Bokelskere.no

Av og til må man ta noen valg her i livet. Vanskelige valg, men like fullt nødvendige.

Når ongan e små, sitt dem på fanget, når dæm e stor, sitt dem på hjærtet - og der blir dæm til hjærtet en gang slutt å slå.

Alt e mulig, jenta mi, om man bare lægg godvljen til og e vilig til forsake nokka for å målet!

Kjærlighet kan ikke forstås, ord betyr lite om det ikke følge handling med.

Hos deg er sorgen som et åpent sår som kommer til å bli revet opp gang på gang. Men en dag vil såret begynne å gro. Først vil skorpen være tynn, sprø, men langsomt vil huden dekke såret, og du vil igjen være i stand til å se framover og glede deg over livet! Eller som Kajsa så fint uttrykte det; Det skal skinne ei sol!

Jeg kommer på noe en kompis av meg sa en gang. Om hvor rart det er når noen som står deg nær dør. At verden ikke engang tar seg en tre sekunders pause for å markere at noe har forandret seg. Regninger må fremdeles betales. Middagen må fremdeles lages. Nyttårsaften er fremdeles nyttårsaften.

Det er blomster her også. Ikke en enslig krans fra gravferdsetaten, men flere kranser. Kranser med hilsener på. Kranser med navn fra folk som savner og hilser. Det føles trygt. Og ikke minst trygt.

Den siste salmen vi skal synge i dag er Deilig er Jorden. Den er av de aller vakreste julesangene jeg vet om. Den minner meg om alt som er godt her i verden.

Begravelser er det nok av. Vi dør nemlig hele tiden. Og noen av oss gjør hele tiden.

Jeg sier ikke at det bare er lett å ha et barn med Down. Det er ikke det jeg vil ha med denne bok. Det jeg kanskje har mest lyst til, er å fortelle at det å ha et barn med Down er å ha et barn.

Marikken er her sammen med oss, samtidig som den offentlige debatten stiller spørsmål ved om hun egentlig burde være her.

Det skrives og snakkes om lærevansker, sosiale utfordringer, problemer med å få jobb. Begrensningene trekkes fram, ikke alle mulighetene. Hvis mediebildet og det offentlige ordskiftet oftest sørger for at vi assosierer Down med disse begrensningene, vil folk for alltid frykte for å få et barn med Down selv.

Mennesker med Down er først og fremst mennesker, ikke et syndrom.

Kanskje høres det litt søkt ut, men jeg vil påstå at mennesker med Down kan lære oss noe. Vi bruker veldig mye tid på å lære dem alt vi vil at de skal kunne mestre. Men: vi reflekterer altfor lite rundt hva mennesker med Down kan lære oss andre.

Det er vanskelig å glemme den man er blitt glad i.

Vi kan ikke gjøre mer enn så godt som vi kan. Sånn er det. Mer kan vi ikke få til.

Livet innhenter alle til slutt, hverdagens evige tromme dunker virkeligheten ubønnhørlig på plass, og selv den mørkeste sorg faller inn i rytmen.

[...]bøker kunne hun ikke gå tom for. Hun leste og leste, stadig nye. Setningene var småstier. Gjennom tåken av trøtthet krøp hun på dem, ordene ar blomster, røtter hun kunne gripe rundt. Hun kunne ikke gå tom for stier.

Det var ord i bøker, det visste hun, som laget store bilder i hodet, bilder som kunne få henne til å drømme seg bort, gi henne vinger å fly med.