Bokelskere.no

Hvorfor? Fordi dikteren, den sanne dikter, behersker linedansen. Å dikte er å bevege seg fremover ord for ord på skjønnhetens line, på strengen i et dikt, tråden i et verk, tråden i en fortelling som nedtegnes på silke. Å dikte er å ta skritt for skritt, side etter side, langs bokens vei. Det vanskeligste er ikke å komme seg opp fra bakken og holde balansen på språkets line, med pennen som balansestang. Heller ikke det å fortsette rett frem, med flyktige svimmelhetsanfall ved et plutselig komma, eller foran et punktum som står der som et hinder. Nei, det aller viktigste for en dikter, er det er å holde seg uopphørlig oppe på den spente line skrivekunsten er, leve hver stund av sitt liv på høyde med drømmen, aldri et øyeblikk stige ned fra fantasiens stramme rep. Sannelig, det aller viktigste er å danse på ordets line.

Og det å skrive, danse, komponere, male - det er det samme som å elske.

Fargen er ikke utenfor oss. Den er i oss. Det er bare lyset som er utenfor. Hva ser du?

Hva er poesi? spurte presten.

• Det er det uutsigelig gåtefulle, svarte Yuko.

En morgen kan det være lyden av vannkrukken som sprekker som får en dråpe poesi til å funkle, som vekker sjelen og gir den av sin skjønnhet. Da er det tid for å utsi det usigelige. Det er stunden for å reise av sted uten å røre seg. Det er tiden for å bli dikter.

Ikke forskjønne noe. Ikke snakke. Se og skrive. Med få ord. Sytten stavelser. En haiku.

Det skjer en morgen, man våkner. Det er tid for å trekke seg tilbake fra verden, for bedre å forundres over det som er.

En morgen tar man seg tid til å se seg selv leve.

Livets store spørsmål

Livets store spørsmål, hva er de
annet enn rester etter regnestykker
som aldri går opp
Vi adderer, summerer, alltid et ord for lite
og et annet for mye
Men i fortvilelsen og kjærligheten
besvarer livet seg selv

Septemberklarhet

September tenner sin klarhet
Nu gløder livet
i høstens dypnende rum

sakte synker
bergene inn i jordens drøm

og utydet går vi
inn i det varme mørket
som gjemmer vår stillhet.

Kveld i august

August. Og alt forvandles til fortid.
Bak slettenes horisont
forbrenner dagenes ukjente mulighet
Trærne luter
tunge av mørke mot stillheten
Bare et flyktende pust
av nattevind gjennom gresset
uroer ennu vår ensomhet.

Sensommerregn

Da regnet var dratt forbi
stod skogen mørk og lyttende
under lysets døende sommerrop.

Tungt hviler sjøen mot breddene
Gresset tier
tiden stanser og holder pusten
Mens himmelen legger sitt øre til jordens
bankende hjerte.

Mildt stryker natten over din panne
mens alle drømmer glir bort i det fjerne
og ufødte sanger flyter forbi
på myke vinger av stillhet.

Tegnene slukner
Tegnene slukner. Forsvinner.
Nu blekner dagen og synker.
Og plutselig er det aften.

Langsomt
dør ordene ut under treet
- driver de gjenglemte drømmer bort
som røk i det fjerne.

Hyrdene vender hjem i natten.
Men over markene henger ennu
duften av en stor ensomhet
Lenge.

Elegi i september

Uendelig stillhet i himlen
september ved stranden og solens
ensomme lek over vannet

Kjølig naturens avskjed
Ut over havet
skyenes hvite flukt
for syngende vind

timen for avskjed
og andakt i sivet -
visnende uten erindring

Avskjedens time, men ennu
ingen forsoning
ennu høstklar fjernhet
gjenklang av stemmer og barns
jublende rop imot sjøen

Lyttende ennu
til sommerens døende rop mellom sivet
vandrer vi inn
under høstens stjerner

inn i de høye netter
ulmende av det ennu
ikke forløste.

Morgen

Uvirkelige morgen
demrende med denne visshet
over drømmens hvite spor
stirrende
med øyne fremmede for dagen
ennu mot det flyktende
nærvær i visjonens lys

flammer uten varme
skygger uten liv
dager utstrakt som fossiler
på den nakne strand

Dette er å våkne
ventende
årene med lute grener
over tapte somre
hviskende
ennu i det ebbende
mørke over nattens vannblå vei

Ordet og stillheten

Ord lever, røster lever
ikke i stemningens dvelende lykke
sansenes bølge av salighet
men bare stillheten - født av stillhet
som havet lyttende
til sin egen taushet
ikke stillheten når lyd forstummer
ikke i skyggen
bevisstheten uten bevissthet
men stillhet når lyd
opphører å eksistere
øyeblikket ved kilden
eller øyeblikket i gaten
når larmen siles ut av bevissthetens brutte bunn
stillheten ikke uvirkelig
men det virkelige samlet
legemliggjort
øyeblikket i aksen, det stille sentrum

Hellig er håpet

Til ensomhetens dyp
søkte jeg deg
som den druknendes hender
bønn legemliggjort
griper mot redningen
hinsides håpet

Til taushetens blindt forstenede marker
fulgte jeg deg
som nattens trær
stumt bedende
strekker seg nakne
mot din fjernhet

Ensomhetens kalk
rakte du meg
ditt fravær
til liv visnet
og hånden blindt famlende
sank

Da et øyeblikk
når din taushet
grenseløs
lukket seg om meg
og sprengte mitt liv
med jubel
var du nær

Du, som selv er mørket
stillheten
Du, som selv er gleden
frosten i mitt blod

For hellig
hellig
er håpet uten håp
hellig
er ditt lys

hellig er den som
inn fra sjøen
og inn i mørket
følger ditt fravær
til livet visner
og hånden blindt famlende
synker.