Men greit nok, hun har levd 86 år på Guds klode, hun har overlevd Hitler og Mussolini, hun har overlevd Stalin, hun får heller tåle at hun ikke vet hvor i togsettet hun hører hjemme. Jeg er ikke den første jøden som har hatt det problemet, klukkler hun.
Mon tro om de er framme eller på vei videre? På vei videre, gjetter jeg. Skriver jeg. Folk som er framme, har det med å forlate stasjonen. Fri seg fra reisas grep. Finne tilbake til det andre livet. Det vante livet. Det bofaste, hjemmekjære, ordentlige.
Kanskje reiser jeg så sjelden eller så dårlig som jeg gjør, fordi jeg ikke liker å forlate timingen i livet mitt. Eller fordi jeg tror at så lenge det jeg vil skal skje med meg, bare kan skje når jeg er hjemme, når jeg er her og ikke der, så vil jeg heller ikke, kan jeg heller ikke, reise.
En låt som sier at det å være på veien er som å være satt i parantes.
En kan jo spørre meg hvorfor jeg gadd å lese enda en diktbok av Tor Ulven når jeg mislikte Søppelsolen så intenst. Svaret på det er enkelt: Jeg lånte begge to samtidig, så når jeg først hadde Etter oss, tegn hjemme hos meg, kunne jeg likegodt lese den også. Og denne var hakket bedre, den var faktisk det. Flere ganger dukker det opp fine naturskildringer som sikkert egentlig er et bilde på dikterens følelser, men jeg synes de er fine nok i seg selv.
Jo. Ja. Nei. Kanskje. Jo. Ja. Nei. Kanskje. Eller. Nei. Jo. Nei. Vet ikke. Kanskje. Ja. Jo.
Sånn er hele teaterstykket. Jeg mistenker at det er utgitt bare fordi Jon Fosse har gitt ut så mye fra før, sånn at de ikke kunne si nei nå.
Det er bare kvinner i denne boken; hovedpersonen Selma og alle relasjonene hennes; til sin mor som forsvinner, til sin bestemor som blir syk og må ligge på sykehuset, til morens nabo og til sine kollektivkamerater som jeg aldri skjønner noe av; er Vilde og Selma kjærester eller ikke, men det er vel heller ikke meningen at man skal forstå så mye, eller jeg vet ikke, det er vel mer stemningen i denne boka som er i sentrum. Den er merkelig og svevende, altfor svevende til at jeg kan like det. Jeg skjønner ikke denne totale utelukkelsen av menn, det er så opplagt. En bok kan godt smyge seg fram og være uten menn uten at jeg skjønner det før noen påpeker det til meg, men her er det som om Aanestad vil lage et stort poeng av det og presse frem se her, i denne fortellingen min klarer vi oss kjempefint uten, se, se! Ja, ok?
Kan man rope høyt i Lyrikkland at man ikke liker Tor Ulven? Tror ikke det. Men jeg tror ikke jeg kan lære meg å like slike dikt heller. Dette er dikt på en måte jeg absolutt ikke liker dikt. Dikt på en irriterende måte. Dikt som bare er fjas og jåleri med ord.
Tegneserieroman om Nord-Korea, verdens mest lukkede land. Ja, han har faktisk vært der, Guy Delisle. Han dro dit for å jobbe med tegnefilmtegnere for et fransk selskap fordi det er mye billigere å lønne tegnere i Asia enn i Europa og tegnet altså selv denne tegneserieromanen om oppholdet i landets hovedstad (Pyngyang). Med seg til landet har han, tilfeldigvis, med seg George Orwells 1984, og hvordan han fikk "smuglet" den med seg inn i landet forstår ikke jeg. Nord.Korea er 1984. Hvis noen trodde Kina var ille, så glemmer man det etter å ha lest Pyongyang. For f.eks. mens de i Kina har noe som i hvertfall er en brøkdel av internett, så har de ikke internett i det hele tatt i Nord-Korea, og enten så er alle sammen hjernevaska eller så tør de ikke si noe i frykt for å bli sendt til en arbeidsleir - som offentlig ikke eksisterer, men som alle likevel vet er der. 1984 fikk det til å vrenge seg i magen på meg, Pyongyang bekrefter at den ikke bare er tull.
Denne boka var trivelig, men var den noe mer? Var den interessant? Gøy? Spennende? Fin? Skummel? Nei. Var boka litteratur i det hele tatt? Det er så vidt en kan si det altså. Dette er for folk som ellers bare leser Hjemmet og andre liknende ukeblader. Sorry.
"You smell like our whole life," Dirk said softly into her hair. "And what else?" "Blueberry pancakes. Come have breakfast with me."
They had hardly said a word to each other in days. There was nothing left to say. There where no kisses or even the ghosts of kisses floating through the air, waiting to be caught.
Generelt, nei, men ikke i John Vaillants "The Tiger". Den handler om ulovlig tigerjakt i Sibir og en av jegerne blir drept av en tiger, men det er fordi han selv har drept tigerungen hennes. Muligens. Boka er nemlig skrevet nesten som en krimbok og dette er en sak de må løse og jeg har ikke lest den ferdig. Og dette er en dokumentar om en faktisk hendelse.
Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forklare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.
Alt er annerleds på utsida av [kirkegårds]portene, så her er det lov til å banne. Vet ikke hvorfor jeg ikke kan banne på innsida. Jeg har virkelig ingen gudstro, og banner kontinuerlig til vanlig, men nei.
Jeg har ikke sjanse til å synge med, Melodien er helt ukjent for meg og teksten altfor religiøs.
Jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet.
Jeg er på den sibirke tundraen, det er kaldt og rått, sammen med en gjeng russere, noen er alkiser, noen er jegere, og fine, men farlige, tigre.
Emil Løvlien prøvde som partiets formann igjen og igjen å få medlemmer og tillitsmenn til å konsentrere seg om problemene i norsk politikk. Les statsbudsjettene - sa han, og lær å kjenne de problemene vi skal snakke med arbeiderne om og vise vei ut av. Hva i helvete hjelper det partiet å kunne prate om Sør-Amerika og Kina hvis en blir stum som en østers når en skal behandle skatte- og kredittpolitikken i vårt eget land?
Politikkens siste dagers hellige - SUF/AKP - hadde forlengst begynt å virre omkring med Maos røde frasebok høyt hevet over sine omtåkete hoder, under unison framsigelse av læresetninger, den ene mer banal enn den andre. Et par ganger, ved merkedager da det ble holdt mottakelse i den kinesiske ambassaden, opplevde jeg disse selsomme seansene på nært hold. De ekstremt radikaliserte utløperne av norsk borgerskap trodde tydeligvis at ritualdansingen og lovprisningen av Maos store visdom var hovedoppgaven for en sann revolusjonær.