BOKOMTALE: En perfekt ferie... nesten av Lucy Diamond. Leseeksemplar fra Aschehoug
Feelgoodbok som handler om tre ulike kvinner, som ikke kjenner hverandre. De er alle på ferie i Cornwall i England. Noen av dem har med seg tenåringsbarna, og det fører selvsagt til konflikter på både den ene og andre måten.
Boka byr på lett underholdning med et lett språk. Nå det er sagt, så er vel ikke dette akkurat "min" type bok. Jeg trenger litt mer fart og spenning. Men for deg som ikke er så opptatt av det, så er det en fin feriebok.
Les hele omtalen her
siljehusmor siterer Nervous Conditions av Tsitsi Dangarembga (side 73)
11:20, 24. juni 2022 Ingen har det som favoritt.
So this tea-strainer was another necessity I had managed without up until now. Maiguru seemed to think it was absolutely vital to have one. I would hardly have described it like that. Interesting, yes, but vital? And imagine spending money on a sieve so small it could only be used for sifting tea! When I went home I would see whether tea really was less pleasant to drink without the strainer.
siljehusmor siterer Nervous Conditions av Tsitsi Dangarembga (side 118)
11:09, 24. juni 2022 Ingen har det som favoritt.
[…] making her a victim of her femaleness, just as I had felt victimised at home in the days when Nhamo went to school and I grew my maize. The victimisation, I saw, was universal. It didn't depend on poverty, on lack of education or on tradition. It didn't depend on any of the things I had thought it depended on. Men took it everywhere with them.
Heidi Holtan siterer Den endeløse planen av Isabel Allende (side 184)
00:58, 24. juni 2022 Ingen har det som favoritt.
Jeg reiste til Vietnam med en hemmelig fantasi om at jeg skulle dø der, så jeg slapp å hanskes med tilværelsens slit og gjenvordigheter. Men å dø er mye vanskeligere enn å fortsette å leve.
Heidi Holtan siterer Den endeløse planen av Isabel Allende (side 219)
00:43, 24. juni 2022 Ingen har det som favoritt.
Carmen Morales bodde fire år i Mexico by. De to første var ensomheten og nøden så stor at hun fikk sans for lesning, noe hun aldri hadde trodd var mulig.
BOKOMTALE: Fra Blokka av Jonas T. Bengtsson. Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Danny sitter i fengsel pga vold. Dette er sjette året, men plutselig får han en uventet prøveløslatelse. Han oppsøker vennene, fra den gang de vokste opp i samme blokk i et dårlig område i København. Christian har nå blitt politi, men Malik er sporløst forsvunnet. Danny gjør alt han kan for å finne ham.
Denne boka måtte jeg "smake" litt på. Resultatet ble at jeg likte den. Slutten kom dessuten som en stor overraskelse, og det liker jeg godt!
Er det en bok jeg har hørt mye om både i fjor og videre i år, er det Midnattsbiblioteket.
Tematikk som forfatter bryr seg om
Matt Haig har selv slitt med med depresjon og har tidligere utgitt boka Reasons to Stay Alive. Grunnen til at jeg nevner det, er at Midnattsbiblioteket også handler om depresjon og mørke tanker. Å kalle denne boka for feelgood, som jeg har sett boka har blitt kalt av en del boklesere, er jeg ikke enig i. Har selv lest feelgood som er mørke, men synes ikke at denne boka passer inn i den sjangeren. For meg er det en roman. Men sjangre er ikke så lett for tiden, spesielt med tanke på at det er også mange undersjangere.
I Midnattsbiblioteket blir man kjent med Nora Seed som er alt annet enn fornøyd med seg selv og livet sitt. Hun sliter, og orker ikke mer. Hun velger å gjøre noe med det, men i stedet for å dø med en gang, havner hun i en slags mellomstasjon som heter Midnattsbiblioteket. Der møter hun en gammel kjenning, nemlig Mrs. Elm som var hennes skolebibilotekar. Gjennom bøkene Nora velger, får hun gjenoppleve valg hun angrer på, men hvis hun ikke føler seg tilpass med sine nye valg, ting hun vil gjøre om på, havner hun tilbake til Midnattsbiblioteket. Hun blir også testet om hun virkelig vil dø eller ikke.
Urealistiske valg og livsstil?
Dette høres kanskje dystert ut, og det er det også, men boka inneholder også snev av humor. Kanskje ikke vanlig humor, men mørk humor hvis man har sansen for det som meg. Jeg hadde sansen for tematikken og konseptet, men ikke karakterene eller sidehistoriene, altså de valgene Nora tar. Syntes de var noe urealistiske og virkelighetsfjernt. Den eneste delen jeg likte å lese om, bortsett fra når hun er i Midnattsbiblioteket, var den lille biten om Svalbard.
Møter man flere som Nora i boka, eller er det bare hun som sliter med mørke tanker, og som får prøve seg i forskjellige liv, nesten som en statist?
Haig beviser at han er en kreativ forfatter som kommer med artige påfunn, men med denne klarte han ikke å holde på oppmerksomheten lenge av gangen, dessverre. Det var ikke mye som fenget og jeg brydde meg ikke så mye om karakterene. Følte ikke jeg ble godt nok kjent med dem. Det er ingen dårlig bok, men den ble ikke så alvorlig eller realistisk som jeg kunne foretrekke at den var. Derfor ble denne noe seig for meg.
Interessant forsøk, men jeg liker Det ligger i blodet av samme forfatter, mye bedre. Husker den som en humoristisk og sær vampyrroman. Det føles ikke som om det er samme forfatter som har skrevet begge bøkene.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Gursli Berg Forlag, mot en ærlig anmeldelse)
Når den du saknar mest er deg sjøl - 24 råd om å eige livet og finne din indre rebell.
Dette er ei personlig sjølvhjelpsbok som mange vil kunne kjenne seg att i. Kanskje særleg småbarnsmødre!
Malene fortel utan filter om den indre kritikaren, om prestasjonspress og dårleg samvit for å ikkje strekka til på alle livets fronter. Som besøksven for den livsglade pensjonisten Astrid får Malene nye tankar og idear om kva som skal til for å ha det godt i livet. Det er starten på ei utforsking av 24 livsforsett.
Jeg vart veldig engasjert av å lese denne boka. Den vekka mange kjensler hjå meg, eg har ledd, grått og reflektert over liknande sider i mitt liv. Eg kjem til å ta med meg råda til @malenevilnes i søken etter min indre rebell!
Ofte kjøper jeg bøker i matbutikker og noen ganger har de en plukk og mix kampanje der man kan kjøpe to bøker for 149. Man kan ikke bare gå forbi, da. Noen ganger vil man ha lett underholding, og noen ganger blir man overrasket over slike bøker, og andre ganger skuffet. Denne gangen ble jeg skuffet.
Kan leses som frittstående
Fiona Barton er ikke et ukjent navn. Jeg har bare ikke lest noe av henne før og dette er andre bok om journalist Kate Waters. Denne kan fint leses som frittstående, for boka dreier seg veldig lite om familielivet hennes, og mest om saken. Det eneste man får vite om familien hennes er at hennes mann Steve er irritert, sønnen hennes vil avbryte studiene og heller reise, mens Kate selv er nesten aldri hjemme. Det er alltid noen hun må intervjue eller undersøke et eller annet.
Saken hun er interessert i er om et spedbarn som er blitt funnet på en byggeplass, og det skal ha vært begravet der i flere tiår. Hvem er barnet og hvordan havnet det der? I tillegg må hun samarbeide med Joe, noe hun ikke er begeistret for siden han er under opplæring. Vil de gå overens?
Falske intervjuobjekter?
I handlingen blir man kjent med karakterer som har en slags forbindelse til dette mystiske barnet, men hvor mye av det er troverdig? Kate som er journalist er vant til å sortere mennesker om de er oppriktig ærlige, elle om de gjør alt de kan for å bli synlig i media.
Kapitlene er svært korte, hopper litt i nåtid og fortid, men handlingen foregår i det meste fra 2012 til 2013. Det skiftes ofte perspektiv, noe jeg har sansen for da det gjør en handling mer realistisk. Man blir godt kjent med karakterene på godt og vondt, men ikke alle var like spennende å bli kjent med. Det som ødela for meg, er at det var noe damete krim. Det er både kvinner og menn med i boka, selvfølgelig, men det blir for mye om følelser. Noe som er forståelig med tanke på saken, men selv foretrekker jeg mer hardbarket krim. Synes også at slutten og prosessen ble alt for forutsigbart og da blir det noe kjedelig, spesielt når boka er på over fire hundre sider.
Interessante perspektiv underveis og tidssprang, men bortsett fra det var det for monotont for min del. Hadde heller ikke spesielt sansen for Kate Waters som fremsto som kald. Skjønner at hun er journalist, men likevel ... Så hiver meg ikke over andre bøker om Kate Waters med det første.
Fra min blogg: I Bokhylla
Hogne Hongset skrev denne boka i 2016.
Den er helt rå og avslørende når det gjelder kraftbransjens manipulerende lobbyvirksomhet. Vi merker de sørgelige virkningene av denne kyniske lobbyvirksomheten i dag, med de høye strømprisene vi nå har fått.
Det har gått akkurat slik som han beskriver det, etter at kraftmafiaen har fått det som de ville, de lurte politikerne trill rundt med strømkrisemaksimeringen, med påstander om de "nødvendige" utenlandskablene,
som nettopp har ført til mye høyere strømpriser i Norge, for det er vi strømkundene her i landet som betaler dyrt for dette gildet ...
Det viktigste med denne boka er nettopp de avsløringene av kraftbransjen, alle løgnene og fortielsene om nødvendigheten/utførelsen/resultatene av kabelutbyggingen og vindkraften, politikernes udugelighet og den samfunnskritikken som boka egentlig handler om.
Etterordet bakerst i boka er egentlig den viktigste teksten i hele boka, og den vil jeg ta med her, til ettertanke,
sitat:
Energi er en fundamental forutsetning for moderne samfunn. God tilgang på energi, og også prisen på energi, er helt avgjørende for et lands konkurransekraft. All næringsvirksomhet er avhengig av energi, ikke minst industrien. Og en velfungerende industri er et lands sikreste basis for verdiskapning og utvikling av arbeidsplasser.
Vannkraften vår er evigvarende, kanskje også den enkeltfaktoren som har vært mest avgjørende for at vårt land er utviklet til et verlferdssamfunn.
I 1990 ble norsk energipolitikk lagt drastisk om. Men hvordan begynte det hele? Og når? I et historisk perspektiv er det ikke veldig lenge siden.
Det første kommersielle vannkraftverket i Norge ble bygd i 1885. Hundre år senere var elektrisk energi en selvsagt del av hverdagen for alle, hjemme og på jobb. Ble strømmen borte, stoppet alt. Det ble kaldt og mørkt, radioen ble taus og TV-skjermen svart.
De siste tre tiårene har så forbrukerelektronikken tatt oss for alvor. I dag er det selvsagt at PC-en, lesebrettet og smarttelefonen fungerer, internett gir oss tilgang til verdens kunnskap og at vi kan strømme og laste ned musikk og filmer. Men PC-en kom ikke før i 1985, internett i 1995 og Steve Jobs første iPhone kom i 2007.
Uten elektrisiteten ville vår tilværelse vært svært annerledes.
Det begynte i Skien. Og det begynte med Gunnar Knudsen, den senere legendariske statsminister Gunnar Knudsen. I 1885 etablerte han et vannkraftverk på Laugstol Brug, som han hadde vært med på å starte året i forveien. Som statsmninister i to perioder (1908-10 og 1913-20) ble Gunnar Knudsen den viktigste pådriveren til å sikre offentlig eierskap til vannkraftressursene, gjennom konsesjonslovene. Disse lovene sikret at samfunnet overtok eiendomsretten til kraftverkene gjennom hjemfallsordningen. Det innebærer at kraftverk som ble bygd av private aktører, blir overtatt vederlagsfritt av staten etter konsesjonsperiodens utløp. Denne perioden var opprinnelig 50 år, er senere utvidet til 60, og i 2007 til 75 år. Slik ble fellesskapets eierskap til vannkraften sikret. Bakgrunnen for konsesjonslovene var at utlendinger, først og fremst tyske interesser, tidlig hadde startet oppkjøp av norske fallrettigheter i stor skala. Under siste krig fulgte naziregimet opp arbeidet med å få norsk vannkraft til Tyskland, for å bidra til den tyske krigsindustrien. Rikskommisær Josef Terboven var en ivrig forkjemper for dette. Så arbeidet med å sende norsk vannkraft ut av landet, har lange tradisjoner.
Kraftbransjen har i løpet av 25 år tatt godt vare på de mulighetene energiloven av 1990 åpnet opp for bransjen. Erling Diesen sier det treffende på slutten av kapittel 55:
"-Vannkraften var fram til 1990 et fundamentalt fellesgode for folk flest i dette landet. Med Kvarmes energilov ble vannkraften over natten en kommersiell handelsvare, på linje med pizza, sydenturer, poteter og biler."
La meg her takke Erling Diesen. Han er en særdeles velorientert 84-årig pensjonist, tidligere direktør i Buskerud Energiverk og mangeårig NVE-sjef. Siden han forlot NTH som fersk sivilingeniør i 1956, det er 60 år siden(!), har han samlet mer kunnskap enn de aller fleste om norsk vannkrafts utvikling, fram til det den er i dag. Han har gjennom flere samtaler gitt mer førstehånds innsikt i det som skjedde da energiloven ble vedtatt. Han har selvsagt lest gjennom og har godkjent det han er sitert på i denne boken. Så takk til deg, Diesen! Så er det riktig å legge til følgende: I vår samtale sa ikke Erling Diesen Kvarmes energilov, han brukte det reelle navnet på den energiministeren som fikk loven vedtatt.
Det er utrolig kortsiktig av oss som nasjon, dersom vi lar kraftbransjen skusle bort den åpenbare konkurransefordelen rimelig vannkraft er. For det er det som vil skje, om vi bygger flere utenlandsforbindelser enn nødvendig for å sikre oss tilstrekkelig energi i tørrår. Til dette formålet har vi allerede lenge hatt langt mer utvekslingskapasitet enn det som trengs.
Når kraftbransjen vil ha flere kabler til utlandet, er det dessverre en kynisk strategi for at vi skal importere høyere strømpriser. Forslaget til endring av energiloven som Tord Lien la fram 15.april 2016, skal åpne for nettopp det. For det er her i landet bortimot all el-kraft selges. Når kraftselskapene er spesielt ivrige etter å få bygge kabler til Storbritannia, er det fordi prisene er betydelig høyere enn både her og på kontinentet. De prisene vil kraftselskapene importere.
Stortinget arrangerte en åpen høring om regjeringens forslag fredag 10.juni 2016. I denne høringen opptrådte blant andre administrerende direktør i Energi Norge, Oluf Ulseth. Han uttalte blant annet at regjeringens lovforslag
"- - legger til rette for å utvikle verdiskapingspotensialet i den regulerbare norske vannkraften, og er til fordel for konsumentene i Norge i forhold til forsyningssikkerhet".
Det han ikke sa, er at den økte verdiskapningen han snakket om, ikke vil komme fra økt krafteksport, men i all hovedsak fordi flere kabler vil presse strømprisene opp, i Norge. For deg, meg og alle andre private forbrukere. Og for all næringsvirksomhet. Det som blir eksportert i de nye kablene, vil først og fremst være konkuransekraft og arbeidsplasser.
Ulseths påstand om at nye kabler er en fordel med hensyn til forsyningssikkerhet, er godt over grensen til manipulerende bruk av fakta. Selv uten de to kablene som er under prosjektering/bygging, har vi allerede mer enn tilstrekkelig utvekslingskapasitet for å sikre oss strøm nok i tørrår. At vi skulle trenge flere kabler av hensyn til forsyningssikkerhet, er faktisk en ren løgn.
Ulseth og andre som ønsker seg flere kabler, påpeker ofte at nye kabler har en positiv miljøeffekt, fordi vi bidrar med ren energi inn i fossilbasert energimarked. Dette er også en høyst tvilsom påstand. For det første har vi ikke mye overskudd å eksportere. Økt produksjon av fornybar energi i Norge betyr også i praksis i all hovedsak mer vindkraft. Denne kraftproduksjonen er dessuten svært kostbar, og det er snorme kostnader forbundet med å frakte den til for eksempel Tyskland. En stor del av energien tapes underveis. Og hvis det trengs mer vindkraft i Tyskland, hvorfor skal de vindmøllene bygges i Norge?
Samme dag som høringen om lovendringen fant sted i Stortinget, hadde konsernsjefen i Agder Energi, Tom Nysted, en artikkel i Dagens Næringsliv. Der formante han Stortinget om at adgangen til å bygge private kabler må åpnes så raskt som overhodet mulig. (Agder Energi er sammen med Lyse Energi klar med søknad om konsesjon!) Også Nysted brukte miljøargumentet for alt det er verdt. Hans hovedargument er at våre vannmagasiner kan bli back up for utlandets vind- og solkraft, vi kan bli Europas "grønne batteri". For å få til dette vil Nysted ha mange flere kabler, og han vil ha det fort.
Våre vannmagasiner er riktignok store i vår lokale målestokk, men som balansekraft i europeisk energisammenheng betyr de svært lite. Dette vet Nysted, men nevner det ikke. At flere kabler primært vil drive strømprisene opp for alle her i landet, nevner han selvsagt heller ikke. Nærmere direkte løgn er det vanskelig å komme.
I tillegg til kraftselskapenes politiske råkjør for å få presset strømprisene opp her i landet, går det en parallell prosess. Den er også interessant å følge. I arbeidet med Høyres valgprogram for neste fireårsperiode, har Nikolai Astrup foreslått at det skal programfestes å åpne for delprivatisering av Statkraft, som i dag er helstatlig. Regjeringens plan har altså to ledd. Nye kabler til utlandet skal få kraftprisene opp. I neste runde skal så kapitalsterke private aktører, i og utenfor Stortinget, få anledning til å forsyne seg av de økte inntektene.
En delprivatisering av Statkraft vil dessuten i realiteten redusere den offentlige kontrollen av kraftbransjen, slik den tilsvarende prosessen i Statoil har svekket myndighetenes kontroll med oljebransjen.
Gunnar Knudsen var venstremann, og en politiker vi alle bør prise oss lykkelige for at landet fostret i en avgjørende tid. Vi står nå overfor et nytt, og like avgjørende valg på energiområdet. Hvis regjeringen skal få flertall for å åpne for private kabler til utlandet, og for å la private aktører få forsyne seg av vårt felles arvesølv, må den få flertall ved hjelp av minst ett av støttepartiene i Stortinget. Det blir spennende å se om dagens venstreleder, Trine Skei Grande, skal gi regjeringen flertall for å rive ned det Gunnar Knudsen sto i spissen for å bygge opp.
August 2016
forfatteren
Det må skapes inntrykk av at det kan bli krise. Og at det bare er flere kabler som kan hindre det. Argumentasjonen er enkel, og den må bankes inn. Det hender det er vindstille, både i Norge og Sverige. Mas om det, gjenta det og gjenta det og gjenta det. Helt til folk våkner med det i ørene når de må opp og slå lens om natten, og fomler med lysbryteren.Fortsett gjerne med de miljøargumentene også, så er den menigheten med. Men redselen for strømmangel er det eneste som kan få et flertall av politikerne til å akseptere flere kabler. De vil ikke risikere å få skylda for strømkrise. De fikk en prøve på det i Midt-Norge i 2008. Da gikk prisene der opp i over 14 kroner for en kilowattime. Da var det noen av politikerne som pissa i buksa.
De har engasjert en som kan spillet. For det første, gjentagelsens kunst, den raffinerte Goebbels for lenge siden. Og den virker. Det viser seg, gang på gang. Når det gjelder å mase om forsyningssikkerhet, så er det helt klassisk. Hvis du har et argument som ikke holder vann, må du gjenta det og gjenta det og gjenta det. Til slutt blir det en sannhet.
Tidsfikserne er tilbake for å rydde opp i kaoset som Tidstyven forårsaker. Tidsfikserne er Sigurd og Anne, men det må du ikke si til noen. Det er strengt hemmelig! Denne gangen må de helt tilbake til år 793. Tidstyven har rotet det til slik at det plutselig er blanke sider i boka hvor det står om tokt utført av vikingene. Saken skal selvfølgelig vise seg å få noen komplikasjoner.
Fin og lærerik serie. Så lettlest at de som har litt leseerfaring, fint kan lese den selv.
Det er sommer, og året er 1965. Vi befinner oss i den fiktive byen Klipphus på svenskegrensa. Der ligger den store festningen, Henriksten. En dag medlemmene i detektivklubben, De tre lykter, er oppe ved festningen, hører de gravelyder under seg. En kveld kan de også se en pike i gul kjole som svever opp trappa oppe på festningen. Trioen bestemmer seg for å undersøke saken, og det fører til flere uheldige hendelser, uten at det gjør boka for skummel for de minste.
Dette er en bok for barn- og ungdom, som også er gøy å lese for voksne. Lett og billedlig skrivestil med en snert av humor. Fin gavebok!
Norah siterer Slaget om Narvik av Alf R. Jacobsen (side 28)
14:02, 16. juni 2022 Ingen har det som favoritt.
Det kan ikke være riktig og rasjonelt at en overfallsmakt skal vinne en rekke fordeler ved å sønderrive alle lover og skjule seg bak motstanderens medfødte respekt for loven. Humanitet må være vår rettesnor mer enn legalitet.
Vannkraften var fram til 1990 et fundamentalt fellesgode for folk flest i dette landet. Med Kvarmes energilov ble vannkraften over natten en kommersiell handelsvare, på linje med pizza, sydenturer, poteter og biler.
Sist sett
