Bokelskere.no

Før eg møtte Berit, hadde eg altid hatt eit nøkternet syn på kjærleiken mellom mann og kvinne. Eg hadde meint at vi menneske var i stand til å lære å elske og leve i parforhold med, om ikkje kvensomhlest, så i alle fall mange fleire enn berre eit menneske, og når nokon snakka til meg om den store kjærleiken, hadde eg gjerne sett på det som eit forsøk på å forsvare det partnarvalet ein allereie hadde tatt. Men etter å ha møtt Berit, visste eg at eg hadde tatt feil. Slik den nyfødde gjenkjenner si eiga mor, slik kjente eg igjen Berit.

Carl Frode Tiller tar ting på kornet og jeg ler inni meg. Av Jon som liksom truer med selvmord hele tiden (vi hadde en slik karakter på folkehøyskolen, hun endte riktignok med å sette fyr på skolen, så noe klarte hun jo å gjøre), men som aldri ville gjort det på ekte, til Oddrun som ser ned på de som jobber på kafeteriaen på Domus, som om det å jobbe i kaféen på kulturhuset og selge teaterbilletter er så mye bedre, som drikker en flaske rødvin på tirsdags formiddag, for det er ok å være alkoholiker når man er kunster, ikke sant, til Silje og Egils teite krangel som jeg kjenner meg igjen i, for sånn er det vel å bo sammen med kjæresten. Jeg får sympati med menneskene hans, ikke minst med presten Arild, samtidig som jeg tenker på hvor patetiske de er, på hvor menneskelige de er, og jeg tenker om dem som jeg tenker om mennesker i den virkelige verden, inklusive meg selv. Jeg gleder meg til å lese Innsirkling 2, for den skal visst være enda bedre!

Tove Ditlevsen. Nordens svar på Sylvia Plath. Og da må Vilhelms værelse være Tove Ditlevsens svar på The Bell Jar, for også hun tok selvmord kort tid etter utgivelsen av sin siste bok (som hos begge damene handler om selvmord, eller i hvertfall forsøk på det). Men det er kanskje ikke så snilt å si det på den måten, for det får Ditlevsen til å framstå som en kopi, og det er hun jo ikke. Jeg liker Tove Ditlevsen helt på egen hånd. Vilhelms værelse er sterk og jeg får tak i alle de forskjellige karakterene. Jeg ser for meg leiligheten til Lise/Tove, ja, jeg får sågår fornemmelsen av å kunne lukte den og høre lydene fra Københavns gater gjennom de åpne vinduene. Jeg satt forøvrig med en notatbok mens jeg leste denne, hvor jeg skrev ned hele avsnitt fra boken som jeg bare var nødt til å ha med meg videre. Denne kommer jeg til å lese igjen, akkurat som jeg har lest The Bell Jar mer enn én gang.

Denne har jeg ikke satt noen stjerner på, for jeg leste den på fransk og jeg kan jo ikke fransk. Eller dvs. at jeg holder på å lære meg fransk, og dette var den først boka (novellesamling) jeg noensinne leste på fransk, så jeg gikk selvsagt glipp av mange språklige finesser. Det er jo såvidt jeg får med meg språklige finurligheter når jeg leser engelsk. Jeg fikk vel grovt med meg hva som hendte. Men jeg har jo lest mye Franҫoise Sagan før og jeg vet jo at jeg liker henne, så hadde jeg kunnet fransk bedre hadde jeg nok likt denne også. Snart skal jeg lese Franҫoise Sagans Hjertets livvagt og jeg gleder meg. Den har ligget i skatollet siden jeg tok den med meg hjem fra København hovedbiblioteks bruktboksalg i fjor sommer og ventet på at det skal bli vår. Å lese Franҫoise Sagan er nemlig vårstemning for meg!

Ungdomsroman hvor handlingen er lagt til 1734. Why? For å enkelt gjøre den enkle historien litt mer «avansert»? Eller for å lære ungdommen litt om 1734 på en interessant måte? Jeg satser en knapp på førsnevnte teori. For jeg skjønner ikke poenget. Det er som å lese Unni Lindells Annas barn, bare at handlingen er lagt til 1734 i stedenfor nåtiden. Uten sammenligning forøvrig, for Annas barn er så meget bedre. Ingen må vite er altfor poetisk og uaktuell. Nei, les heller Annas barn på nytt.

Å, herregud. Denne boka var så utrolig laaaaang. Nå leste jeg nylig Haruki Murakamis Trekkoppfuglen og den er omtrent like lang i antall sider (650 sider-ish), men den var ikke laaaaang. Fy faen så laaaaang Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? var. Hovedpersonen, som jeg ikke lenger kan huske hva het, er en evig to'er. Og vi forstår det uten at forfatteren skal SI det om og om igjen. Jada. At livet er middelmådig og at noen synes det er helt greit, er ok. Men å stadig vekk si det, tyder ikke det på at man ikke synes det er greit? At man egentlig helst vil være en ener? Likevel holdt jeg stand. Jeg leste videre. Jeg leste videre fordi hovedpersonen drar til Færøyene og fordi jeg syntes at i hvertfall dét var litt interessant. Beskrivelsene av Færøyene. Det fikk meg til å tenke på Orknøyene. Det var i hvertfall Orknøyene jeg så for meg i hodet mitt. Et øde landskap med bare får og vind og hav rundt på alle kanter. Jeg tenkte litt at jeg hadde lyst til å flytte til Orknøyene/Færøyene. Vill vind som rusker i håret og rivende sjøluft i lungene er det beste jeg vet. Det syntes menneskene i boka også, helt til de bestemte seg for å lage en båt på egenhånd og seile med den til Karibien. Det blir en litt for enkel slutt for meg altså. Skolestilaktig. I samme sjanger som «bla bla bla bla også våknet han og det hele hadde bare vært en drøm.» Også er det så utrolig tydelig at det er en MANN som har skrevet denne boka. Jeg hater det når bøker får meg til å tenke «Det er så sykt en MANN/DAME som har skrevet denne.» Det er ingenting positivt i det, med mindre forfatteren heter Jens Bjørneboe og boka Uten en tråd.

Denne leste jeg ganske middelmådige anmeldelser av da den var ny. Jeg tenkte jeg skulle lese den likevel fordi jeg hadde lyst til å lese noe litt lett og fordi jeg fra før av hadde lest Kompani Orheim og Mannen som elsket Yngve. Kompani Orheim var den første boka jeg leste om Jarle Klepp og den likte jeg kjempegodt. Mannen som elsket Yngve likte jeg (hold dere fast!) heller dårlig. For en tullebok. Like ubrukelig som filmen. Charlotte Isabel Hansen, derimot, likte jeg mye bedre! Boka er søt og jeg humrer når jeg leser om Jarle Klepp som har flytta til Bergen og er hodestups forelska i akademia, mer nøyaktig sagt litteraturvitenskap og Marcel Proust. Tore Renberg beskriver ham som en arrogant høykultursnobb, men jeg blir likevel aldri irritert, jeg bare ler inni meg av denne litt halvpatetiske unge mannen og beskrivelsene som treffer spikeren på hodet. Denne boka er søt akkurat på det nivået noe skal være søtt, jeg koste meg da jeg leste denne. Jeg vil likevel påpeke noe negativt, eller nei, det er jo noe helt på slutten, så det kan jeg ikke si. Det spoiler jo. Uansett, det er noe på slutten der som jeg synes er skikkelig KLEINT. Men det gjør ikke så mye, les den likevel. Nå skal jeg se filmen.

En helt ok bok om to døtre med en far som gifter seg på nytt med ei altfor ung dame som tror at alle i Vesten er sykt rike og har råd til minst én Jaguar og én Rolls Royce. Den yngste dattera er fortelleren, og jeg stusser ofte over hvor mye hun vet. Hun sier hele tiden at søsteren hennes forteller alt, eller faren, på telefonen, men det at dét må sies hele tiden, gjør det bare enda mer unaturlig. Jeg skjønner heller ikke alt dette med traktorhistorien til faren. Hele boken kunne vært uten den traktoren. Det er som om bihistorien om traktorens historie bare er tatt med i boka for at forfatteren skulle få kunne bruke denne fengende tittelen. Ellers, til tider en morsom bok - jeg må le av faren av og til -, men i det store og hele for platt og overfladisk for min del.

I dag kjøpte jeg Ruth Lillegravens 'Store stygge dikt' for 5 kr på bibliotekets bruktsalg, og det var ikke en gang noe biblioteksmerke på den! Helt ny var den! Jeg ble så glad, for jeg liker den boka kjempegodt! Og nå kan jeg gi den bort til noen andre for en billig penge! :-D

Jeg er i California med familien Carpenter.

"LITTLE GIRL BLUE"