Bør man lese disse bøkene kronologisk, eller har de ingenting med hverandre å gjøre? Jeg har veldig lyst til å lese alle tre, selvfølgelig, men nå frister den siste (Tråden) mest. What to do? Noen som har noen tips?
Because you simply cannot draw these things out for ever. At some point, you just pull off the Band-Aid and it hurts, but then it’s over and you’re relieved.
Så man den, så man også alle menneskene som kom hit og gråt i løpet av en dag, og forstod at ens egen sorg ikke var unik, ikke var enestående, og dermed ikke særlig verdifull.
It was kind of a beautiful day, finally real summer in Indianapolis, warm and humid - the kind of weather that reminds you after a long winter that while the world wasn't built for humans, we were built for the world.
Isaac started talking about true love. I couldn't tell them what I was thinking because it seemed cheesy to me, but I was thinking about the universe wanting to be noticed, and how I had to notice it as best I could. I felt that I owed a debt to the universe that only my attention could repay, and also that I owed a debt to everyone who didn to be a person anymore and everyone who hadn't gotten to be a person yet.
"But I believe in true love, you know? I don't believe that everybody gets to keep their eyes or not get sick or whatever, but everybody should have true love, and it should last at least as long as your life does."
My favorite book, by a wide margin, was An Imperial Affliction, but I didn't like to tell people about it. Sometimes, you read a book and it fills you with this weird evangelical zeal, and you become convinced that the shattered world will never be put back together unless and until all living humans read the book. And then there are books like An Imperial Affliction, which you can't tell people about, books so special and rare are yours that advertising your affection feels like a betrayal.
For tiden hadde alle med Alzheimers de samme utsiktene, enten de var åttito eller femti, enten de var anbrakt på Mount Auburn Manor eller var professor i psykologi ved Harvard universitetet. Den brølende brannen fortærte alt. Ingen kom seg ut med livet i behold
Det er det uhyggeligste man kan si til noen, bare vent, det er en trussel uten tidspunkt og derfor har den tiden på sin side, tiden er en del av trusselen, hvert sekund gjør alt verre og den som bare ventet, venter aldri på noe godt, bare vent
Det var den typen blikk som er et eget språk, de små grimasenes grammatikk, og som bare gamle ektepar kan begripe, og når de dør, eller en av dem dør, dør også dette språket ut med dem og ansiktenes ordbok lukkes, for hvert ektepar har sin egen dialekt, og det må være to for å snakke den, et hevet øyebryn kan bety et utropstegn hos noen og kolon hos andre, et senket øyeblikk betyr husarrest et sted og tilgivelse et annet.
I watched Hassan get raped, I said to no one
Gooooooosh for en langdryg bok!! Jeg kom til side 70 eller 80, og herregud, så utrolig kjedelig, barnslig og langdrygt. Synes HON-serien er veeldig flat, kjedelig og lite original. Dessuten - den.Er.Så.Barnslig!!!! Alle de der replikkene som "skal være så morsomme"....eh...ja. Blir for teit for min del. Men så faller jeg nok litt utenfor målgruppa, da.
Synes du virkelig det??!!?! Jeg liker den kjempegodt, sidene snur seg nesten selv og Cecelia skriver så lekende lett at det er en fryd å lese. Og så er det jo biittelitt spennende, da... :-) Forstår ikke hva du ikke likte?? At den bare var tung?
"How are you feeling?" she whispers.
"Not good."
She nods. Sarah know what this means. It means she'll see me on the couch tonight, tossing and turning and sweating as Mom brings me warm milk. It means she'll see me watching TV, but not really watching, just staring and not laughing, as I don't do my homework. It means she'll see me sinking and failing. She reacts well to this. She does more schoolwork and has more fun. She doesn't want to end up like me. At least I'm giving someone an example not to follow.
"I can't eat any more either," I say. I've managed five bites. My stomach is churning and closing fast. It's all such inoffensive food; I shouldn't have any problems with it. I should be able to eat three plates of it. I'm a growing boy; I shouldn't have trouble sleeping; I should be playing sports! I should be making out with girls. I should be finding what I love about this world. I should be frickin' eating and sleeping and drinking and studying and watching TV and being normal.
'Poor slob,' she said, tickling his head, 'poor slob without a name. It's a little inconvenient, his not having a name. But I haven't any right to give him one: he'll have to wait until he belongs to somebody. We just sort of took up by the river one day, we don't belong to each other: he's independent, and so am I. I don't want to own anything until I know I've found the place where me and things belong together. I'm not quite sure where that is just yet. But I know what it's like.' She smiled, and let the cat drop to the floor. 'It's like Tiffany's,' she said.
Der er jeg grundig uenig! Synes Linnéa skriver kjempebra, selv om det er litt dystert og "meningsløst" til tider.
Kafkas univers er evig besnærende.