Bokelskere.no

Fornektelse var en flukt, og den kunne ha sin misjon, fordi den ga et overfylt og plaget sinn en pause, men før eller senere ble man rykket brutalt tilbake til virkeligheten.

Livet var satans så urettferdig enkelte ganger!

Det hun hadde tolket som forelskelse, var kun et utslag av hennes inderlig ønske om å bli verdsatt og lagt merke til.

Det var som å befinne seg midt i en drøm der man ventet på å våkne, samtidig som man visste at det bare var å åpne øynene, så var man våken.

En sak har alltid to sie [...]

Styrke, Maria, e nettopp det å våge å vise sæ svak i blant.

For å komme videre må du gjennomleve Sorgen, og gi dæ sjøl tid til å heles.

Livets skole, ser du, Kajsa, det e der man lære mest.

Tida leger ikke alle sår.

Men det er rart korsen åran mildne sorgen, og til sist sitt vi igjæn med de gode minnan, sjøl om tapet alltid vil være der. Det slipp vi ikke unna.

[...]man får ikke større bør enn man klare å bær.

Et menneskes livsløp har en markert start og en markert slutt. Grunnlaget for livets innhold blir imidlertidig lagt lenge før vi blir født, av foreldre, besteforeldre, oldeforeldre og tippoldeforeldre. De valgene de har gjort, deres gode og dårlige handlinger, deres feil og mangler, smarte disposisjoner og slette avgjørelser er bestemmende for hva slags liv vi som etterkommere får.

Hvorfor fortalt hun meg aldri at det var hun som hadde laget denne sangen? tenker jeg. Eller sa hun det, og og kanskje mye annet også, bare at jeg ikke lyttet? tanken gjør meg trist, for muligheten til å spørre, finne svar på alle spørsmålene som plutselig dukker opp, er ugjenkallelig forbi.

Aldri før har jeg smakt så god pesto, og jeg spiser med taus andakt mens jeg tenker på ordene hans om fortielse og løgn. Hvor går grensen, tenker jeg. Når er det bare fortielse, og når blir det løgn? Er fortielsen et slags forspill til løgnen, eller en forstillelse for å slippe lyve? Og hvis mamma har tiet om noe så stort som en søster, hva annet er det hun ikke har fortalt?

Var det løgn ikke å fortelle hele sannheten?

Mamma tok ikke med seg sorgen i graven, men overlot den til meg.

Se på meg nå! Så du det? Se nå, mamma! Jeg ser at det lille barnet alle synes er så sjarmerende når det ler og gjøre ablegøyer, i virkeligheten er engestlig. Barnets sprett over lyngheiene, de skjeve rundkastene og kollbøttene som ender i en pytt, er alt sammen et forsøk på å hente mamma ut av det som stenger henne inne. Det som stjeler min mamma, kommer plutselig og uten forvarsel, som om noen lukker en dør foran øynene hennes. Eller nei. Foran hjertet, det samme hjertet som jeg vet nå har båret på denne tunge hemmeligheten. Som liten må jeg ha fornemmet noe jeg ikke forsto, noe som gjorde meg urolig og rastløs, en engstelse jeg kapslet inn ved alltid å finne på noe, være på farta, på vei mot noe. Og vekk fra noe. Vekk fra øyværet, fra hennes innestengte sorg.

Minnene fra barndommen, som jeg har gjemt og glemt så lenge, har rokket ved noe i meg.

[...] men smerten blir mindre med årene. Nå er det på mange måter et godt savn, en takknemlighet for de gode minnene, for årene vi tross alt fikk.