Bokelskere.no

Det vil si at man er svekket pga. alderdom. Aller vanligst er det at hukommelsen svikter i større eller mindre grad, men senilitet (eller demens) kan også føre til endret atferd og personlighet eller språkvansker.

Nå tror jeg at du misforstår meg. Jeg leste Calvin and Hobbes i tillegg til de to science fiction-romanene jeg leste, jeg mente ikke at Calvin and Hobbes er science fiction.

Jeg har ikke noe imot å avbryte bøker jeg ikke liker, men jeg prøver å gi bøkene en ordentlig sjanse først. Av erfaring vet jeg at noen bøker først blir virkelig bra etter at man har lest et stykke, og jeg har ikke lyst til å la utålmodighet føre til at jeg går glipp av fantastiske bøker. I tillegg er det slik at noen bøker krever et spesielt humør, eller en spesiell tilstand, så noen ganger synes jeg det er fint å legge en bok til siden og komme tilbake til den en annen gang.

De finnes, men jeg tror ikke at de er så veldig vanlige. Wikipedia lister tilsynelatende opp flest horror-, fantasy- og science fiction-bøker, men det finnes jo også andre eksempler, f.eks. Dead Poets Society

I en tidligere tråd skrev jeg at terningkast seks betyr at boken er "Fantastisk! Jeg føler meg forelsket, og får lyst til å danse naken i hagen til naboen."

Terningkast seks er forbeholdt bøker som gir meg alt jeg ønsker meg i øyeblikket, som gjør meg sulten på å lese mer, som gjør at jeg leser hele natten fordi boka er så ufattelig bra. Jeg har ingen liste med kriterier som må innfris, det eneste jeg ønsker av sekserbøker er at de skal minne meg på hvor magiske bøker kan være.

Jeg undersøkte litt til, og det viser seg at Eliot-diktet også finnes i norsk gjendiktning:

April er den grusomste måned, lar
syriner blomstre av døde marker, blander
minner og attrå, vekker
med vårregn røtter i dvale.

(Paal Brekke)

Nei, det er nok ikke noe jeg har samlet sammen selv. Norske tekster: Lyrikk heter den, jeg bruker den i studiesammenheng.

En kjapp gjennomgang ga i alle fall noen flere resultater:

• Bjørnson: "Jeg vælger mig april"
• Vesaas: "Sol-eld i gardina" (juni)
• Vesaas: "Snø og granskog" (til en av vintermånedene, jeg ser for meg
  desember)
• Rolf Jacobsen: "Plutselig. I desember"
• Olav H. Hauge: "Kirsebærtreet" (kanskje til mars?)
• Olav H. Hauge: "Tid å hausta inn" (september)
• Hans Børli: "Junikveld"
• Erling Christie: "Januar"
• Kate Næss: "Augustaften"

Dette er bare de jeg likte best, det finnes mye mer å ta av.

Det første som slo meg var åpningen på "The Waste Land" av T.S. Eliot. Det er jo et veldig langt dikt, men de første linjene er vakre:

April is the cruellest month, breeding
Lilacs out of the dead land, mixing
Memory and desire, stirring
Dull roots with spring rain.

"September" av Ted Hughes er også veldig fint, og åpningen av Percy Bysshe Shelleys "Ode to the West Wind" passer fint til en av høstmånedene. Hartvig Kirans gjendiktning er strålende:

Å Vestandvind, du pust av haustens ande,
som usedd jagar lauvet som driv daudt
lik trolldomsskremde ånder over landet,

i gult, og svart, og bleikt, og feberraudt,
ein pestfengd hop!

Jeg kommer ikke på noen gode norske eksempler akkurat nå, men jeg skal kikke litt i diktantologien min.

Jeg er i science fiction-modus for tida, så jeg har brukt helga på å gjøre meg ferdig med Kazuo Ishiguros Never Let Me Go, og nå har jeg begynt på Ursula Le Guins The Dispossessed. Jeg har også hygget meg litt med The Complete Calvin and Hobbes.

Hvorfor går du da ut fra at folk har en preferanse for det ene eller det andre? Min erfaring er at de beste bøkene gir begge deler.

Science fiction's invisible women.

Hvem sier at en bok ikke kan gi begge deler?

Why the Man Booker Prize Should Keep Americans Out (To Let the Rest of the World In).

I denne sammenhengen vil det si å komme med formaninger om hva ungdom bør lese for noe, at visse former for litteratur er bedre, mer verdifulle e.l. enn andre, i stedet for å fokusere på det som egentlig er viktig, nemlig å faktisk få unge mennesker til å lese i det hele tatt.

Ordboken gir gode svar:

moralisere v2 (fra fr) ofte neds: preke moral, gi formaninger
det nytter lite å m-

Life, unlike stories, has no theme, no formal unity, and (to
unbelievers, at least) no readily apparent meaning. That's why we want
stories. No art form can hope to exactly reproduce the sensations that
make up being alive, but that's OK: life after all, is what we already
have. From art, we want something different, something with a shape
and a purpose. Any departure a story might make from real-world laws
against talking animals and flying carpets seems relatively
inconsequential compared to this first, great leap away from reality.
Perhaps that's why humanity's oldest stories are full of outlandish
events and supernatural beings; the idea that a story must somehow
mimic actual everyday experience would probably have seemed daft to
the first tellers. Why even bother to tell a story about something so
commonplace?

Laura Miller