Bokelskere.no

Jeg avslutta boka i går, da hadde jeg latt den ligge halvlest lenge. Det var mye vi ikke fikk svar på, det irriterer meg, samtidig sier Murakamis bøker noe grunnleggende om å være menneske.

Jeg klarer aldri helt å bestemme meg for om Murakami er symbolsk tvers igjennom, eller om han bevisst finner opp et univers som ikke gir mening.

Som vanlig er det mye som ikke blir forklart, mange tråder som ikke nøstes opp, mange ubesvarte spørsmål. Samtidig er Murakami god på å tegne opp mennesker, med deres tanker, begjær og følelser, med deres annerledeshet og likhet på samme tid. Språket er dessuten poetisk, selv om det noen ganger føles som staffasje.

Murakami sier noe grunnleggende om å være menneske, og å leve, samtidig han tegner opp en verden med overnaturlige og uforklarlige elementer. Denne balansegangen vipper nesten over i det absurde, noen vil hevde den gjør det. Det er ikke alltid lett å forstå hva han prøver å si, men det menneskelige forstår vi, og det blir hans styrke.

Les hele min omtale her.

Jeg har noen forslag:

"The girl with all the gifts"/"Menneskebarnet" av M. R. Carey. En annen relevant bok, som det også nå lages Netflix-serie av, er "The man in the high castle" av Philip C. Dick. Det er en dystopi som tar for seg hvordan verden/USA ville sett ut om Hitler hadde vunnet andre verdenskrig. Andre "klassikere" er jo Brave New World, Do Androids Dream of Electric Sheep?/Livstyvene, The Road/Veien, The Lathe of Heaven (vet ikke hva den heter på norsk, Ursula le Guin er forfatteren), The Disposessed av samme forfatter, Fahrenheit 451, Oryx og Crake av Margaret Atwood (The Handmaiden's Tale/Tjenerinnens beretning av samme forfatter er også et alternativ)

Fint og respektfullt dikt av Vesaas! Det er likevel trist at hun tok livet sitt under krigen (spesielt med tanke på samfunnet hun skisserte opp i denne boka, muligens noe hun fryktet var et reelt samfunnscenario), og aldri fikk oppleve at freden kom. Skjønt, det var jo frykt for en ny krig ganske raskt.

Har fått lastet ned boka (gratis, på svensk! Fantastisk) som e-bok, men spørs om jeg rekker å fullføre den før 14. desember. :) Har lagt eksamen bak meg, så mulig jeg da kan få lest ganske effektivt i kveld og eventuelt i morgen ;)

Ah, perfekt, jeg elsker dystopiske bøker! Dystopisk sci-fi er en av mine absolutte favorittsjangre.

Litt av poenget med denne boka, er vel at vi ser ting annerledes ettersom vi blir voksne? Foreldrene våre, som framsto som perfekte helter i våre øyne, viser seg å ha feil og mangler, eller til og med være direkte ufyselige. Våre omgivelser er ikke slik vi så dem med naive barneøyne. Såvidt jeg har forstått er dette noe av det Lee prøver å si med denne boka. Det "ødelegger" kanskje Atticus en smule, men samtidig gjør det kanskje bare den første boka enda bedre - fordi den da også blir et monument over et barns nesegruse beundring for sin far, før virkeligheten slår inn?

Dette er en bok som er veldig avhengig av at man har lest de foregående bøkene, så det er vanskelig å si nøyaktig hvilken del du bør lese. Hva er du mest interessert i å få fram?

Jeg vil virkelig elske denne boka, jeg vil det.

Jeg har fulgt serien med spenning, det er en original og annerledes fantasy-serie. Det er episke aspekter ved den, absolutt, du ser for deg hvordan bøkene kan egne seg som storslagen fantasy-film. Jeg er en fan i den forstand at jeg ikke var i tvil om at jeg skulle lese den siste boka , da jeg syns de to første var spennende. Jeg ble hekta på historien.

Så hvorfor gir jeg ikke boka full pott?

Fordi det er et eller annet ved den. Noe som skurrer. Noe... som gjør at selv om jeg engasjerer meg i historien, engasjerer jeg meg ikke for karakterene i nevneverdig grad. Jeg hadde glemt den sjokkerende hendelsen med Naiell i slutten av siste bok, til tross for at jeg huska mesteparten av resten av boka. Det tolker jeg som at den ikke gjorde spesielt mye inntrykk på meg.

Dette er kanskje en noe urettferdig analyse, da det er lenge siden jeg leste bok nummer to. Det er mulig den fikk meg til å rase og gråte. Men jeg tror ikke det. Også fordi DENNE ikke gjorde det. Det eneste tilløpet jeg fikk til å bli rørt var i en viss nostalgisk scene i Hirkas hjemtrakter, som inkluderer en leketrehest.

Hvorfor? Vel, hovedsakelig fordi så få av karakterene egentlig er så veldig troverdige. For all del, du har karakterer som har mange sider. Graal og Skerri er for eksempel interessante karakterer, Damayanti er også interessant, men du kommer ikke ordentlig inn på henne (i forrige bok hadde hun noen kapitler fra sitt synspunkt, om jeg ikke husker feil, men ikke i denne). Urd har tilløp til å være interessant, spesielt mot slutten av boka.

Ellers er det ganske... Vel. Hirka er stort sett moralsk indignert og sta, helt til et visst punkt i denne boka (ingen spoilere). Denne endringa framstår veldig brå og lite troverdig i mine øyne. Rime var en svært interessant karakter i første boka, da hele hans verden raste sammen, men i denne boka opplever han liten utvikling.

Før jeg snakker meg bort: Mitt fremste ankepunkt, er hvor svart/hvitt enkelte karakterer framstår. Darkdaggar framstilles som ond og kynisk, uten at det gis noen god begrunnelse for det. Det eneste forsøket på nyansering kommer mot slutten av boka, da Hirka innser at også han har en familie han er glad i som han ikke ønsker å dra fra. Både Raun og Eirik er klassiske "farskarakterer" som framstår litt for godmodige og "bamsete". Seeren i Dreysil holder på vippe over i samme fella, men reddes av en mer interessant bakgrunnshistorie enn førsteinntrykket tilsier.

Slutten framsto også litt lite troverdig, og ikke minst forhastet. Boka brukte for lang tid på å bygge opp til den store konfrontasjonen og for liten tid på den, noe som gjorde at det føltes som om det var over veldig fort. Forklaringa på Evnas underfundigheter kom heller ikke, og med en slik guddommelig kraft på laget blir ingenting (hvertfall nesten ingenting) umulig. Det gjør at historien nok føltes litt mer antiklimatisk enn den kunne vært. Deler av tida, sikkert fordi alt ender så "bra" til slutt og moralen i boka er noe klisjépreget, føles det som å lese en Lindgren-bok eller en annen barnebok der alt blir trygt og fint til slutt, og selv om det er mye vondt i verden vinner kjærligheten/vennskapet/you name it. Jeg vet ikke hvorfor, men denne "barnebokfølelsen" dro ned helhetsinntrykket litt for meg (den har jeg også delvis fått i de andre bøkene).

Kanskje har jeg bare blitt så ødelagt av Game of Thrones at jeg ikke setter ordentlig pris på fantasy som er av det litt lysere slaget?

Uansett: Boka og serien er verdt det for historien alene, til tross for enkelte svakheter. Derfor en femmer :)

Fant feilen "ravn e bæreren" nå. Den tok kaka. :P

Disse evinnelige særskrivingsfeilene...

Dette er dessverre noe som har irritert meg i samtlige av bøkene i denne serien. Jeg skreiv en sint post om det etter å ha lest den første boka og fikk en utrolig fin melding av forfatteren i etterkant, hvor hun ba om at jeg skulle si fra når jeg fant feil så de kunne rettes opp i senere versjoner.

Nå har jeg merket feilene i Kindlen min, som notater. Problemet da er at de "fyller opp" hele "My Clippings"-fila mi. Jeg har lest ca. halvparten av boka og funnet omtrent 40 særskrivingsfeil. Noen steder gjentas samme feilen to ganger (for eksempel "vindus karmen" første gang Hirka er hos Seeren til umpiri). Noen av feilene gir heller ikke mening, som i at de ikke er to "naturlige" ord som bare ikke har blitt satt sammen, for eksempel "irette settelse" og "fing rene". Dessuten "skål ormet", men jeg mistenker at det egentlig skulle stått "skålformet" der.

Jeg syns det er greit med forfattere som sliter med dysleksi eller andre ting, det er ikke forfatteren som er problemet, men manglende korrekturlesing, som for meg framstår som noe uprofesjonelt fra forlagets side.

Jeg leser eboka fra ebok.no, så jeg vet ikke om dette problemet kun finnes i e-versjonen eller i papirboka. Er det bare jeg som har irritert meg over dette?