Sometimes, in moments of great need, we can do wonderful things – things that in ordinary life we could hardly even dream of doing.
'I think everyone in the world is friends if you can only get them to see you don't want to be un-friends.'
Survive the Night har vært en svært synlig bok i år, i hvert fall hvis man følger med på nye utgivelser. Jeg liker å lese både gammelt og nytt.
Tilbake til 90-tallet
Ikke alt av nye utgivelser frister, men det gjorde denne. For det første er det lenge siden jeg har lest roadtrip bøker, og jeg ville også lese den fordi handlingen er fra 1991. Da mobiler ikke var like vanlige, og når man befant seg i fare, gjorde det mer utfordrende å skaffe hjelp. Litt sjarmerenede å lese om disse telefonboksene som man fremdeles husker godt. Så syntes at boka hadde et godt utgangspunkt, men dessverre ble det ikke utnyttet godt nok.
Olyphant University består av en noe nervøs stemning siden noen studenter er blitt drept de siste fire årene av det de kaller for The Campus Killer. Han har drept noen studenter i nærområdet og som trofé tar han med seg en tann fra ofrene.
Jenta med guttenavn
Det er bare Charlie som er avslappet til det hele. Jenta med det guttenavnet er oppkalt etter en filmkarakter. Hun bestemmer seg for å dra hjem til Ohio midt i semesteret for hun klarer ikke å bære på skyldsfølelse lenger. Hennes romkamerat ble myrdet for litt siden da de var i en bar, og Charlie gikk tilbake til rommet deres uten henne etter en krangel. Hun har også kjæresten, Robbie, men han kan ikke kjøre henne fordi han er fastbundet til obligatoriske aktiviteter ved universitet.
I USA er det vanlig med oppslagstavler om samkjøring i universitetsområdet. Ikke alle har sin egen bil og ikke alle liker å kjøre. Derfor henger de opp lapper hvor de spør etter sjåfør/passasjerer som skal i samme strekning. Ved oppslagstavlen møter Charlie en som heter Josh Braxter. Etter noe småprating, ringer han henne opp og de blir enige om at hun skal sitte på. Turen til Ohio tar omtrent seks timer. Til tross for at Charlie og Robbie har sine sikkerhetsrutiner når det gjelder at hun skal sitte på med denne mannen, kan det jo gå noe galt likevel, og hvem er gal nok til å sitte på med en fremmed etter det som har skjedd ved universitetet hennes i det siste? Hvem som helst kan jo være The Campus Killer ...
Masete hovedkarakter
Har lest mange varierende anmeldelser om denne boka. Mange liker den ikke fordi de blir oppgitte over at denne Charlie tar mange tåpelige valg. Noe jeg er uenig i. Ja, hun tar mange tåpelige valg, men hvis karakterer ikke hadde tatt mange tåpelige valg, hadde det ikke vært mange thrillere og horror bøker å lese ... Det jeg irriterete meg over var Charlie som person. Hun er veldig gjentakende og monoton. Hun forklarer oss og Josh Baxter om tilstanden hennes. Hun blir ofte fjern fordi hun ser som hun kaller det selv; movies in her mind. At hun forestiller seg ting, nesten som dagdrømming, bare at det skjer mer intenst og er mer detaljert. Det kan oppstå når som helst. Er det fordi hun er en filmfanatiker, eller er det fordi det har oppstått av en traume? Foreldrene hennes ble drept i en bilulykke da hun var svært ung. Synes også det er tåpelig da det oppstår situasjoner, tenker hun hva ville Movie Charlie ha gjort, hvis hun selv hadde vært med i en film. Syntes det var en tåpelig greie som ikke passet inn i handlingen.
Boka hadde et godt utgangspunkt og partier som å være isolert med noen i en bil og at handlingen er tilbake i en tid da man ikke hadde så mye teknologi som i dag til å hjelpe seg med. Men syntes at den intense handlingen som var der delvis til stede og som kunne ha vært sterkere, forsvant i mange sidespor som tilbakeblikk og tankegang, som bare var repeterende i lengden. Jeg ville heller lese om det som skjedde der og da, i stedet for om tilbakeblikk og Charlies fortid. Syntes på grunn av det at det ble veldig tamt til thriller å være, og mystikken uteble. Denne Josh Baxter skulle ha stått sterkere frem fordi han blir nesten usynlig i Charlies sorger og spesielle tankegang.
En thriller med som nevnt, et godt utgangspunkt, en god start og lekent plot, men som ikke blir godt nok utnyttet til å bli creepy eller spennende nok. Men har fortsatt tro på Sager/Ritter, for jeg vet han kan bedre enn dette.
Fra min blogg: I Bokhylla
Har ikke lest den selv, men ofte er jo bøkene bedre. =)
Undersøkende journalistikk var imitert liv, imitert ekspertise, imitert verdslighet, imitert nærhet; å lære seg å mestre et emne for så å glemme det, å gjøre seg til venns med folk for så å avskrive dem. Og likevel, som med de fleste imitative fornøyelser, var det sterkt vanedannende.
Enda en gang lente hun seg fram. Enda en gang kjente hun lukten hennes, lukten av håret, av klærne. Hun la hånda på skulderen hennes og så inn i ansiktet. Og brått var en kulde der i Elis øyne, en hardhet, en forakt, et hat hun aldri hadde sett før, og som fikk det til å svimle for henne.
Etterpå bar man stillheten med seg ut i novemberkvelden. Det blåste fra sør. Man så det lette regnet som små, skrå gitter av lys under gatelyktene. Man bar stillheten med seg, men ante ikke hva man skulle bruke den til. Vi forstår ham ikke. Vi forstår ham ikke.
BOKOMTALE: Til oss av Linn Skåber. Leseeksemplar fra forlaget
Linn Skåber har skrevet en en serie av bøker. Den første var til ungdommene, den neste var til de voksnes perspektiv på livet, og nå har boka til de eldste kommet. Dette er en flott bok, med både morsomme og triste historier – og ikke minst, fantastiske illustrasjoner.
Kjempefin julegave som passer til både unge og eldre som liker å lese.
(...) hunder hadde skjønt det. De plaget ikke seg selv med mysterier det uansett var umulig å løse.
Lenin hadde vært en våghals. Det samme hadde Trotskij, til Stalin gjorde ham til Sovjetunionens Bill Gates, den hudflettede, forborgne reaksjonære. Stalin selv hadde derimot ikke behøvd å våge stort, fordi terror fungerte bedre.
Dersom man erstattet sosialisme med nettverk, fikk man Internett. De konkurrerende plattformene var forent i sitt mål om å definere alle vilkår for folks eksistens.
HAN KALTE SEG LUDVIG
Han kom i høstregnet og banket på. Vandreren kalte seg Ludvig. Han søkte ly for natta. Det var ikke værendes ute. Jeg tok framtoningen i nærmere øyesyn. Hvor på kloden kom nå denne fremmedkaren fra? Ludvig strøk nesedråpen vekk og pekte desorientert ut i kølsvarte høstnatta: Han hadde tatt av tel venstre han, under en røten skigard på Prestenget - Kunne han bare få smette inn under et takskjegg som lå i lé, skulle han saktens greie seg.
I et lekket notat fra september 2003 skriver forsvarsminister Donald Rumsfeld til en kollega:
Jeg forstår ikke helt hvem som er skurkene i Afghanistan og Irak. Jeg har lest det vi har fått fra etterretningen, og det kan se ut som vi vet en god del, men når man undersøker nærmere, forstår man at vi faktisk ikke har noe som helst å ta avgjørelser ut fra. Vi er sørgelig uvitende i saken.
Fra 1990 til 2010 ble det registrert 88000 selvmord blant amerikanske veteraner. Det blir 8000 i året, eller 22 menn og kvinner i snitt, hver eneste dag, hele året rundt, som knekker sammen under vekten av opplevelsene fra krigen. Statistikken for årene etterpå er ikke bedre, heller med en svak økning under koronapandemien i 2020.
Slagmarken flytter seg, og alt tyder på at den fra et fjernt og fremmed territorium har flyttet inn i hjertet og sjelen til soldaten.
En anonym representant for USAID kaller ideen om å bygge opp en funksjonsdyktig afghansk hær i løpet av få år for "det rene vanvidd".
"Vi trodde at vi kunne skape en blomstrende markedsøkonomi", sier general Lute. "Vi skulle nok spesifisert det og sagt en blomstrende narkoøkonomi."
I videoverket The White House maler kunsteren Lida Abdul de sønderskutte ruinene av presidentpalasset i Kabul med en bred pensel. Hun er kledd i en heldekkende svart drakt, og dypper penselen i et stort spann som står på bakken. Stein for stein, strøk for strøk maler hun hver del av ruinen hvit. Også en klump av betong som dingler i en metallstreng fra taket og ligner en merkelig og deformert frukt, blir gradvis hvit. Noen minutter ut i videoen kommer en mann inn fra siden og stiller seg med ryggen til henne, midt i ruinen. Han er kledd i tradisjonelle, svarte klær. Så maler hun ham også, ved å stryke penselen mot det svarte stoffet på ryggen hans. Strøk for strøk legger hun sin egen fortelling over krigens.
Like før 11. september 2001 signerte Norge en avtale med USA om levering av dette våpensystemet, RWS, til en verdi av flere milliarder kroner. En ansatt i Kongsberg gruppen sier i et intervju at de var heldige med tidspunktet. Hva våpnene skal benyttes til ser ikke ut til å angå ham.