Bokelskere.no

Et forfatterskap jeg har hørt mye om oppgjennom årene og som jeg alltid har hatt lyst til å utforske, er Jeffery Deaver. Har lest bare en bok av ham før, og det var The Bone Collector, som er hans mest kjente.

Nyeste bok om Lincoln Rhyme
The Midnight Lock er bok nummer femten i Lincoln Rhyme serien, atså den nyeste. Den ble utgitt i november i fjor.The Bone Collector var den første boka om Lincoln Rhyme, og det er jo litt av et sprang å hoppe rett til bok nummer femten. Men det gjorde ikke meg noe å ikke lese de andre bøkene først, fordi de kan fint leses som frittstående. Det varierer jo hvor nøye man er på det selv. Jeg leser i kronologisk rekkefølge, hvis det er det som kreves og det spørs litt hvem som har skrevet serien, men i krim og thrillerserier, kan de fint leses litt hulter i bulter. Man blir godt kjent med hovedkarakterene så lenge det er med en god bakgrunnshistorie, og det synes jeg Deaver gjør på en fin måte. Man blir ikke forvirret over hvem som er hvem, og han forklarer litt kryptisk hva som har skjedd tidligere uten å avsløre for meget.

Lincoln Rhyme er kriminolog. Han er fastbundet i en rullestol etter en ulykke og er gift med Amelia Sachs, som er etterforsker for NYPD. Ingen utfordringer er for store, men er de det denne gang? I The Midnight Lock, er det om en mann som liker å gjøre litt som han vil. Han er "Locksmith", og ingen dør kan holde ham unna. Han bryter seg inn hos ofrene mens de sover, og liker å legge igjen spor etter seg. Enten har han stjålet noe, brukt noe, eller flyttet på ting så ofrene legger merke til det. Det gjør dem nervøse og vet ikke om han fortsatt er der hos dem. Hjemmene deres føles ikke det samme lenger etter at han har satt sine spor hjemme hos dem.

Vil han gjøre noe verre senere, og hva er det han prøver å si med handlingene sine? For Locksmith har nemlig et budskap, men vil de andre skjønne det?

En noe treg og tålmodig start, men som tar seg opp med interessant etterforskning diskusjoner og ofte skifting av perspektiv. Man leser også enkelte deler av perspektivet til Locksmith, som gjør det hele mer interessant. Noe av det han gjør og tenker er creepy, og kunne tenkt meg at det fikk større plass.

Ingen tempothriller
Denne thrilleren er nok ikke for alle. Særlig ikke for de som liker thrillere med tempo, for det er det ikke mye av her. Her er det relasjoner, etterforskningsprat og detaljerte åstedsobservasjoner som er i fokus. Noe jeg satte pris på, for det var både lærerikt og engasjerende. Tempo er ikke alt og heller ikke det viktigste. Det var også kjekt å lese om andre ting i boka. Rhyme blir satt på prøve og får noe motstand når det gjelder yrket sitt. Hvorfor sier jeg selvfølgelig ikke for å ikke røpe noe.

Deaver har meg på kroken, og jeg har enten to eller tre bøker av ham ulest i hylla, og de skal prioriteres i år. Har utsatt dem altfor lenge.

Dette var dystert og deprimerende lesestoff.
Jeg innrømmer at jeg slet meg gjennom alle de 255 sidene. Her var det ikke mange lyspunkter, egentlig ingen, etter min mening ...

BOKOMTALE: Det ellevte manus av Anne Holt. Boka er kjøpt i bokhandel

Hanne Wilhelmsen er tilbake. Etter ulykken, har Hanne levd mest mulig i skjul for å unngå folk, men nå som pandemien nettopp har truffet Norge, kommer hun fram igjen. Ebba Braut ansettes i et av Norges største forlag, Storkhøj. Her får hun ansvaret for en bestselgende forfatter, men manuset som nylig ble levert inn, er sporløst borte, og det finnes ingen kopi. Parallellt dukker det opp et lik, en kvinne ingen savner.

Dette var en bok som jeg likte godt. Ikke bare var den knyttet opp mot bøker og forlag – den var også veldig tidsaktuell med pandemien friskt i minne. Bra plott, og spennende historie, dog muligens med noen logiske brister – men absolutt en bok jeg gjerne anbefaler!

Trykk her hvis du vil lese hele omtalen min.

Hvem husker ikke Nelson Mandela og frihetskampen som ble vunnet, da han i 1990 endelig, etter 27 år i fengsel for sine meninger, ble sluppet fri. Burgers datter tar oss med tilbake til tiden før dette, det er en lærerik roman, tankevekkende og skremmende, måtte vi aldri havne der igjen.

I det siste har jeg lagt merke til Outlaster av Nina Borge. Jeg ville svært gjerne lese den, fordi den er om gaming og mye mer enn det.

Dette er en voksnere ungdomsbok enn det jeg har lest i det siste, fordi boka også inneholder mental helse. Det er ikke bare derfor den er mer voksen, men synes at dette er en av de få ungdomsbøkene jeg synes har et modent språk. Ofte føler jeg at ungdomsbøker har en vel enkel fortellerstemme som om ungdommer er yngre enn det de er. Men her blir ikke ting servert med teskje. Dette er om en hovedkarakter som forklarer hvordan det er å leve med angst, som kan oppstå når han minst trenger det, og han forklarer det på en god måte for oss som ikke lever med angstsymptomer.

Er det nok å bare skjerpe seg?
Adrian føler at livet henger i en tynn tråd, da han og moren er innkalt til et møte på skolen med kontaktlæren. Grunnen er at Adrians karakterer har blitt svært dårligere, og han har vært lite flink til å møte opp. Læreren tipser om utredning og moren hans truer ham med å ta fra ham PC'n, for hun har nemlig gjort det før. Adrian lover å skjerpe seg selv om det er dårlig timing. En lagturnering nærmer seg og og han og langet hans er nødt til å øve til det. Klarer Adrian å sjonglere gaming og skole nå som han har lovet å skjerpe seg, eller har han lovet for mye? Han kan jo ikke svikte laget sitt, heller ikke foreldrene sine, for da forsvinner PC'n. Hvordan skal han øve seg med laget sitt uten PC?

Mange viktige temaer i en bok
Liker kombinasjonen av mental helse, prestasjoner og avhengighet av teknologi, for mye av det henger sammen i denne moderne tiden. Selv om man ikke har angst selv, så var det nesten som man befant seg i Adrians hode mens han beskrev symptomene sine i diverse situajsoner. Det skjer ikke bare i ubehagelige situasjoner, men også når han er sammen med venner. Det kan oppstå når som helst. Det er dog lett å kjenne seg igjen i å være avhengig av PC fordi man bruker det ofte i løpet av dagen av forskjellige grunner, og gaming kan ta noe overhånd. Har vært der selv. Man blir jo fristet til å gjøre det man aller mest har lyst til, i stedet for å gjøre unna praktiske ting man skulle ha gjort. Synes også at Borge gir et fint eksempel på at selv om man kanskje ikke er skoleflink, kan man være flink i noe annet.

Hadde klart meg uten forelskelsesbiten i boka. Hvem som forelsker seg i hvem, sier jeg selvfølgelig ikke, og skjønner jo at forelskelse i ungdomsalderen er noe spennende og vanlig, men det er ikke akkurat det jeg er mest interessert i å lese om. Men det som er kult, er at Borge også plotter inn en jente i Counter Strike laget deres, for å bevise at gaming ikke bare er en såkalt guttegreie.

Outlaster er en fin blanding av alt, som har et eller annet å kjenne seg igjen i uten å overdrive.

(Jeg spurte forfatter om eksemplar, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg likte denne romanen godt, synes det er en fin påbygging av trilogien, siden den er skrevet på den samme måten som de andre tre bøkene.

Godt plott og medrivende til tusen - anbefales!

Møt en kvinne med en annerledes jobb ...

En beskyttende hovedkarakter
Hun er gravlundsvokter. Hun vokter gravlunden og seg selv av mange grunner. Hun har hatt et vanskelig liv. Kvinnen heter Violette og har vokst opp i forskjellige fosterhjem, og hun giftet seg og fikk barn i ung alder. Gjennom en venn, oppfordrer hun å ta over som gravlundsvokter siden han skal pensjonere seg. Det betyr at hun og mannen må flytte. Mannen forlater henne en dag uten et ord fordi han hater det nye yrket og stedet. Violette blir overlatt til seg selv og sine medarbeider, og dyr som blir forlatt og funnet i gravlunden. Violette tar dem til seg og sørger for at de blir tatt godt vare på.

Etter mange tunge sorger i livet, har hun funnet en rytme og en ro i livet som hun liker. Men veien dit har vært alt annet enn lett. Hvorfor får man vite litt etter litt. Det er lenge siden hun har smilt og følt seg ordentlig lykkelig. Men hun har heldigvis jobben og medarbeiderne som hun trives med, og huset som fulgte med den nye jobben.

I boka hopper man litt frem og tilbake i tid. Det er også en historie til i handlingen. Det er en handling som består av flere lag, men forfatteren gjør det på en fin og oversiktelig måte. Likte best å lese om Violettes fortid og begynnelsen av hennes nye jobb. En dag dukker det opp en politietterforsker i livet, og mens de blir kjent, erkjenner han at han har funnet mannen hennes som stakk av. Han vet hvor han befinner seg og han har adressen. Men vil Violette ha noe med ham og gjøre igjen? Og hva skjer med Violette og politietterforskeren? Hvorfor vender han stadig tilbake?

Mørkere versjon av feelgood
Å vanne blomster om kvelden er stemplet som feelgood, noe jeg vanligvis ikke leser. Ofte blir de vel sukkersøte og fluffy som sukkerspinn, men i denne feelgood boka inneholder det litt krim og har en mørkere variant i seg. Så hadde mer sansen for denne enn noen av de andre feelgood bøkene jeg har lest. Denne virket mer ekte og hadde mer relevante temaer. Likte også mange av karakterene fordi de var mer levende og det var karaktere man brydde seg om. Ofte i andre feelgood bøker får man ikke en gang noen connection med karakterene, og da blir det ikke like stas å lese.

Perrin beskriver både karakterene og alt med stemning. Av og til var det nesten som å være i handlingen selv. Det eneste som ødela litt for min del var hennes bånd til politietterforskeren og avslutningen i boka. Det ble litt enkelt med tanke på alt hun har vært gjennom tidligere. Om det er en positiv eller negativ avlsutning, skal jeg sevlfølgelig ikke avsløre. Syntes bare ikke at de siste tretti sidene av boka var helt troverdig, noe som er synd siden det meste av boka var sterkt levert og ekte.

Likevel er jeg glad for å ha lest Å vanne blomster om kvelden. Den sitter i meg ennå og den er helt klart leseverdig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar av Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Koselige krim, med godt skjult plott og gode karakterer

Et feministisk opprop! Sterke, sinte, rytmiske dikt om jenter, kvinner, hekser. Det går fra det nære såre, til noe mer mytisk og mørkt. Dette må være en perfekt bok å diskutere i bokklubb. Den er både umiddelbart slående, men gir mer å tygge på, så den skal leses flere ganger. Jeg liker at det nevnes mange kjente personer, disse får jeg lyst å lese mer om. Det er også et nikk til Ingvild Lothe her;

Jeg er så sint
når jeg er søt

Det er ikke bare deg. Den har generelt fått svakere anmeldelser enn de fire første.

Jeg likte filmen når den kom og tenkte jeg ville lese boken. Jeg leste den på norsk, og det fenget ikke. Kanksje jeg vil lese den på engelsk senere, men jeg får se an.

De grunnleggende bestanddeler er en god tittel på romanen, for det er akkurat det det handler om, menneskets byggeklosser og hvordan vår samtid preger oss.