Bokelskere.no

Å? Stadig vekk skriver litteraturmagasinene om Tove Jansson og mummitrollene, så jeg har ikke inntrykk av at det er undervurdert.

Leste en bokanmeldelse av denne for lenge siden, og så festet boka seg bak øret og jeg så den tilfeldig på biblioteket og lånte den, uviss om at jeg hadde tatt med meg en lang versjon av en novelle i Aktuell rapport med meg hjem. Les heller Cupido enn dette mølet her.

Jeg elsker å gå. Jeg går og går og går og går. Derfor begynte jeg på denne. Denne pretensiøse og machosistiske boken som snurrer rundt på myten om at en flaske whisky og to tjuepakninger sigg om dagen må til for å kunne kalle seg kunstner. Det er så 1920. Alle vet jo at dagens poeter står opp klokken 6 om morgenen for å ta seg en joggings før de går på lesesalen/kontoret med pc-ene sine.

Akkurat som med Hender og hukommelse, som jeg også leste i august, får jeg heller ikke av denne den samme følelsen som f.eks. 23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring, som jeg alltid ønsker meg før jeg begynner på en diktbok av Nils-Øivind Haagensen fordi den er helt nydelig og jeg elsker den, så jeg må innrømme jeg ble litt skuffet. Jeg må kanskje heller bare lese nettopp 23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring på nytt igjen.

Husker at ei av venninnene mine på folkehøyskolen hadde denne på pulten sin, alltid. Hver gang jeg var på besøk på rommet hennes lå den der, og en gang sa hun at den måtte jeg lese, men jeg var ganske uinteressert for dette var det ene året av livet mitt hvor jeg knapt leste bøker, tro det eller ei. Men anyways, nå har jeg lest den og det var... ikke noe for meg. (Men jeg vil jo så gjerne like Vigdis Hjorth, for jeg elsker jo Jørgen+Anne er sant!)

Jeg synes alt som skjer hos Arto er usannsynlig, helt fra starten av. Det er på en måte befriende. Men man må liksom være klar for å lese det.

En diktbok med mange referanser til populærkulturen. Akkurat som i hans forrige diktbok Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det, som jeg forresten likte bedre (og ikke bare det, jeg likte den veldig godt!). Aaliyah er for tett innpå, for lik. Her er utdrag:

jeg vurderer å si noe fordi jeg aldri sier noe

hater alle meg fordi jeg aldri sier noe

og no one belongs here more than yotube, som er tittel på et av diktene, og: vurderte å kalle meg poet

akkurat som svarte bruker n-ordet

Dette er en skikkelig liten flis av en bok. Faktisk er det jo ikke en bok, men en boksingel. Denne leser man ferdig gjennom en kopp kaffe. F.eks. cappucino macademia (det nevner jeg bare fordi jeg drakk det i går, og det var godt, men jeg leste ikke noen diktsingel da, jeg leste et avisbilag). Anyways, Jeg elsker deg er en fin tittel, og resten er ikke så verst. Her er et utdrag:

Jeg kan gjengi mange ting om meg selv som er sant, blant

annet adresse, navn og telefonnummer.

Iblant gjengir jeg disse tingene for å være sikker på at jeg ikke

er blitt til en annen person.

Stig Larsson er ikke krimforfatteren Stien Larsson, men en svensk poet. Som jeg plukket opp i Knausgårds Min kamp 2, hvor Knausgård skriver om at han går på kaféer i Stockholm og får øye på en masse kjente forfattere/poeter, og en av de han ser er Stig Larsson, og Knausgård skriver om Natta de mina, som visstnok er fantastisk, og jeg, som elsker Knausgård, stoler på Knausgård og skriver ned navnet Stig Larsson i min skal lese-liste, og siden leter jeg etter Stig Larsson på biblioteket og finner ikke akkuart Natta de mina, men en samling av utdrag fra flere av hans bøker, Helhjertet på en annen måte, oversatt til norsk, det er det eneste jeg finner, men jeg er sugen på å finne ut hva Knausgård synes er bra, så jeg låner den, jeg, det får holde, og så ligger den lenge på skatollet mitt, jeg glemmer den helt bort, før jeg begynner å lese i den og tenker at noe må være galt med meg, for jeg synes ikke den er fantantisk, jeg forstår den faktisk ikke helt, det er som om den ikke helt trenger gjennom til meg, hjelp, men kanskje er det fordi jeg leser den på norsk, kanskje det er fordi jeg ikke leser akkurat Natta de mina.

Dag Solstads karakterer er så vanlige og tilsynelatende dølle, men så er de ikke det likevel, og det vi får vite om dem er så... trivielt. Bjørn Hansen f.eks., hovedpersonen i Ellevte roman, bok atten, er med i en amatørteatergruppe liksom. Også. Så skjer det noe som jeg nesten får hakeslepp av. Jeg er spent på 17.roman, den skal jeg lese så fort flyttelasset mitt kommer med alle bøkene mine. (Jeg fikk 17.roman av min bestemor, hun hadde kjøpt den på tilbud, tror jeg, og både hun og pappa leste den ferdig på en hyttetur vi var på i påskeferien, så da kunne jeg få den, men jeg kunne ikke begynne å lese den der og da, for pappa sa at den var en fortsettelse på en annen bok av Dag Solstad, men han kunne ikke huske hvilken, noe jeg fant ut på internett senere altså var Ellevte roman, bok atten.)

Arto Paasilinna er så sykt random. Og lol. Men jeg er usikker på om dette er min greie, om jeg vil lese mer av ham. Jeg tror ikke det. Jeg synes forresten Den elskelige giftblandersken var bedre (dette sier jeg fordi det er så mange som har sagt til meg at likte jeg den, så burde jeg lese Harens år også). Forresten er det skadelig å lese å Arto Paasilinna, for jeg får så mange fordommer om Finland. Han legger jo bare mer ved på bålet.

Thor Heyerdahl var en grepa kar, men særlig flink til å skrive var han ikke. I Adams fotspor er hans egne memoarer. Den er klønete og rotete og hver gang jeg plukket den opp orket jeg aldri mer enn tre-fire sider før jeg la den fra meg igjen fordi det det var så slitsomt å lese den. Jeg begynte på den i begynnelsen av juni og ble ikke ferdig før en gang i august. Sett bort fra det, har den jo en sjarm. Det er jo Thor Heyerdahl som har skrevet den! (Jeg er litt forelska i han, skjønner dere.) Og han kommer med noen gøye anekdoter, om bl.a. alle statslederne han kjente, som f.eks. Fidel Castro. Eller kongefamilien (hvilken kongefamilie? Alle!).

Jeg leste om denne diktboka i Bokmagasinet (tror jeg), og der stod det at dette var dikt om hverdagen, og jeg elsker hverdagen, hva er finere enn hverdagen, og i tillegg har denne boka en kjempefin tittel, synes dere ikke, så derfor gikk jeg for å låne den. Og så viste det seg at coveret også var helt nydelig, det var så fint at jeg måtte dra opp boka på kafé for å vise den til de jeg satt der med. Trivielt, ja. Hva angår diktene er det første diktet mitt favoritten min, og det er flere dikt i den jeg liker godt, men likevel er det overvekt av dikt som bare går meg hus forbi, og det gjør at denne diktboka ikke blir helt det store.