Bokelskere.no

Jeg vet jo at det med Robin og meg bare er...tull. En slags fantasi, som ikke overleve en halvtime i real life. En boble som sprekker i dagslys. En drøm som ikke kan gå i oppfyllelse.

Noen ganger er det vanskeligere å skrive to setninger enn å snakke i en halvtime.

For mamma har helt rett, hverdagen kan plutselig bli snudd helt på huet. Det skjer bare så utrolig sjelden.

Ventet og ventet. Det var hennes greie. Ordet ga henne en unnskyldning til å vente og gjøre lite annet. Ordet var ikke så mye en gave, som et dødsbringende virus med lang inkubasjonstid.

[...] For noen ganger var det kjærlighet man trengte, selv om man ikke ønsket den.

Lena ønsket seg en av- og på- bryter for kjærligheten. Så kunne man skru den på når man hadde det godt med seg selv, følte at man fortjente den, og var raus nok til å besvare den. Man kunne skru den av når man trengte å gjemme seg, eller var selvdestruktiv og ikke hadde noe i verden å gi.

Det man etterlater seg, er de menneskene man har elsket. Man etterlater en del av seg selv i dem.

Du må bare la folk få elske deg på den måten de selv er i stand til hadde Tibby sagt til Lena en gang.

Noen mennesker sa at den første måneden var verst. Andre sa at egentlig var det de første tre månedene. Sorg var som en nyfødt, og de tre første månedene var tøffe som faen, men etter et halvt års tid har du erkjent nederlaget, endret på hele livet ditt, og gjort plass til den.

Men du må ta sorgen med deg, du må forsette videre og integrere den i livet ditt, og da blir den lettere å bære over tid.

Krisesituasjoner ga deg en form og en plan å ta del i, men døden rommet ikke noen historie i det hele tatt. Den etterlot deg ingenting.

Nesten hver gang Eric kom hjem fra et eller annet sted, eller kanskje bare kom inn i rommet der hun oppholdt seg, skjedde det samme. En spesiell følelse, et lite smell inni hodet hennes, omtrent som et fjernt ekko av det drønnende smellet hun følte da hun så ham første gang på fotball - leiren like før hun fylte seksten.

Kven har skapt den blome her
som mitt auge her kan pryda,
og mitt hjarte barnsleg gjer,
så eg våren rett kan nyta?
Kan du seia kven det var
som har skapt det livet vi har?

Kven gav til livlaus rot
som om våren fram får veksa,
og med blad og blomar står
etter søvn i vintertida?
Kan du seie kven det var
som har skapt det liv vi har?

Kven har skapt den grøne grein
som til liv frå døden stimar,
kven bad fugleskaren heim
over hav frå sydens strender?
Kan du seie kven det var
som har skapt det liv vi har?

Kven har skapt det eg kan sjå
og den sol som varmar,
når eg her på enga går
mellom tusental av blomar?
Kan du seie kven det var
som har skapt det liv vi har?

Det er Gud som har skapt alt
stort og smått med same vilje.
Det er han som allmakt har,
og som oss kan vårdag give.
Ja, med fred for meg og deg
han i oss ein vårdag er.

Livet etter livet er tilsluttet evigheten, og evigheten er tilsluttet livet.

Hvis man går og grunner på døden, har man ikke noe liv. Når vi lever, skal vi nye kvardagslivet og alt det har å gi oss av gleder.

Døden er ingen avslutning, det er bare en forflytning.

Takk for alt som du meg gav
du min gud og fader.
Takk for kvar en livsens dag
som ærlig deg fikk tjene
Takk for åndens makt og styrke
som jeg fikk av deg
og som jeg i sannhet brukte
ærlig på min livsens vei.

Lykke er ikke en medfødt egenskap, den må vi selv skape gjennom våre gjerninger.

Det som er det fine med gleden, er at den har evne til å frigjøre oss fra angst og bitterhet.