Bokelskere.no

Denne måtte jeg selvfølgelig lese fordi ordet pingvin er i tittelen (og avbildet på omslaget). Boka handler om den mislykkede forfatteren Viktor og pingvinen hans Misja, og hvordan de roter seg inn i Ukrainas post-Sovjet underverden, og stemningen er boka er mystisk og litt skremmende, litt uggen liksom, jeg har følelsen av at jeg hele tiden må være på vakt, det kan skje noe nå og det er ikke sikkert det er bra, og jeg liker det.

En bok om å være på interrail og ha ei jente som ikke lenger er jenta di, en bok om å være alene på fremmede steder, stasjoner og hjertesmerte, en bok om å besøke antikvariater uten å kjøpe en eneste bok, en bok om kjærligheten og lange samtaler om den med jenta i skranken på hotellet i Paris, men også om det å høre på Eels Manchester Girl og Cowboy Junkies 200 More Miles, en sang som forøvrig er "[e]n låt som sier at det å være på veien er som å være satt i parantes", hvilket også beskriver denne boka. Ja, i tillegg til ordet fin altså.

Denne boka handler om Weetzie Bat mange, mange år etter at hun og Dirk cruisa rundt i LA i en cabriolét og hun lette etter My Secret Agent Lover Man som hun siden fant (i boka Weetzie Bat), og nå, i denne boka, er han ikke lenger My Secret Agent Lover Man, men Max, og hun har stukket av fra livet sitt og innlosjert seg på et rosa hotell hvor resepsjonisten er blå og en faun kommer med room-service; brett med skiver av honningmelon, cantaloupemelon, vannmelon, ananas og mango, og blåbær, jordbær, solbær og druer og nypresset appelsinjuice og gule roser og alt er så fint og jeg vil også bo på dette mystiske hotellet, og det er en havfrue ved navn Shelley i bassenget som Weetzie drikker drinker med og Shelley forteller at hun savner moren sin som er i havet, og en edderkoppkvinne som spinner den fineste silken som hun lager kjoler av i en butikk i nærheten, og det er en diva som kaller seg Heaven; hun arrangerer fester og synger så Weetzie gråter, og denne boka er bare så fin og ingenting er rart i det hele tatt og likevel så magisk, jeg skjønner ikke at det er mulig; å lese denne er det nærmeste man kommer å være på to steder samtidig; der hvor du enn måtte befinne deg fysisk, og i et eventyrland som ikke på noen måte er dårligere enn det du klarte å forestille deg som barn.

Jeg trodde Schau var usympatien selv, men nei. Denne boken, som egentlig er mer et essay, handler om kommunale begravelser; begravelsene hvor det ikke kommer noen, i hvertfall ikke særlig mange. Færre enn Schau kan telle på en hånd. Han velger å gå på noen av disse for å se hvordan det er, og tankene hans rundt disse begravelsene er altså På vegne av venner og den er langt fra usympatisk. Tvert i mot gjør Schau seg mange fine (og ærlige) observasjoner. Jeg liker f.eks. hvordan han som et eksempel på viktigheten av små ting i livet, nevner det å spise en pose boller på en benk i en park (selv om han snakker om boller fra 7-eleven og jeg synes at bollene deres er overvurderte, jeg ville heller kjøpt mine boller hos Geheb), eller det om å måtte skape noe for å liksom kunne forsvare sin egen eksistens og ikke bli deprimert. Det ser jeg og jeg kan nikke og si meg enig, det jeg ikke ser er hva han vil med denne boken. Den røde tråden samler seg ikke til et nøste på slutten. Jeg føler ikke slutten er en ordentlig slutt, og hvis den er åpen, så er det den meningsløs, for den får meg ikke til å tenke videre på livet (og døden) etterpå, boka tar ikke mer tid enn den korte kvelden det tar meg å lese den, og det er kanskje det at den tar kort tid som gjør at jeg synes den er ålreit nok, for jeg tror den kommer til å glemmes fort, og det hadde vært verre å lese en bok som fort blir glemt om den var tykk.

En samling lange noveller som stort sett foregår i Bergen og hvor man etterhvert ser at de alle har sammenheng med hverandre. Novellen Kassadamer jeg elsket var gøy og holdt nysgjerrigheten min til siste slutt. Mye morsomt, men samtidig mye sørgelig. (Elsker forresten at faren til den ene gutten lager Kvitt eller dobbelt-kveld hjemme hos dem selv på lørdagskvelden når han selv ikke klarer å kvalifisere seg til det ekte Kvitt eller dobbelt på NRK og at vennene til gutten blir kjempemisunnelige og begynner å mase på om ikke faren hans kan arrangere Kvitt eller dobbelt-kveld igjen, neste gang også med dem.)

Underholdende og lettlest fra min chic lit-favoritt Candace Bushnell. Ulikt de andre bøkene foregår handlingen i denne ikke i New York (eller Southampton), men i en døll nowhere-by jeg selvsagt har glemt hva heter. Først og fremst leser jeg Candace Bushnell for underholdningens skyld only, men jeg velger å trosse kredbarometeret og innrømme at det var flere sitater fra denne boka jeg skrev ned, da mye av det Carrie tenkte ikke var helt borte vekk (og jeg kjente meg igjen).

Jeg er fortsatt i et land hvor de snakke russisk. (Alltid.) Er i en leilighet sammen med en mislykket forfatter og en pingvin. Jeg leser 'Døden og pingvinen.'

En kan jo spørre meg hvorfor jeg gadd å lese enda en diktbok av Tor Ulven når jeg mislikte Søppelsolen så intenst. Svaret på det er enkelt: Jeg lånte begge to samtidig, så når jeg først hadde Etter oss, tegn hjemme hos meg, kunne jeg likegodt lese den også. Og denne var hakket bedre, den var faktisk det. Flere ganger dukker det opp fine naturskildringer som sikkert egentlig er et bilde på dikterens følelser, men jeg synes de er fine nok i seg selv.

Jo. Ja. Nei. Kanskje. Jo. Ja. Nei. Kanskje. Eller. Nei. Jo. Nei. Vet ikke. Kanskje. Ja. Jo.

Sånn er hele teaterstykket. Jeg mistenker at det er utgitt bare fordi Jon Fosse har gitt ut så mye fra før, sånn at de ikke kunne si nei nå.

Det er bare kvinner i denne boken; hovedpersonen Selma og alle relasjonene hennes; til sin mor som forsvinner, til sin bestemor som blir syk og må ligge på sykehuset, til morens nabo og til sine kollektivkamerater som jeg aldri skjønner noe av; er Vilde og Selma kjærester eller ikke, men det er vel heller ikke meningen at man skal forstå så mye, eller jeg vet ikke, det er vel mer stemningen i denne boka som er i sentrum. Den er merkelig og svevende, altfor svevende til at jeg kan like det. Jeg skjønner ikke denne totale utelukkelsen av menn, det er så opplagt. En bok kan godt smyge seg fram og være uten menn uten at jeg skjønner det før noen påpeker det til meg, men her er det som om Aanestad vil lage et stort poeng av det og presse frem se her, i denne fortellingen min klarer vi oss kjempefint uten, se, se! Ja, ok?