Her er jo hele litteraturhistorien! Overveldende, men også nyttig.
"The discussion highlights the concept of 'humanitarian camouflage' used by Israel to justify its genocidal actions in Gaza."
- How ISRAEL distorts the laws of WAR to justify its GENOCIDE in GAZA. w/LUIGI DANIELE.
Ååå, - jeg er «starstruck»! Boken er som et møte mellom Astrid Lindgren og H.C. Andersen, - på Tøyen i desember, - vakker, varm og trist. Fantastisk!
Det var Tommy og kjæresten som fikk en datter juleaften og kalte henne opp etter de to søstrene!
Virker som en god videreføring etter ti år med vår egen lesesirkel på Bokelskere.no.
Jeg har kastet meg over en tungvekter denne helgen, The Ambassadors av Henry James. Den omstendelige språkføringen oppveies heldigvis av flust med vittige uttrykk og observasjoner, men også fysisk hører min utgave med sine 1,1 kg blant de tyngre.
"A Prelude To The End Of Humanity"
Hand to mouth.
Den norske oversettelsen omfatter tydeligvis andre selvbiografiske innslag enn den amerikanske originalen. Også på engelsk finnes det ulike versjoner med og uten tillegg til den korte selvbiografien som utgjør kjernen i verket.
Uvanlig stahet må ligge bak Austers ambisjon om å bli forfatter på fulltid. Trangen til å unngå 9-4 jobber fører i stedet til mangeårige pengeproblemer. I denne korte selvbiografien blir derfor penger og mangelen på dem et gjennomgående tema som hemmer forfatterskapet. Særlig trist er tiden etter han gifter seg og får en sønn. Ekteskapet rakner. Likevel er dette en svært velskrevet, underholdende erindringsbok. Min utgave inneholder dessuten i tillegg noen tidlige arbeider: tre filmmanus, en krimroman og et kortspill (!).
Min amerikanske utgave er på 449 sider. Den norske utgaven er atskillig kortere.
Disse notatene bærer preg av å være litt sammenrasket, - men likevel, satt sammen danner de en helhet og gir et inntrykk av det livet «damene» (som de omtales som i boken) levde på denne «yderste nøgne ø», - Klovharun i den finske skjærgården.
En del av notatene i begynnelsen av boken er også gjort av byggmesteren, - det er korte, konkrete notater knyttet til det praktiske arbeidet rundt det å få satt opp hytta. Men det er en god start som gir et visst inntrykk av strevet knyttet til virkeliggjørelsen av «damenes» drøm. Deretter overtar Toves notater knyttet til naturobservasjoner og deres enkle liv, illustrert med Tootis (Tuulikkis) laveringer og akvatinter, - som går i brunt og fremstår som nokså dystre. Men det gjør ikke livet der ute, - Tove skildrer det med en lett og tørr saklighet.
Det er også ganske imponerende at de satte i gang dette prosjektet da de var rundt femti år, og at de så ble boende der i tretti år, - i sommerhalvåret virker det som. Boken slutter med at de rundt åtti år gamle skjønner at de ikke kan bo der lenger, og så tar avskjed med hytta.
Reach a certain moment in your life, and you discover that your days are spent as much with the dead as they are with the living.
Ja, dette er ille, håper Nesse ordner opp.
Hva skulle vi gjøre? Vi trodde vi hadde det så vanskelig. Hvordan kunne vi vite at vi var lykkkelige? (tilbakeblikk da alt var normalt)
Ble terningkast 6 fra meg. Har sett serien, men gikk fint å lese boken etterpå. Språket er så godt, så det er ikke bare handlingen som er gjeldende.
Malerne som er tema for denne boka valgte å gå tilbake til italiensk og flamsk middelalder i sitt oppgjør med engelsk kunst på 1800-tallet. Teksten er skrevet av broren til Gabriel Dante Rossetti, en av de mest berømte av de opprinnelige «prerafaelittene.» Forfatteren forteller godt hvordan retningen oppsto og utviklet seg fra 1840-tallet ikke minst gjennom samspillet med andre kunstnere, kunsthåndverkere og lyrikere.
Det er likevel trist å lese at kvinnene i kretsen i liten grad fikk utfolde sine talenter på linje med mennene. Så godt som alle kunstverkene som omtales, er gjengitt i farger. Selv om dette var en særskilt britisk kunstretning, synes jeg det er riktig å knytte den til mye av nasjonalromantikken her hjemme og ikke minst jugendstilen omkring 1890~1910.
Høres lovende ut! Jeg har akkurat fått den i fødselsdagspresang og er veldig spent!
Dette er den (foreløpig?) siste av fire bøker om Lucy Barton. Jeg har likt dem i varierende grad, - den første (Jeg heter Lucy Barton) ble jeg helt henført av, mens den andre (Hva som helst er mulig) hadde en mer tradisjonell form. I den tredje (Åh, William) var det igjen Lucy som hadde fortellerstemmen, og temaet var interessant, - et gryende vennskapsforhold til hennes for lengst fraskilte ektemann. I «Lucy ved havet» er det også Lucy som forteller på sin karakteristiske måte, - som likevel er så forskjellig fra i den første boken. Her utgjør pandemien bakgrunnen i historien, og alle dens praktiske og følelsesmessige konsekvenser blir utførlig skildret, - litt for utførlig etter min smak, - den mangler derfor nettopp den lettheten som var så betagende ved den første boken. Her står også forholdet til den fraskilte ektemannen, William, sentralt, og det gjør også forholdet til døtrene og bekymringer for dem. Helt greit, men ikke noe mer, og det er så vidt den klamrer seg til femtallet på terningen.
"Wherever almond and fig trees, olive groves or clusters of cactuses are found, there once stood a Palestinian Village: still blossoming afresh each year, these trees are all that remain."
Willa Cather.
Takk for omtalen din! Du har rett i at The Professor’s House kom seint i forfatterskapet. Hennes mest kjente roman, My Àntonia, kom alt i 1918. Min absolutte favoritt er den seinere Death Comes to the Archbishop fra 1927. Den handler om en katolsk prest som først og fremst skal arbeide blant indianerbefolkningen i et område USA erobret fra Mexico i 1848. Nydelig fortalt om splittede lojaliteter.
"In the middle of their broken trunks, olive trees had popped up in defiance of the alien flora planted over them fifty-six years ago."
"Olive trees, the symbol of Palestinian steadfastness and rootedness to the land, it's as if nature itself is saying, Free Palestine."