk i et halvt århundre ...

Hvem er denne U Ba, som ikke bare kjenner farens innerste hemmeligheter, men åpenbart også Mi Mis´? Og hva har skjedd med faren og Mi Mi etter at han kom til Burma?

Både bokas tittel og innholdet, slik jeg har beskrevet det, kan gi et inntrykk av at dette er en banal historie av ypperste "bestselger-merke". Her har man både en rammehistorie og en "roman i romanen", en noe forslitt og velbrukt lest mange bestselgere er smidd over for tiden. Jeg vil imidlertid påpeke at denne romanen ikke er helt slik. Kanskje har dette først og fremst noe å gjøre med at det hele tiden er romanen i romanen som får mest oppmerksomhet - det er denne som uten tvil er historien.

Julia er verken dessillusjonert i sitt eget ekteskap eller søker etter en dypere mening med tilværelsen. Hun vil bare finne faren sin. Punktum. Og på veien får hun med seg en av de nydeligste kjærlighetshistorier jeg har lest om på lenge. Det er en type kjærlighet man nesten ikke finner i vår del av verden lenger, og som er så ekte og uegennyttig som det går an å bli. Alt er beskrevet så enkelt og vart, så ømt og gjennomskinnelig og så vakkert - totalt befridd for klisjéer - at bokas stemning ble sittende i kroppen lenge etter at jeg var ferdig med den. Det er rett og slett forunderlig at den er skrevet av en vestlig mann, fordi jeg opplever fortellerstilen som nokså typisk asiatisk på et vis.

Ja, jeg ble begeistret, selv om boka ikke kan sies å være et litterært storverk. Den er imidlertid godt skrevet og hever seg godt over de vanlige bestselgerne. Der jeg for eksempel opplever at bestselgere generelt er slappe på slutten eller at det blir vel mange tilfeldigheter som plutselig "stemmer" til slutt, som om forfatteren bare ønsker å bli ferdig i full fart og tyr til lettvintheter, der er slutten i "Kunsten å høre hjerteslag" full av overraskelser! Hvilken lykke det må være for en filmskaper å få tak i denne historien! Jeg er ikke i tvil om denne boka fortjener terningkast fem.

Fortvilelse

Jeg gik bortover
veien med to
venner – så gik
solen ned
Himmelen ble
pludseli blodi rø
Jeg standset, lænet
mig til gjæret træt
til døden – over den
blåsorte fjor og by
lå blod av ildstunger
Mine venner gik
videre og jeg sto
igjen skjælvende
af angest –
og jeg følte det
store uendelige
skrig
gennem
naturen

Forfatter: Edvard Munch
Utgitt: Fra antologien «Moderne norsk lyrikk» - frie vers 1880 – 1990, Cappelen 1985

Tankevekkende om de mange veiene til mer lykke i livet

Jeg tillater meg å linke til min bloggomtale av boka.