Bokelskere.no

Å så forelska jeg var i Ronja. Å som jeg hata Birk Borkason, aller mest da de flytta sammen i skogen. Jeg håpte villvettene tok ham hver gang, eller at han skulle falle ned i det jævla djupet. Jeg var også sterkt imot å slå de to røverklanene sammen, og mente at Ronja burde reise seg å beseire Borkas menn en gang for alle

Jeg må ærlig innrømme at akkurat den boka er en av de to eller tre solstda bøkene, absolutt alt inkludert, jeg ikke har lest. Det er nok en grunn til at jeg ikke har gjort det...

Frykter at jeg kansje vil finne lite å fryde meg over, og velger heller å la den stå stille i hylla ei stund til ...

Jeg synes det er trist at så lite av La Comedie Humaine er oversatt til norsk. Aschehoug gjorde en raptus for noen år siden, Solum har gitt ut noe, men det er en bråte sentrale titler som mangler, og blant land vi kan sammenligne oss med, ligger vi dårlig an mht Balzac. Men, denne er fin. Balzac var en rev på kortformatet, og etter hva jeg kan skjønne er to av de beste novellene hans samlet i et bind her: Sarrasine og Gobseck, begge skrevet i 1830, da franskmannen var 31 år. Sarrasine er en gotisk studie i skjønnhet og alderdom, mens Gobseck er en like gotisk studie i griskhet. Tittelen på sistnevnte henviser til hovedpersonen, som er en av de store grådige i europeisk litteratur, fullt på høyde med sånne festlige pengeglade folk som Dickens' Scrooge, Balzacs egen Grandet eller Dostojevskijs pantelånerske, kanskje også deres forfader? Et av Balzacs fremste adelstrekk er evnen hans til karaktertegning, og i begge disse novellene får han boltret seg som verst. Her er Gobseck: "Han innkrevde selv sine penger og hastet rundt i Paris på sine tynne ben som en hjort." Eller: "Han var som et slags maskin-menneske som ble trukket opp mens han sov."

Gjorde meg til forfatter, denne boken. Kanskje den har gjort andre til kriminelle, eller fengselsvoktere?

Kanskje er det ikke så mange som har lest Thomas Manns firebindsverk om Josef. Kanskje ikke. Men det har jeg gjort, og jeg tenker å fekte for dem som om de var mine barn. Og nå har jeg lagt ut omslagene fra mine egne, litt slitte eksemplar. Thomas Mann + Mosebøkene = Jækla bra.

1. september 1998 la jeg fra meg fjerde bind av Josef-serien til Thomas Mann. Fuck Ringenes Herre, sier nå jeg.

Goethe, gamle Goethe, skal ha funnet Bibelens fortelling om Josef god, men for kort. Dette kom en eller annen gang Thomas Mann for øre, og så tok han like godt Goethes ord som en oppfordring. Halve 1. Mosebok endte opp som 1500 siders roman om Josef, drømmeren av drømmer, som ikke kunne la være å fortelle om dem, Josef, den ambisiøse, den som ser en gud i seg selv. Tredje bind leste jeg 12. juli 1998.

Jeg ser av mine pedantiske notater (jeg fører alltid opp, med blyant, bakerst i bøkene jeg leser, den datoen jeg er ferdig med dem, det har jeg gjort siden starten av 90-årene), at jeg la bind to fra meg 22. april, altså tretten dager etter at jeg la fra meg bind en. Å, lykkelige dager jeg har hatt, eller hva, den gangen på våren 1998. Jeg vil gjerne tilbake dit, til månebarnet Josef, til den forstemmende skjønnheten som både Thomas Manns prosa og Josef selv besitter.

9 april (sic!) 1998 la jeg fra meg det første bindet av Thomas Manns kvartett "Josef og hans brødre", og dette er det jeg noterte bakerst i romanen: "Sjelden, om noen gang, har jeg lest en sånn bok, som har rommet så mye på en og samme tid; bibelhistorie, kritikk av den, røverroman, intrigemakeri og melodrama, kjærlighetsroman, slektskrønike, ja - hva mer? Alt, synes det som, og alt dette i Thomas Manns gjennomlyste setninger og skimrende tenkning, personene står fram, ja, STÅR, like foran en, og dør, like foran en, Rakel, og Jakob, den urolige og følelsesladde patriarken, faen så bra var denne boken, uten tvil av de beste jeg har lest, jeg må vel tilbake til da jeg leste Proust for å finne et sånt omfang, det føles som om jeg ikke kan være den samme etter dette." Det var påsken 1998, det. "Dyp er fortidens brønn. Kan den ikke kalles bunnløs?" Som Mann skriver.

Jeg er stor fan av Stig Dagerman. Problemet med å være stor fan av ham og være aktiv på bokelskere, er at man må ty til svenske utgaver, som ikke finnes i disse databasene. Jeg har løst det ved å legge inn en engelsk utgave jeg søkte fram på amazon, samt å scanne inn min egen svenske pocketutgave, som jeg leste i 97. Så langt må man i det minste gå for de bøkene man ikke kan klare seg uten.

Lester Ballard. Din syke satan. En ekstremt ubehagelig og ekstremt bra bok fra det jeg tror er vår tids største forfatter.

Liker du som jeg å legge inn omslaget av akkurat den utgaven du leste? Leste du Kjærlighet av Hanne Ørstavik da den kom ut, og savner akkurat dét omslaget? Jeg har lagt det ut.

Fan av Adam Thorpes Ulverton? Ikke det? Aldri hørt om boken? Nå kan du uansett ikke klage på at det norske omslaget i Vita-serien ikke finnes på bokelskere. For jeg har lastet det opp. For jeg elsker den romanen.

Til de av dere som savner omslag til Tor Ulvens klassiske kortprosabok (som jeg skal innrømme var en av de viktigste bøkene for meg da jeg begynte å skrive), så trenger dere ikke savne lengre. Jeg har lastet opp omslaget.

Dette er en av de selvlysende, ensomme bøkene, de som skinner der ute og ikke helt minner om noe annet enn sitt eget merkverdige selv.

Jeg er så dundrende enig. Bennybøkene rocker huset.

Du er en veldig god Solstad-leser, så det synes jeg absolutt du skal gjøre. Mht. 87-romanen skylder jeg å gjøre oppmerksom på at det er flere tiår siden jeg leste den, og husker at jeg nærmest følte meg DYTTET UT AV BOKA med alle de der skøytetidene. Jeg husker ellers slutten, som bærer på frekkhetens nådegave, men resten av boka har jeg glemt. Så hva jeg ville ment om den i dag, er vanskelig å si. Lag en liste!! Men siden du liker både 87-boka og Armand V, hvordan stiller du deg til Solstad som Berlinguide i 160741?

Noen barnebøker gjemmer du innerst i et skap etter to lesninger. Andre tigger du dine barn om å lese hver gang. Benny tilhører definitivt siste kategori. "Benny har berre sine vanlege føter. Dei kule grisane har fotballsko. Dei tek han igjen så lett som berre det". JEg sier ikke mer

Tror nok jeg mener det er hans beste, i alle fall en av de to tre, kanskje fire. Får lage ei liste

Dette er ikke godt å svare på, og tida siden jeg leste boka er blitt lengre. Men ett er sikkert, og det er at da journalisten Mustafa Can fikk i oppdrag å skrive og framføre en litterær tekst knytta på wergelandkonferansen Litteraturhuset hadde i juni 2008, hadde han skrevet fletta av folk som Elias Khoury, Tariq Ali og Amin Malouf. Det kan være fordi han tok oppgaven mer på alvor, men det sto hverken på språk eller komposisjonsevnen :-)