Bokelskere.no

Senere fikk jeg vite at hæren kom utstyrt med 800 000 kuler den dagen. På den tiden var innbyggertallet i Gwangju rundt 400 000. De hadde med andre ord ammunisjon nok til å gjennombore hver kropp i byen to ganger.

Jeg tror de begge var klar over at ting ikke kunne bli som før, at dynamikken kom til å endre seg, og at det kanskje ikke kom til å være behagelig for noen av dem. Kanskje er det med dunvær som med slektsgårder: nesten umulig å overlate til neste generasjon uten at noen blir såret. Vi kan ikke samtidig være det vi er og det vi ønsker å være; noe i oss må dø for at noe annet skal bli født.

Hercule Poirot greide så vidt å la være å si: «De fleste har hørt om meg.» Dette var ikke fullt så riktig som det hadde vært en gang i tiden, for mange av dem som hadde hørt om Hercule Poirot og kjent ham, hvilte nå under vakre gravstener på forskjellige kirkegårder.

‘It is like your articles, no? What are these people’s lives if they aren’t shared with somebody? I mean, the places you go to, the people you meet, the animal kingdoms you grow close to, no one would know so much about them if their stories weren’t shared.’ He looked at her. ‘And if their lives weren’t connecting with others, how would they be able to inspire or encourage or change the thinking of the world?’

We like to think that our lives are within our control, but they may not be completely so. We are necessarily influenced by those who have come before us.

Meningen med livet er å forbedre ting.

Et drap var ikke noe du kunne lesse over på andres skuldre. Det måtte bæres selv.

Store byar, til og med store byar du aldri har vore i før, kan vere fulle av minne. Fordi der ligg den kafeen som var med i den scena i den filmen, og der er namnet på den gata der den hendinga skjedde, du hugsar kvar du var då du såg det på tv. Ein tur i London, langs og rett ved Themsen, sett i gang langt fleire minne frå livet mitt enn turar i gater der eg faktisk har levd dette livet.

Vi ser sel.
Vi ser faen meg sel. Ein heil koloni av dei som ligg og veltar seg i vatnet og sløvar på steinane. Og der! blei eg interessert i dyrelivet på Utsira. Eg liker sel, innser eg plutselig. Kontaktsøkaren også. Vi tek bilde og filmar og peiker og ler som barn.

Vi har tatt på oss kvar vår sirabunad og er klare for båttur med naboen. Vi har fått kvar vår termos med kaffi. På dette tidspunktet trur eg vi har anslagsvis førti prosent filterkaffi i blodet. I vinduet sitt Kalle, Baby, Sludd og dei andre kattane og ser på oss.
Eg prøver å kjenne på fridommen på båtturen. Eg er usikker på kor fri eg kjenner meg. Først og fremst sitt eg her og tenker at vår båt er så liten og havet så stort, og då har du det gåande. Og så tenker eg at å drikke filterkaffi frå termos i båt i bevegelse kanskje er bygdas svar på å drikke cortado ruslande i byen.

Når vi er heime, fleire timar før kvissprogrammet begynner, oppsummerer Kontaktsøkaren med at no har vi sett alle attraksjonane på øya. Ho seier ikkje «Og vi har framleis tre og ei halv veke igjen», men eg høyrer at det ligg der.
Vi har begge ofte snakka om kor gjerne vi skulle hatt meir tid til å berre sitte i ein sofa og lese ei bok.
No har vi ganske mykje tid til det.
Og det viser seg at det å berre sitte i ein sofa og lese ei bok faktisk kan vere ganske kjedelig.