The short story narrates the moment when a dark door, long closed, is opened, when a forgotten error is unwittingly repeated, when the fabric of a life is revealed to have been woven from frail and dubious fiber over the top of something unknowable and possibly very bad. Ultimately all stories—ghost stories, mysteries, stories of terror or adventure or modern urban life—descend from the fireside tale, told with wolves in the woods all around, with winter howling at the window. After centuries of the refinements, custom fittings, and mutations introduced by artistry and the marketplace, the short story retains its fundamental power to frighten us with its recognition of the abyss at our backs, and to warm us with its flickering light.
Finnes det mye dårlig språk på blogger, i kommentarfelter og på ulike nettfora? Ja, selvsagt gjør det det. Betyr det at (unge) nordmenn har blitt dårligere i morsmålet sitt? Nei, selvsagt ikke.
I land hvor internett er fritt tilgjengelig, kan så godt som hvem som helst få utløp for sin eventuelle skrivetrang. Det innebærer også at folk som tidligere ville skrevet lite, eller ikke i det hele tatt, får en plattform. Noen av disse folkene er svært unge, noen har lite eller ingen utdanning, noen har dysleksi osv. Tidligere ville man jo aldri blitt eksponert for disses (manglende) skriveferdigheter.
Dialektbruk er ikke det samme som manglende språkforståelse. Mange, særlig unge, bruker internett nærmest som en muntlig plattform. Dialektbruk fremstår da som et naturlig stilvalg, på samme måte som det ofte fremstår som et naturlig stilvalg i sms-er.
Anglisering er heller ikke nødvendigvis et tegn på at folks språkforståelse har blitt dårligere. Det er vel heller et tegn på at språket utvikler og forandrer seg, sånn som språk gjerne gjør. Man kan selvsagt forsøke å forhindre domenetap, man kan f.eks. forsøke å finne gode norske avløserord, men det er jo ikke gitt at det vil fungere.
Språkproblemer mellom nordmenn og svensker henger trolig sammen med at vi bare i liten grad blir eksponert for tekster på svensk. Kanskje skyldes det dagens norskfag, jeg vet ikke om man leste mer på svensk (og dansk) tidligere, men det skyldes ikke variasjonen i språket vårt. Variasjonen, og særlig det at vi har to målformer, er jo en av de tingene som gjør at nordmenn har ganske stor språkbevissthet sammenlignet med folk fra mange andre land. Å redusere variasjonen og manfoldet vil bidra til å svekke språket, ikke styrke det.
Jeg forstår ikke helt hvorfor du mener at det er "forventet" at man skal skrive "som man snakker". Handler dette om en misforståelse fra sidemålsundervisningen? Da er det ikke uvanlig at man får beskjed om å ta utgangspunkt i dialekten sin, men det er ikke det samme som å få beskjed om å skrive som man vil. Jeg tror du skal lete ganske lenge for å finne grupper som faktisk oppfordrer til språkanarki.
Den store rikdommen i det norske språket opplever jeg som et gode, og jeg tror faktisk at den er med på å styrke språket, ikke svekke det.
Skjønnlitteratur minus krim, hva vil det si? Mener du sekkebetegnelsen "literary fiction", eller inkluderer du "genre" også?
Shopaholic-bøkene er britiske, det samme gjelder Bridget Jones-bøkene, men annen chick lit vet jeg ikke noe om. Fantasy, vel det kommer an på hva slags fantasy du mener... Fantasy og sci-fi for unge voksne, såkalt YA, er ofte skrevet av amerikanere, men fantasy for voksne er jo som oftest ikke oversatt til norsk i det hele tatt.
Jeg tror ikke at amerikansk litteratur har lav status, jeg kommer faktisk på ganske mange forfattere som er høyt ansett, men nordmenn flest leser jo i all hovedsak krim og "nye dameromaner", og innenfor disse sjangrene har jeg inntrykk av at nordiske forfattere og briter dominerer. Dessuten er det vel slik at svært mange leser engelskspråklig litteratur på originalspråket, kanskje så mange at det ikke er lønnsomt for forlagene å oversette disse bøkene. Og når de blir oversatt, er ikke resultatet alltid like bra. Zadie Smith og Salman Rushdie er jo gode eksempler på nettopp det.
Men det kan selvsagt også være sånn at mange nordmenn deler Horace Engdahls syn på amerikansk litteratur.
Jeg er forkjølet, og ettersom den beste kuren mot forkjølelse er å plassere seg foran peisen med en kopp te og en fantasybok, skal jeg gjøre nettopp det i helgen. For øyeblikket veksler jeg derfor mellom Seraphina av Rachel Hartman og essaysamlingen Maps and Legends av Michael Chabon.
For even the finest writer of horror or sf or detective fiction, the bookstore [...] is a ghetto. From time to time some writer, through a canny shift in subject matter or focus, or through the coming to literary power of his or her lifelong fans, or through sheer, undeniable literary chops, manages to break out. New, subtler covers are placed on these writers' books, the little blue circle with the rocket ship or the magnifying glass is withheld from the spine. This book, the argument goes, has been widely praised by mainstream critics, adopted for discussion by book clubs, chosen by the Today show. Hence it cannot be science fiction.
All literature, highbrow or low, from the Aeneid onward, is fan fiction. [...] Through parody and pastiche, allusion and homage, retelling and reimagining the stories that were told before us and that we have come of age loving—amateurs—we proceed, seeking out the blank places in the map that our favorite writers, in their greatness and negligence, have left for us, hoping to pass on to our own readers—should we be lucky enough to find any—some of the pleasure that we ourselves have taken in the stuff that we love: to get in on the game. All novels are sequels; influence is bliss
Noen bøker biter seg fast i deg og nekter å gi slipp. Dette er en sånn bok.
Noen bøker har så bra språk at det nesten er til å miste pusten av. Dette er en sånn bok.
Noen bøker har noe magisk ved seg, noe uforklarlig som får deg til å forelske deg i teksten og tilgi alle slags feil og mangler. Dette er en sånn bok.
Jeg leste den for noen dager siden, og siden da har jeg tenkt på den hele tiden. Det er nesten så jeg kan ane aske i lufta og ulvehyl et eller annet sted langt borte. Jeg vet ikke hvorfor den virker så sterkt på meg, jeg vet ikke hvorfor den har bitt seg fast, jeg vet bare at dette er noe av det vakreste jeg har lest på lenge.
Sakprosa kommer i ulike former, og jeg vil anta at den sakprosaen forskerne brukte i studien er en ganske annen sakprosa enn den du mener at du har fått utbytte av. Memoarer o.l. er det man kaller for litterær sakprosa, og denne sakprosaen bruker gjerne de samme virkemidlene som skjønnlitteratur. De har en slags skjønnlitterært form, selv om det er snakk om sakprosa. Forskerne brukte neppe denne typen sakprosa. Det virker mer sannsynlig at de brukte en eller annen slags funksjonell sakprosa, det vil si sakprosa som kun tar for seg sak, uten å bruke virkemidler man typisk finner i skjønnlitteratur.
The gods of Winterfell kept a different sort of wood. It was a dark, primal place, three acres of old forest untouched for ten thousand years as the gloomy castle rose around it. It smelled of moist earth and decay. No redwoods grew here. This was a wood of stubborn sentinel trees armored in grey-green needles, of mighty oaks, of ironwoods as old as the realm itself. Here thick black trunks crowded close together while twisted branches wove a dense canopy overhead and misshapen roots wrestled beneath the soil. This was a place of deep silence and brooding shadows, and the gods who lived here had no names.
He very often wept in church. Living up the Moyea with plenty of small chores to distract him, he forgot he was a sad man. When the hymns began, he remembered.
He saw no sign of their Bible, either. If the Lord had failed to protect even the book of his own Word, this proved to Grainier that there had come a fire stronger than God.
All his life Robert Grainier would remember vividly the burned valley at sundown, the most dreamlike business he’d ever witnessed waking—the brilliant pastels of the last light overhead, some clouds high and white, catching daylight from beyond the valley, others ribbed and gray and pink, the lowest of them rubbing the peaks of Bussard and Queen mountains; and beneath this wondrous sky the black valley, utterly still, the train moving through it making a great noise but unable to wake this dead world.
It was only when you left it alone that a tree might treat you as a friend. After the blade bit in, you had yourself a war.
Det er som Rebecca skriver, sidetallet må bestå av sifre. Du kan f.eks. ikke benytte romertall.
Paginert? Det betyr bare at manuskriptet skal ha sidetall.
Så vidt jeg kan se er dette noe en blogger har gjendiktet selv, så dette er vel det jengeno kaller for en "uoffisiell oversettelse"?
Jeg vet at Sigmund Skard gjendiktet noen Frost-dikt, men jeg er ikke sikker på om dette er et av dem... Hvis han faktisk har gjendiktet "Stopping by Woods on a Snowy Evening" vil jeg tro at det er gode muligheter for å finne det i Framande dikt frå fire tusen år.
Den beste boken jeg har lest i september er nok Mr. Penumbra’s 24-Hour Bookstore av Robin Sloan. Det er en bok om lesningens magi - en slags hyllest til fantasylitteratur, og dessuten er den smekk full av sjarmerende bokhyller, eldgamle gåter og mystiske hemmelige selskaper. Ja, og så lyser omslaget i mørket!