Bokelskere.no

Nå har jeg brukt utrolig lang tid på å lese Ringenes Herre, men det betyr ikke at jeg ikke likte boka. Jeg elsker den! Det tok bare mye tid for å få lest boka ferdig. Da jeg begynte på boka, tenkte jeg at jeg skulle bruke god til, sånn at jeg kunne leve meg ordentlig inn i historien. Men jeg trodde ikke jeg skulle bruke en måned! Ja ja, det var jo verdt det.

Først og fremst, må jeg kommentere skrivestilen til Tolkien. Han skiver så detaljert, og har så mange beskrivelser, at alt blir levende; det er lett å se det for seg. Selv om det noen ganger var litt tungt å lese gjennom så mange skildringer og sånt, men skrivemåten til Tolkien er noe av det som gjør boka spesiell.
Samme med verdenen Tolkien har skapt, Midgard (Middle Earth.) Han beskriver alt så detaljert, og verdenen han har skapt virker så troverdig, selv om det åpenbart er en fantasy-verden. Det er noe med måten han skriver på, og måten han har planlagt absolutt alt. Alt virker så utrolig godt gjennomtenkt, og jeg skjønner ikke hvordan han fikk det til! Skulle ønske jeg bodde i Midgard...

Ringenes Herre er nok den beste fantasyboka jeg noensinne har lest. Det skyldes sikker fordi alt virker naturlig og troverdig. Ja, det finnes alver, dverger og sånne skapninger, men alt passer så gost sammen. Og Midgard føles ikke super "overnaturlig", alt sammen føles troverdig, og ingenting føltes spesielt urealistisk ( selvfølgelig vet jeg at det er urealistisk, men jeg tenkte ikke over det.)

En annen ting jeg likte utrolig godt, er at det er tydelig hvordan karakterene utvikler seg i løpet av boka. Ta Munti som eksempel; jeg kan tydelig se hvordan han har utviklet seg, på grunn av alle tingene han har opplevd. Han blir modigere, og det er noe man legger ganske fort merke til.
Jeg har ikke noen favorittkarakter, men jeg liker Gimli ganske godt, spesielt vennskapet han har med Legolas. En dverg og en alv blir venner, hvem hadde trodd det?
Det var selvfølgelig noen karakterer jeg ikke likte så godt. F.eks. Ormtunge. For en sleip liten slange, jeg vet ikke engang hvordan jeg skal beskrive ham. Han minnet meg om han ene i den siste Hobbitenfilmen, han som bare har lyst på penger og later som han er en kvinne for å slippe å gå i krig (han var bare med i filmen.) Sånn forestilte jeg meg ham.
Jeg syntes litt synd på Ormtunge på slutten, da.

Okay, jeg innrømmer det! Jeg så filmene før jeg leste boka. Men jeg så filmene for over 2 år siden, så jeg husket ikke så mye. Filmene er fantastiske, og det samme er boka. Og filmene er utrolig lange, så jeg skulle trodd at de fikk med alt fra boka, men det gjorde de ikke. Det var spennende å lese om tingene som ikke skjedde i filmen.

Det er sikker mange som sier at Ringenes Herre er en trilogi, men det ern den faktisk ikke. Opprinnelig så skulle det være én bok. På Wikipedia står det at det er en bok, og mange andre sier også at dette er en frittstående bok, bare delt i tre. Så derfor teller dette bare som en bok jeg har lest i år.

Jeg må nevne noe jeg synes var utrolig morsomt. Potiter. Da Sam og Frodo var på vei til Dommedagsberget, så begynte Sam å snakke om potiter. Og jeg lo ut høyt. Det er bare noe med ordet potit, og hvordan jeg så for meg at han sa det. Det er sikkert bare jeg som er litt rar, men jeg synes det var morsomt.

Ringenes Herre er en fantastisk bok, kanskje en av mine favorittbøker. Jeg har fortsatt utrolig mye å skive om, men jeg kommer ikke på noe mer. Og dere ville sikkert ikke lest det allikevel.
Men alle som er fantasyelskere, og ikke har lest Ringenes Herre: Hva er det dere driver med! Gå og les boka! Og etter det, se filmene! Det er en fantastisk opplevelse, utforske og oppleve alt Midgard har å by på.
Opprinnelig publisert her!

Da vi hadde om actionsjangeren på skolen for en stund siden, snakket vi om Stormbreaker. Vi skulle nemlig se filmen (boka har nemlig blitt filmatisert.) Og da jeg fant ut at vi skulle se filmen, da måtte jeg jo prøve å lese boka først. Men, forbausende nok, var det en ganske lang ventekø på biblioteket, så jeg fikk ikke sjansen til å lese den før etter vi så filmen. Men det gjorde egentlig ikke så mye; jeg likte både boka og filmen.

Jeg har tidligere lest Anthony Horowits' The Power of Five-serien, som jeg synes er kjempegod, så derfor var jeg veldig spent på å starte hans andre serie, Alex Rider. Og jeg synes at Stormbreaker også er en god bok, men ikke den beste.

Siden jeg så filmen før jeg leste boka, visste jeg hva som kom til å skje i noen deler av boka. Det tok vekk spenningen av å ikke vite hva som kom til å skje. Så det var litt synd. Men jeg tror at jeg ikke ville likt filmen, hvis jeg hadde lest boka først, og så sett filmen.
Det var jo selvfølgelig noen deler som ikke var med i filmen, og de delene likte jeg ganske godt. F. eks. når han blir jaget av mennene på motorsyklene.

Nå har ikke jeg akkurat lest noen actionbøker før, så jeg har egentlig ikke så mye å si. Men jeg synes Stormbreaker er en veldig actionfylt og spennende bok (selv om jeg visste mesteparten av hva som kom til å skje.)
Jeg gleder meg til å fortsette på serien, og forhåpentligvis blir den bedre og bedre etter hver bok. Alex Rider- serien anbefales til alle som liker lettleste bøker. Og jeg anbefaler og se filmen, hvis du ikke gidder å lese boka.
Opprinnelig publisert her!

Dette er den siste boka som jeg kommer til å lese fra den serien, på en stund(siden jeg ikke har tilgang på de siste tre bøkene.) Og jeg likte Aenir veldig godt; bedre enn Castle. Men den første boka er fortsatt den beste, synes nå jeg. Men Aenir er en god nummer to.

I motsetning til Castle, skjedde det ganske mye i denne boka. Nå har de kommet til Drømmeverdenen Aenir, og nå skjer det masse spennende. Jeg kjedet meg ikke gjennom boka, for å si det sånn. Så det var en forbedring fra forrige bok.

Jeg har egentlig ikke så mye å skrive. Det er en stund siden jeg leste boka, men jeg husker at jeg synes at serien bare er okay til nå. Ikke fullt så spennende, men ikke kjedelig heller. Så derfor blir det en ganske kort anmeldelse.

Ja, så jeg likte Aenir ganske godt, men akkurat ikke godt nok for en terningkast 5. Jeg er ikke sikker på om jeg skal fortsette på serien, siden det finnes så mange andre bøker jeg har lyst til å lese. Men kanskje jeg leser ferdig serien en gang i fremtiden.
Opprinnelig publisert her!

Dette er den andre boka i The Seventh Tower-serien, som jeg begynte å lese umiddelbart etter jeg ble ferdig med bok en. Jeg må nok si jeg likte den første boka bedre. Men ikke misforstå meg; jeg likte denne også, det var bare noen ting som irriterte meg litt.

Først og fremst, så skjer det nesten ingenting i boka. Den er ganske kort, 233 sider. Fremdeles, så skjedde det utrolig lite, og da det endelig skjedde noe, så var det ikke særlig spennende. Egentlig, så synes jeg boka burde vært kortere.

Noe annet jeg ikke liker så godt, hele serien generelt, er at bøkene slutter så brått. Spesielt i The Fall, bok en. Jeg føler at det ikke er en ordentlig avslutning.

Slutten på denne boka var egentlig ikke så ille, fordi det begynte faktisk å bli spennende på slutten av boka. Så da måtte jeg starte på neste bok med en gang.

Jeg likte Castle ganske godt, og det var en kort og lettlest bok. Det som ergret meg mest var at den var mye lengre enn den skulle ha vært. Det skjedde nesten ingenting, og da det skjedde noe, var det ikke fullt så spennende. Så derfor ga jeg terningkast 4.
Opprinnelig publisert her!

Det var egentlig helt tilfeldig at jeg leste denne boka. Jeg har tidligere lest Gath Nix sin The Keys to the Kingdom-serie, og jeg likte den utrolig godt. En venn av meg har hatt de tre første bøkene i The Seventh Tower ganske lenge, men aldri lest dem. Så hun lurte på om jeg hadde lyst til å lese de, og fortelle hva jeg synes. Jeg var ganske spent på å starte serien, så jeg prøvde komme til den så fort jeg ble ferdig med boka jeg holdt på med.

The Fall er en veldig kort og lettlest bok, som var kjempeunderholdende. Det er fantasy det er snakk om, og handlingen i boka tar sted i en helt annen verden enn vår egen. Så derfor kan starten på boka være utrolig forvirrende for de fleste. Man blir jo introdusert til en helt nye verden, som man ikke har noe kjennskap til. Noen bestemmer seg da kanskje for å legge boka fra seg, fordi alt blir for forvirrende. Men jeg synes ikke det var forvirrende i det hele tatt, og etter hvert som jeg kom lengre inn i boka, skjønte jeg mer og mer hvordan verden fungerte.

Jeg liker godt skrivestilen til Garth Nix, spesielt måten han beskriver nye verdener og sånne ting. Mange forfattere dynker lesere med informasjon når de skal beskrive f. eks en fantasy verden, men Garth Nix han klarer å skrive inn informasjon overalt i hele boka slik at man sakte forstår hvordan verden er bygd opp. Ingen liker å starte en bok med å lese en haug informasjon, i hvert fall ikke jeg(men noen ganger kommer det helt an på boka.)

Dette er jo en fantasybok, men noen steder fant jeg faktisk likheter med dystopi-sjangeren, spesielt de som er populære nå for tiden. I The Fall bor alle innbyggerne på slottet, eller det tror de i hvert fall. Folk bor faktisk utenfor slottet også, uten at de visste om det. Likheten er altså at det er mye innbyggerne i samfunnet ikke vet, som egentlig er ganske viktig. Jeg synes dette går igjen i mange dystopibøker og at det er et typisk trekk i dystopi-sjangeren. Og jeg har lest en del dystopi i det siste, så derfor la jeg merke til det.

Ingen deler av boka er kjedelig, men jeg har noen favorittmomenter. F. eks delen med Beastmaker-spillet, der du skal lage ditt eget monster som på slutten av spillet skal kjempe mot motstanderen sitt monster. Den delen likte jeg veldig godt.

Denne boka minne meg egentlig om en annen serie, som jeg elsker, Deltoras Belte/Rike. Det finnes mange likheter, men begge er unike på sine egne måter. Deltoras Belte er i min mening bedre, men det er kanskje fordi jeg leste serien som barn (utrolig mange minner.) Og i tillegg er The Seventh Tower en serie som er ment for barn, så jeg hadde sikkert elsket The Fall hvis jeg hadde lest den som barn.

Noe som plaget meg litt, er at denne boka gir deg ingen ledetråd over hva serien kommer til å handle om. Som jeg nevnte tidligere, dystopi-delen, kan være en stor del av resten av serien. Men The Fall bygger ikke opp mot noe stort. I tillegg sluttet boka ganske brått, noe som ikke hjalp i det hele tatt. Jeg følte ikke noe trang til å starte på neste bok. Ikke bra!

Nå må jeg bare nevne noe som kanskje ikke er så viktig, men jeg synes det var kult. Bøkene glitrer! Du vet hvordan kvikksølv glitrer? Forestill deg det, bare med mange forskjellige farger. Sånn ser boka ut. Utrolig kult! Det er sånne ting man husker. Åja, det var den boka som glitret.

Nå håper og tror jeg at jeg har fått skrevet ned det viktigste. Men for å oppsummere, er dette en utrolig lettlest og underholdende bok. Selv om den er rettet mot yngre leser, synes jeg at alle fantasy-elskere kan prøve seg.
Opprinnelig publisert her!

The Serpent's Shadow er tredje og siste bok i The Kane Chronicles-serien. En kjempegod serie, spør du meg. Selv om det er ting som irriterer meg, likte jeg alle bøkene og jeg kommer til å savne og lese om alle eventyrene til Carter og Sadie. Det har vært en utrolig morsom reise!

Da jeg begynte boka, fikk jeg en åpenbaring. Hvis det er Carter og Sadie som forteller hendelsene i boka, som en videotape, da vet man jo at de overlever, egentlig alt som skjer i løpet av serien. Det var kanskje litt rart at jeg ikke kom på det før jeg startet på siste bok.

Selv om dette er den korteste boka i serien, skjer det like mye som i de tidligere bøkene. Igjen går Sadie og Carter sine separate veier; altså, de må begge gå på sine egne oppdrag. Det synes jeg var litt trist, siden jeg liker veldig godt å lese om når de er sammen og når de er på oppdrag sammen. Men de ble gjenforent på slutten av boka, så ikke noe stort problem.

Jeg skrev tidligere i anmeldelsen min av The Throne of Fire at jeg ikke likte kjærlighetsdramaet med Walt og Anubis og alt det der. Og i denne boka får vi en løsning på det. Og den løsningen er ikke okay for meg! Hvordan kom Rick Riordan på den ideen, og hvorfor endte det sånn? Jeg synes personlig at det ble utrolig rart. Utrolig rart. . .

Nå til noe jeg likte. Jeg elsket delen med Neith, jaktgudinnen, da de måtte overleve å bli jaktet av henne til solnedgang. Ikke vondt ment, men noen av de egyptiske gudene var ganske dumme, i hvert fall i denne serien.

Slutten, derimot, hadde jeg større forventninger til. En enorm kamp mellom det gode og det onde hadde jeg forestilt meg, men det skjedde uheldigvis ikke. Jeg likte rett og slett ikke så godt slutten av boka. Hvis den hadde vært annerledes, hadde dette vært den beste boka i serien.

Men synes at dette var en verdig avslutning på serien, og en veldig god bok i seg selv. Selvfølgelig anbefaler jeg serien til alle som liker å lese. Jeg tror at disse bøkene kan appellere til utrolig mange, til og med folk som ikke pleier å lese. Hvis du leter etter en action-pakket, humoristisk serie, anbefaler jeg denne!:)
Opprinnelig skrevet her!

Jeg startet på The Throne of Fire med en gang etter jeg leste bok en. Først hadde jeg egentlig lyst til å starte en annen bok, men jeg tenkte at det var like greit hvis jeg bare fortsatte med serien. Og jeg angrer ikke!

Nå har Brooklyn House blitt et skikkelig treningssenter; mange barn har ankommet for å bli trent i egyptisk magi. Så derfor møter man også mange nye karakterer i løpet av boka, som var greit nok. Men jeg bryr meg egentlig ikke så mye om dem, noe som er litt synd. Jeg føler ikke at jeg kan relatere til noen av dem, men kanskje det endrer seg i løpet av bok 3.
Okay, jeg må skrive litt om Walt. . . Walt er en av de nye karakterene, og jeg har ikke noe imot ham, jeg bare liker ham ikke så godt. Han passer ikke så godt inn i historien, og jeg føler han bare har blitt presset inn i boka for å skape litt kjærlighetsdrama. Og jeg bryr meg ikke særlig om ham, eller synes synd på ham, siden jeg nesten ikke vet noe om ham! Men det er min mening.

Det er en ganske stor bok: 446 sider. Men jeg føler at hele boka handler om Sadie, eller nesten hele ihvertfall. Det mest spennende skjer i hennes kapitler, hun må redde broren sin når han kommer i trøbbel, det er hennes kjærlighetsdrama vi hører om dagen lang. Jeg synes det ble litt mye Sadie. Men dette var bare en liten ting jeg la merke til.

Selv om mesteparten av boka dreide seg om Sadie, hadde også Carter sine egne saker å håndtere. F.eks "kjæresten" hans. Han forlot oppdraget sitt, han forlot Sadie, for å lete etter en jente han knapt kjenner, som i tillegg ikke virkelig eksisterte (du skjønner hvis du har lest boka). Jeg synes det var en ganske dårlig avgjørelse, selv om alt gikk bra til slutt. Med dårlig mener jeg at man ikke forlater familien sånn som det.

Jeg likte denne boka kjempegodt. Like god som den første, om ikke bedre. Men jeg tror fortsatt at bøkene kan forbedre seg, spesielt karakterutviklingen. Kanskje det forbedrer seg i løpet av tredje bok.
Bortsett fra det er disse bøkene veldig underholdende, og anbefales til alle!
Opprinnelig skrevet her!

Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Red Pyramid, og siden jeg har hatt serien stående i hylla en stund, tenkte jeg det var tid å begynne på serien. Det angrer jeg ikke på i det hele tatt!

Rick Riordan har tidligere også skrevet om gresk mytologi: Percy Jackson-serien. Siden jeg elsker de bøkene, tenkte jeg at jeg kom til å elske disse også. Jeg likte The Red Pyramid veldig godt, men det var noen småting som irriterte meg her og der. Men jeg skal komme tilbake til det senere.

Grunnen til jeg plukket opp denne boka var mest fordi jeg hadde lyst til å le og lese noe enkelt. Jeg elsker skrivestilen til Rick Riordan, fordi han skriver med humor og ofte tar man seg selv i å le høyt. Det var ikke vanskelig å leve seg inn i historien og jeg ville alltid vite hva som kom til å skje videre.
Noe annet som også er utrolig bra med stort sett alle bøkene Rick Riordan har skrevet er måten han fletter sammen mytologi og virkelighet. Han gjør læring interessant, og jeg har funnet ut masse om mytologi bare av å lese bøkene hans.

Men, tilbake til det negativet. Det er ikke stort altså, men det er bare noe som irriterte meg litt i løpet av boka. Karakterene. De minner meg enormt mye om karakterene fra Percy Jackson-serien. F.eks Percy. Både Carter, Sadie og Percy snakker på samme måte og tenker på samme måte. De kommer med de samme spydige og "sassy" kommentarene. Jeg synes at de minner for mye på hverandre.
Og boka har to synsvinkler: Carter og Sadie. Og jeg kunne ikke skille dem fra hverandre! Det sier litt. . .

Bortsett fra det, var dette akkurat den type boka jeg hadde lyst til å lese. En bok fylt med humor og action. Jeg anbefaler virkelig boka hvis du liker resten av Rick Riordan's bøker og hvis du elsker egyptisk mytologi er dette boka for deg!
Opprinnelig publisert her!

Jeg avbryter sjeldent bøker, men hvis jeg ved gjentatte ganger sovner mens jeg forsøker å lese en, avbryter jeg som regel.

Hidden er den siste boka i Firelight-trilogien, og det tok meg ikke lang tid å lese den! Jeg hadde ikke mye annet å bruke tiden på, så derfor gikk det såpass fort. Men Hidden er ikke en svær bok heller da.
Jeg likte faktisk denne boka bedre enn Vanish, den forrige. Den var ikke like god som Firelight, men ikke lang unna. Hidden er en +4, og Firelight er en 5.

Jeg likte denne boka mye bedre siden Jacinda, hovedpersonen, ikke var like irriterende som vanlig. Hun tok litt bedre valg og avgjørelser. Dessuten, var hele kjærlighetsdramaet borte(det meste av det ihvertfall) og det var jeg glad for. Det ødela den forrige boka. . .

Det skjer egentlig ikke stort; jeg kunne lett ha oppsummert boka for en venn, uten problemer. Det er ikke utrolige spennende hendelser, så derfor mener jeg at ikke så mye skjer. Ikke mye action.
I tillegg synes jeg at enkelte ting som skjedde var litt forutsigbare, jeg kunne gjette meg til hva som kom til å skje store deler av boka. Men fremdeles var det noen "plot-twists" som klarte å overraske meg. Men jeg synes ikke det gjorde boka mer spennende.

Sophie Jordan's skrivestil liker jeg egentlig ganske godt. Det er hovedgrunnen til at jeg liker denne serien såpass godt. Selv om karakterene er irriterende og det skjer nesten ingenting, så får jeg lyst til å lese videre på grunn av måten hun skriver på.

Men, jeg liker omslaget på boka ganske godt. Bedre enn de andre. Det er ganske vakkert, men for å være ærlig finnes det så mange omslag med jenter på, at det er litt oppbrukt. Det er ikke noe nytt eller spesielt. Ikke noe som skiller seg ut fra alle de andre bøkene:)

Jeg synes at Hidden er en god avslutning på serien, og en god bok i seg selv. Til folk som er usikker på om de burde fortsette å lese serien hvis de bare har lest en bok; jeg syns dere burde fortsette. Det er underholdende bøker.

Dette er ikke en serie jeg anbefaler til hvem som helst. Den passer veldig bra til folk som ikke pleier å lese stort, fordi de er veldig lettleste bøker. Men hovedkarakteren kan være et problem for mange. Så derfor vet jeg ikke om denne serien passer for alle.
Opprinnelig publisert her!

Da har jeg lest bok to i Firelight-trilogien. Jeg var faktisk ganske spent på å få lese Vanish, siden jeg likte Firelight ganske godt. I tillegg hadde jeg lyst til å finne ut av hva som kom til å skje videre, siden den forrige boka sluttet så brått. Men Vanish var litt skuffende. . .

Jacinda, hovedkarakteren, er mer irriterende enn vanlig. I bok en klarte jeg å overse det, men det er umulig i denne boka. Hun er den mest irriterende hovedpersonen i litteraturens historie! Jeg har ikke lest utrolig mange bøker, men jeg tror Jacinda kommer til å ha den tittelen en stund.
Det som ødela boka for meg, var kjærlighetsdramaet; Jacinda liker Will. Will liker Jacinda. Cassian liker Jacinda, men Jacinda liker ikke Cassian, fordi hun tror at han liker henne bare på grunn av egenskapene hennes. Men når hun finner ut at det ikke er sant, begynner hun å like Cassian. Kan du ikke forholde deg til en gutt Jacinda?
Dessuten, er Jacinda utrolig selvsentrert. Hun tenker hele tiden på seg selv og det er utrolig irriterende. Hun tar dumme avgjørelser, og skaper problemer for alle, kort sagt.

Men, bort i fra Jacinda, likte jeg boka. Jeg hadde lyst til å fortsette å lese og jeg likte det jeg leste om. Ja, noen ganger måtte jeg stoppe å lese på grunn av frustrasjon, men jeg likte resten. I tillegg liker jeg godt ideen bak boka, som Sophie Jordan har skapt; at drager(draki) lever blant oss i menneskeform som kamuflasje. Så jeg likte deler av boka.

Selv om jeg ikke likte boka utrolig godt, tror jeg fremdeles andre vil like den. Men bare hvis dere tror dere kan tolerere en irriterende hovedperson.
Jeg liker Firelight bedre, fordi Jacinda var mindre irriterende. Derfor anbefaler jeg å lese første boka, hvis du er interessert i drager og sånt. Men husk at jeg advarte deg mot Jacinda.
Opprinnelig publisert her!

Men det burde du! Ganske mye å ta fatt på før sesong 5 kommer da ;)

Godt inne i bok nr. 3 i Game of Thrones-serien, men selv om jeg har sett tv-serien og (stort sett) vet hva som kommer til å skje, greier jeg ikke å legge den fra meg og må lese videre!

Dette er ikke den første boka jeg har lest som er skrevet av John Boyne; jeg har tidligere lest Gutten i den Stripete Pyjamasen (anmeldelse her), som jeg leste på skolen. Den tar sted i 2. verdenskrig, men Stay Where You Are & Then Leave foregår under 1. verdenskrig. Derfor plukket jeg den opp, siden vi har om 1. verdenskrig på skolen, så det passet bra å lese den. Jeg har også lyst til å lese flere historiske bøker, og da jeg leste anmeldelsen som Anna har skrevet på Bokhylla Mi, virket den veldig interessant.

Stay Where You Are & Then Leave handler om en gutt som heter Alfie. Faren hans, Georgie, melder seg frivillig til å kjempe for Storbritannia under krigen, så Alfie og moren, Margie, må klare seg alene. Men faren til Alfie sender stadig brev for å fortelle om hvordan han har det. Men etter hvert slutter brevene å komme, og Margie forklarer at faren din er på et hemmeligoppdrag. Men Alfie vet at hun ikke forteller ham sannheten, og han skal finne ut av hva som virkelig har skjedd med ham.

Dette er en perfekt bok å lese hvis man holder på med 1. verdenskrig, fordi jeg føler jeg har fått et mye større innblikk over konsekvensene av krig, hva som skjer med soldater, hvordan det var i England da krigen pågikk osv. Så derfor er jeg kjempeglad for at jeg fant denne boka på biblioteket.
I tillegg er dette en lettlest, liten bok som jeg tror alle kommer til å like. Du trenger ikke å vite stort om 1. verdenskrig for å nyte boka. Og jeg føler faktisk at jeg har blitt mer interessert i 1. verdenskrig etter å lese den.

Jeg synes det er fint at John Boyne har skrevet både Gutten i den Stripete Pyjamasen og Stay Where You Are & Then Leave der begge hovedpersonene er barn. Noen ganger er det interessant å lese hvordan et barn takler forskjellige hendelser i livet, spesielt krig. En uskyldig sjel i midten av kaos; krig påvirker så mange uskyldige mennesker.

Kanskje jeg likte denne boka bedre enn Gutten i den Stripete Pyjamasen, men jeg er ikke helt sikker. Stay Where You Are & Then Leave er en kjempegod bok, og jeg synes flere burde lese den. Så hvis du synes 1. verdenskrig er et interessant emnet, er dette boka for deg!
Opprinnelig publisert her!

Da jeg først så Coraline i biblioteket, tenkte jeg ikke stort over det. Jeg tok den av hylla og leste baksideteksten. Plutselig fikk jeg en skikkelig trang til å sette meg ned å begynne Coraline umiddelbart, men jeg skulle på tennis, så jeg hadde ikke tid. Og jeg holdt på med en annen bok. Men jeg kunne gjerne startet denne boka med en gang jeg lånte, selv om jeg ikke pleier å lese flere bøker samtidig. Jeg mener det, jeg hadde virkelig lyst til å lese den!

Nå holdt jeg nesten på å skrive at dette er min første Neil Gaiman-bok, men det er det jo ikke. Jeg har tidligere lest Odd og Frostkjempene, og jeg hadde glemt at den var av samme forfatter som Coraline. Dessverre likte jeg ikke Odd og Frostkjempene særlig godt, selv om det er utrolig lenge jeg leste den. Men jeg husket at jeg ikke var fullt fornøyd med den. Coraline er så mye bedre!

Jeg hadde skyhøye forventninger til denne boka og de innfridde, men ikke helt. Men akkurat nå skal jeg fokusere på det positive.
Ideen bak boka er utrolig interessant, og jeg skjønte at det var en litt "creepy" bok bare av å lese baksideteksten. Nå for tiden har jeg veldig lyst til å lese litt "creepy". Jeg har lyst til lese en skikkelig grøsser, fordi jeg har ikke blitt ordentlig redd av en bok siden jeg leste Marg og Bein-bøkene da jeg var yngre. Derfor var jeg kjempeglad da jeg fant Coraline, en tynn, liten bok som man så vidt legger merke til, stående på hylla i biblioteket. Og jeg synes faktisk at Coraline var nokså "creepy".

Neil Gaiman er en kjempegod forfatter, og jeg liker veldig godt skrivestilen hans. Han skriver veldig enkelt, men fortsatt så detaljert, hvis det gir mening. Det er veldig lett å forestille seg alt i hodet, akkurat som om du ser en film.
Coraline er en utrolig smart og modig jente. Hun gjør hva som helst for familien sin, selv om hun må risikere livet sitt i samme slengen.
Jeg har også et sitat som jeg vil dele med dere, sagt av Coraline, som jeg synes er utrolig fint:

“Because,' she said, 'when you're scared but you still do it anyway,
that's brave.”

Dette er en av illustrasjonene!
Noe som jeg synes var kjempekult, var at boka hadde illustrasjoner i hvert kapittel. Det hjalp med å gjøre historien mer levende. Noen av dem var skikkelig "creepy", det skal være sikkert! Skulle ønske at alle bøker har illustrasjoner i seg. Det hadde vært ekstremt kult!

Dere som har lest boka, så dere likheter mellom den sorte katten og Cheshire Cat, fra Alice In Wonderland? Jeg synes de lignet litt, på måten de snakket og at de var litt mystiske. Begge svarer ikke ordentlig på spørsmål du stiller dem. Men kanskje det bare er meg som tenkte det. . . Si ifra hvis du tenkte det samme:)

Okay, jeg må nevne noe jeg synes var litt kjipt. Fordi jeg likte egentlig ikke avslutningen. Jeg hadde forventet noe litt mer "creepy" og skummelt, siden boka er omtalt som en grøsser. I tillegg hadde jeg forventet en skikkelig kul slutt. Kanskje jeg hadde litt for høye forventninger, men jeg hadde håpet på en annen avslutning.

Men dette er absolutt en bok jeg anbefaler. Coraline er en bok for folk i alle aldre, ikke bare barn. Det er en veldig lettlest bok - jeg leste den på én dag, så det sier litt - og jeg tror alle kommer til å like Coraline hvis de gir den en sjanse. Hvis ikke finnes det en animasjonsfilm, som jeg ikke har sett enda.
Den er definitivt "creepy", og jeg anbefaler å lese om kvelden for å få den fulle opplevelsen. (Nå har jeg brukt ordet "creepy" utrolig mange ganger, men det er det beste ordet å bruke. . .)
Men jeg håper å få lest flere bøker av Neil Gaiman, og kan ikke vente med å se animasjonsfilmen!
Opprinnelig publisert her!

City of Glass er bok 3 i The Mortal Instruments-serien, og i følge meg, den beste til nå! Jeg er kjempeglad for at jeg startet på denne rett etter City of Ashes, fordi det var virkelig verdt det. For en bok!

For å være ærlig var ikke begynnelsen av boka så interessant, men boka ble mer spennende etter hvert. Etter en stund, kunne jeg ikke legge den fra meg; jeg måtte finne ut av hva som kom til å skje. For det er utrolig mye spennende som skjer i City of Glass!

Noe som jeg synes var ganske kult, var at jeg gjettet meg fram til noen deler av boka, og noen "plot twists". Ofte synes jeg det er litt irriterende at en bok er forutsigbar, men jeg bare synes det ble mer spennende av den grunn, fordi da måtte jeg fortsette å lese for å finne ut om teoriene mine var riktige. Og det var de! De fleste ihvertfall . . .

Cassandra Clare er en kjempegod forfatter, og jeg elsker skrivestilen hennes. Karakterene hennes er morsomme, og har sine egne personligheter. Før jeg leste City of Glass, hadde jeg ikke noe personlig forhold til noen av karakterene. Men nå begynner jeg å like dem mer og mer. Spesielt Magnus Bane; det er umulig og ikke like ham!

City of Glass er kanskje den beste boka jeg har lest i år, (jeg har ikke mange å velge mellom da) og jeg kan ikke vente med å fortsette på serien. Men jeg har bestemt meg for å lese bøkene Cassandra Clare har skrevet i rekkefølgen hun skrev dem i, siden jeg har hørt mange si at det er den beste måten å lese dem på. Så den neste boka jeg kommer til å lese fra denne verdenen er Clockwork Angel, første boka i The Infernal Devices-trilogien. Men ikke umiddelbart, siden jeg har lyst til å eie den, og jeg skal ikke kjøpe bøker på en stund. . .

Anbefaler virkelig denne serien! Hvis du har lest den første boka i serien, men ikke er sikker på om du har lyst til å fortsette. To ord: gjør det! City of Glass er en utrolig god bok, bedre enn de to første, synes nå jeg!
Opprinnelig publisert her!

Nå har jeg lest bok nummer to i the Mortal Instruments-serien, og jeg begynner virkelig å like den. Cassandra Clare har skapt en utrolig interessant verden som jeg bare må finne mer og mer ut av. Jeg tror jeg liker denne boka bedre enn City of Bones, den første i serien.

Noe som jeg synes er ganske morsomt og liker veldig godt, er at kapitlene har sine egne titler. Det er sykt lenge siden jeg har lest noen bøker som har kapitler der det ikke bare står "Kapittel 1" osv. Derfor synes jeg det er fint at denne serien har det. Hva liker dere best? Kapitler med eller uten titler? Noen ganger kan titlene bli litt avslørende, men jeg liker de ganske godt. Spesielt de i Percy Jackson-serien.

Som jeg nevnte, elsker jeg verden Cassandra Clare har skapt. Hun har bygget opp verden sin sånn at den virker veldig troverdig, selv om den er utrolig usannsynlig (jeg håper det gir mening.) Men jeg merker at hun har brukt mye arbeid og energi med å lage denne fantastiske verdenen (skulle ønske jeg var en Shadowhunter. . .)
"The worldbuilding" er definitivt det beste med City of Ashes, sammen med handlingen og alt det spennende som skjer. Det som trekker litt ned er at jeg ikke bryr meg så mye om karakterene enda. Kanskje det er fordi dette er bok 2, og jeg må lese flere bøker før jeg får en skikkelig "connection" med dem. Jeg liker dem som karakterer, men ikke mer enn det. Men jeg håper det endrer seg i løpet av serien.

Jeg liker veldig godt hvordan Cassandra Clare har planlagt nesten hele serien på forhånd. Alt hun skriver passer utrolig bra sammen, og det er morsomt hvordan mysterier løser seg gjennom bøkene, som om de var planlagt helt på starten av serien.

Som jeg skrev tidligere, begynner jeg virkelig å like denne serien. Bøkene blir bare bedre og bedre! Jeg har allerede lest bok tre, og elsket den! (Denne anmeldelsen er basert på meningen min av City of Ashes, før jeg leste bok tre.)
Hvis du liker Paranormal-aktige bøker er dette serien for deg! Og hvis du ikke har lest bøker fra Paranromal-sjangeren før, er dette serien å starte med:)
Opprinnelig publisert her!

Nå har jeg endelig fått lest City of Bones, og jeg føler at jeg er den eneste som ikke har startet denne serien! Og siden det skal bli lagd en tv-serie av bøkene, føler jeg meg presset til å lese dem. Men jeg har hørt så mange gode omtaler om denne serien, at jeg gledet meg virkelig da jeg startet den første boka!

City of Bones er en kjempegod start på en serie. Jeg ble godt kjent med verden jeg leste om, og den er utrolig kul! Vampyrer og varulver og mange andre skapninger som lever blant oss, men som vi ikke ser, det er spennende!
Begynnelsen av boka er kjempespennende, og jeg ville virkelig vite hva som kom til å skje. Jeg satt klistret fast til boka!
Men etter hvert som jeg leste mer, skjedde det ikke så mye. Boka underholdet meg veldig, men det skjedde egentlig ikke stort, selv om det skjedde en del.

Noe jeg synes er litt morsomt, er at i Penryn and the End of Days-serien av Susan Ee, er Nephilim blodtørstige babyer som spiser mennesker. Men i The Mortal Instruments-serien, er de Demonjegere. Hvem skal man tro på?

Jeg synes det er litt synd at jeg visste om noen deler av boka før jeg leste den.(Jeg aner ikke hvordan.) Dere som har lest boka vet kanskje hva jeg snakker om. . .
Men det påvirket ikke min mening av boka! Selv om boka ikke var spennende hele veien, måtte jeg finne ut av hva som kom til å skje videre. Så det gjorde ikke noe at jeg visste slutten:)

Men City of Bones er en utrolig god bok, og jeg elsker verden Cassandra Clare har skapt. Jeg kan ikke vente med å finne ut mer om Shadowhunter-verden! Jeg har ikke lest mange Paranormal bøker, men jeg anbefaler denne boka:)
Opprinnelig publisert her!

Da jeg fant Love Letters to the Dead på biblioteket for litt siden, måtte jeg låne den. Jeg har sett den rundt omkring på nettet, på instagram osv, og jeg har hørt mange blandede meninger om boka; enten elsker man den eller hater den. Så da jeg først fant den på bibliotket, var jeg litt skeptisk. Men det endte med at jeg lånte den. That's the story of my life. . .
Jeg er kjempeglad for at jeg lånte den, siden jeg likte boka veldig godt.

Love Letters to the Dead handler om en jente som heter Laurel, og hun har et ganske vanskelig liv. Søsteren hennes, May, døde ganske ung, og de var veldig nærme. Dødsfallet hennes har påvirket livet til Laurel på mange måter, spesielt siden Laurel er den eneste som vet hvordan hun døde.
Når Laurel får en oppgave på skolen om å skrive et brev til en død person, starter hun å skrive ned livet sitt og følelsene sine. Sakte men sikkert finner vi ut av hva som virkelig skjedde med søsteren hennes. . .

Hvert kapittel starter som et brev, og jeg hadde ikke noe problem med det. Men det jeg synes er litt rart, er at når Laurel skriver et brev til f.eks Amelia Earhart, så forteller hun hendelser fra livet til Amelia, til Amelia! Det er som å fortelle meg; Hei, du heter Jesper! For meg gir det ikke så mye mening at Laurel skriver fakta om personene hun skriver til. Jeg skjønner at hvis det ikke hadde vært med i boka, hadde ikke historien blitt den samme. Men det irriterte meg, siden det ikke gir så mye mening. Det virker som om hun skriver et innlegg på Wikipedia. . .

Men jeg må innrømme noe. . . Jeg lånte boka mest fordi Stephen Chbosky(forfatteren av The Perks of Being a Wallflower), anbefalte den. Og siden jeg elsket The Perks, måtte jeg lese Love Letter to the Dead.
Men jeg fant senere ut at Stephen Chbosky faktisk er Ava Dellairas mentor. Og nå som jeg tenker på det, finnes det mange likheter mellom bøkene deres. Hovedsaklig at bøkene deres er skrevet som brev. Jeg skal ikke nevne noen flere deler, siden jeg ikke vil avsløre noe fra boka.
Derfor synes jeg at boka er litt uoriginal. Selv om jeg likte den veldig godt, føler jeg at hun har blitt litt inspirert av Stephen Chbosky. Men dette er bare min mening, ikke fakta!

Nå må jeg dele noe jeg likte med boka, for jeg likte den kjempegodt! Det er bare noen ting som irriterer meg.
Jeg likte veldig godt å lese om hvordan Laurel forandret seg i løpet av boka. Hun er ganske lukket, men hun begynner å åpne seg opp for vennene sine. Hun lærer utrolig gjennom hele boka; hvis hun tar et dårlig valg, lærer hun av feilen sin. Hun skjønner at det ikke er bra å bære på problemene sine alene, noe som er et veldig godt budskap denne boka får fram.

Love Letters to the Dead er den første boka jeg har lest i 2015, og likte den kjempegodt. Problemet mitt er bare at den er litt uoriginal, men det stoppet meg ikke fra å like den. Boka er unik på sin egen måte, og jeg liker veldig godt Ava Dellaira sin skivestil. Og tenk at dette er hennes debutroman! Jeg kommer definitivt til å lese flere bøker av henne i framtiden, og jeg anbefaler Love Letters to the Dead til de som liker The Perks of Being a Wallflower.
Opprinnelig publisert her!