Bokelskere.no

En kan jo spørre meg hvorfor jeg gadd å lese enda en diktbok av Tor Ulven når jeg mislikte Søppelsolen så intenst. Svaret på det er enkelt: Jeg lånte begge to samtidig, så når jeg først hadde Etter oss, tegn hjemme hos meg, kunne jeg likegodt lese den også. Og denne var hakket bedre, den var faktisk det. Flere ganger dukker det opp fine naturskildringer som sikkert egentlig er et bilde på dikterens følelser, men jeg synes de er fine nok i seg selv.

Jo. Ja. Nei. Kanskje. Jo. Ja. Nei. Kanskje. Eller. Nei. Jo. Nei. Vet ikke. Kanskje. Ja. Jo.

Sånn er hele teaterstykket. Jeg mistenker at det er utgitt bare fordi Jon Fosse har gitt ut så mye fra før, sånn at de ikke kunne si nei nå.

Det er bare kvinner i denne boken; hovedpersonen Selma og alle relasjonene hennes; til sin mor som forsvinner, til sin bestemor som blir syk og må ligge på sykehuset, til morens nabo og til sine kollektivkamerater som jeg aldri skjønner noe av; er Vilde og Selma kjærester eller ikke, men det er vel heller ikke meningen at man skal forstå så mye, eller jeg vet ikke, det er vel mer stemningen i denne boka som er i sentrum. Den er merkelig og svevende, altfor svevende til at jeg kan like det. Jeg skjønner ikke denne totale utelukkelsen av menn, det er så opplagt. En bok kan godt smyge seg fram og være uten menn uten at jeg skjønner det før noen påpeker det til meg, men her er det som om Aanestad vil lage et stort poeng av det og presse frem se her, i denne fortellingen min klarer vi oss kjempefint uten, se, se! Ja, ok?

Kan man rope høyt i Lyrikkland at man ikke liker Tor Ulven? Tror ikke det. Men jeg tror ikke jeg kan lære meg å like slike dikt heller. Dette er dikt på en måte jeg absolutt ikke liker dikt. Dikt på en irriterende måte. Dikt som bare er fjas og jåleri med ord.

Tegneserieroman om Nord-Korea, verdens mest lukkede land. Ja, han har faktisk vært der, Guy Delisle. Han dro dit for å jobbe med tegnefilmtegnere for et fransk selskap fordi det er mye billigere å lønne tegnere i Asia enn i Europa og tegnet altså selv denne tegneserieromanen om oppholdet i landets hovedstad (Pyngyang). Med seg til landet har han, tilfeldigvis, med seg George Orwells 1984, og hvordan han fikk "smuglet" den med seg inn i landet forstår ikke jeg. Nord.Korea er 1984. Hvis noen trodde Kina var ille, så glemmer man det etter å ha lest Pyongyang. For f.eks. mens de i Kina har noe som i hvertfall er en brøkdel av internett, så har de ikke internett i det hele tatt i Nord-Korea, og enten så er alle sammen hjernevaska eller så tør de ikke si noe i frykt for å bli sendt til en arbeidsleir - som offentlig ikke eksisterer, men som alle likevel vet er der. 1984 fikk det til å vrenge seg i magen på meg, Pyongyang bekrefter at den ikke bare er tull.

Denne boka var trivelig, men var den noe mer? Var den interessant? Gøy? Spennende? Fin? Skummel? Nei. Var boka litteratur i det hele tatt? Det er så vidt en kan si det altså. Dette er for folk som ellers bare leser Hjemmet og andre liknende ukeblader. Sorry.

Generelt, nei, men ikke i John Vaillants "The Tiger". Den handler om ulovlig tigerjakt i Sibir og en av jegerne blir drept av en tiger, men det er fordi han selv har drept tigerungen hennes. Muligens. Boka er nemlig skrevet nesten som en krimbok og dette er en sak de må løse og jeg har ikke lest den ferdig. Og dette er en dokumentar om en faktisk hendelse.

Jeg er på den sibirke tundraen, det er kaldt og rått, sammen med en gjeng russere, noen er alkiser, noen er jegere, og fine, men farlige, tigre.