Bokelskere.no

Men makten som hadde vært selve kjernen i Kajs konstitusjon hadde begynt å mutere til sitt motstykke. Det som skjer når den undertrykte får nok, skjedde også med Marianne. Den undertrykte gjør opprør. Det lykkes fordi man ikke har noe å tape. Det kan aldri bli verre enn man har hatt det som undertrykket

Sånn er det med undertrykkelse. Etter en stund når man har blitt pisset på og man til slutt ikke er verdt noe, kommer man på den vidunderlige tanken at man ikke har noe å tape, så man kan like gjerne tape. Man slutter å være redd, for man har ingenting å beskytte

Dagen etter lyngen og bilen leverte Marianne Annika I barnehagen som vanlig. Men i stedet for å dra til universitetet dro Marianne hjem og prøvde å ta livet sitt

For barn vil alltid være hos mammaen sin. Uansett hvem mammaen er. Eller hos pappaen sin. Uansett hvem pappaen er

. Marianne våget å si hva hun mente rett til Kaj. Marianne var ikke redd for å dø. Kaj ble redd for henne når hun ikke lenger var redd for ham

Marrianne skammet seg. Det var ikke det at hun skammer seg for å bli slått, men for at også hun ble slått. Det var så vanlig. Alle ble det. Marianne følte seg som en middelmådig treer. Hvorfor klarte hun ikke ha et forhold uten vold?

Han smilte til henne som om han virkelig elsket henne, full av varme, uten ironien som ellers var den tredje parten i forholdet deres

Kaj hadde altså et mørke. Beskrivelsen av mennesker med mørke er ofte den samme. Kanskje er det fordi mørket er det samme. Hvordan er det nå med svarte hull igjen? Materie suges inn i hullet og blir også der svarte hullet

Hva gjorde det at Marianne ikke hadde noen venner. Litt gjorde det. Men den typen følelser tilhørte de ordløse, uformulerte. Den typen følelser satt i halsen og i brystet, i mørket. Marianne lot dem bare være til de gikk over.

Gully elsket menn. Menn var det beste. De var vår verdens hele redning. Var det noe Gully elsket mer enn menn generelt, var det rike, velutdannede menn spesielt.

Dem kler du, sier jeg. Takk, sier hu og jeg tror det må være det første fine jeg noen gang har sagt til mora mi, jeg har for eksempel aldri sagt til henne at jeg er glad i henne, jeg er ikke så veldig glad i henne, hvis jeg noen gang skal si det til henne, trur jeg at det blir vanskelig

Jeg tar det for gitt at du har kildesortert, sier han. Jeg tør ikke engang å kikke, av frukt for å eksplodere. Det er aldri for seint å bli voldelig

Jeg tar meg sammen, sier at jeg faktisk kan trenge hjelp på flere områder, at jeg er interessert i en diagnose fordi jeg var en hjerne som ikke lar meg være i fred

Noe må skje, jeg må finne på noe annet, kanskje stikke bort til mora mi og røske mer opp i fortida vår, nei, ingen av oss orker det, vi orker knapt å se på hverandre, kan jeg tenke meg, men tanken på henne minner meg på at jeg kan kreve helsetjenester fra staten, og sjøl om det byr meg imot, er det i alle fall et tidsfordriv

Jeg tror ikke det går an å venne seg til å ha det jævlig, men det unormale kan bli normalt

Tysfjord-saken handler nemlig om langt mer enn lulesamer. Den handler om hva som kan skje i små, lukkede miljøer der risikoen for å bli tatt er liten

Jeg var redd for å bli hørt i leksene, redd for å måtte regne på tavla, redd for å lese høyt i klassen. Klasserommet var et sted med mye frykt og lite lærdom

Han skulle så ønske at faren sa noe, hva som helst, bare noe annet enn denne stillheten som ikke kan brukes til noe

Beklager, men det er også virkeligheten på skolen vår. Det Munira holder på med, er kjempefint, ære være med deg, Munira, men det er i det store bildet bare små reprasjoner, det er jo det. Vi fikser ikke et helt menneske, eller en hel familie eller et helt lokalsamfunn, med bare å terpe på grunnleggende ferdigheter. Det håper jeg dere tar innover dere når dere skal lage nye planer for skolene. Det er ikke alle skolene som har de samme forutsetningene for å drive læring

Det er kanskje dette rommet; dethar gjort meg var, inntrykksøm; jeg har oppholdt meg så lenge i det. Alt på innsiden gir mening, alt utenfor har jeg vanskeligheter med å forstå, som om det ikke angår meg og mitt liv, enda jeg naturligvis befinner meg i det. Jeg stoler bare på rommet, eller huset, og hva det har å fortelle; for alt det andre nærer jeg ikke annet enn skepsis, som om rommet langsomt har tatt over en del av meg, blitt meg, slik jeg langsomt er i ferd med å bli det, dets vegger og tak, lys og sjatteringer, vinduer og gulv. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers alla forklare det. Jeg er bare i det , hele tiden, hver dag. Det finnes snart ikke noe klart skille mellom meg og det