Bokelskere.no

Bøkene om Elling. Egentlig bare fordi jeg følte at jeg "måtte", men den første boka likte jeg så godt at nå må jeg sitte på hendene for ikke å sluke de tre neste med en gang.

Etter å ha lest ferdig triologien så sitter jeg mest av alt igjen en forundring over hvor likt mye er her og i Meyer sine bøker, både Twilight og Verten. Vi har trekantdramaet, verdens undergang slik vi kjenner den(Verten) men mest av alt tankemønstret til hovedpersonen.

Som voksen kvinne gjør det vondt å lese hvordan alt dreier seg om henne, hennes skyldfølelser, en merkelig form for ansvarliggjøring av seg selv, håpløshet, tankene om å utslette seg selv og den ekstreme opptattheten av disse to mennene i dramaet. I de forholdene kretser det også om det samme, skyld, hvem hun skylder hva, hvem hun skal velge, å ikke vite hva hun føler.

Bøkene tar jo opp ekstremt store temaer og voldsomme ting, men men hun surrer seg inn i en rar form for selvopptatthet/skamfølelse der hun blir blind for det meste andre enn seg selv og sitt. Tre bøker/bokserier som gir akkurat det samme inntrykket.

Og jeg blir sittende og lure på om det er slik ungdom av i dag har det?

Jeg trenger absolutt ikke noe annet enn boka. Joda, gjerne te i den grønne koppen jeg fikk av en lesevenninne, gjerne et saueskinn og radio i bakgrunnen, men jeg leser egentlig hvorsomhelst og nårsomhelst.

Da har jeg sneket den ut fra bokhyllen og lagt den klar. Sender du meg adresse på pm?

Denne likte jeg godt! Arne Svingen er svært produktiv, og noen ganger syns jeg han vikler seg inn i litt vel mye handling. Men i denne boka er det fin balanse mellom det triste og morsomme, og hovedpersonen er bare en helt nydelig gutt. Men bildet mitt av han er slett ikke som på omslaget...

Det er ei flott bok, men for meg blir det litt slitsomt å lese denne frå perm til perm. Det er ei bok full av småtekster frå forfattarar som har fått ned på papir det som foregjekk i kroppen 22.juli og dagane etter. Det er noveller, dikt, dagbok og andre formar for sjangarar som dei ulike forfattarane har kjent seg komfortable med. Og det er flotte tekster. Det blir berre for mykje for meg. For mange mørke tankar, for mykje død og sorg. Å lese eit par tekstar innimellom er fint. Å lese alle i strekk er ikkje fint.

Jeg stupte inn i første kapittel, og likte det godt, men siden har jeg syntes det har blitt mye ord, og lite matnyttig.

Jepp! Dette er en fantastisk bok! Jeg har skrevet om den her:

http://knirk.no/2012/02/litteraer-salong-brit-bildoen/

Vi har et eksemplar, kjøpt på loppemarked, tror jeg. Den har blitt lest et par ganger, men selv om jeg synes den er fornøyelig er den ingen uunværlig favoritt her i huset, så vi kan sikkert avse den.

Kenneth Bøgh Andersen har skrevet noen både spennende og litt morsomme bøker om en gutt som havner i Helvete. Den heter Den store djevelkrigen, første bok heter Djevelens læregutt.

En komikers uppväxt er virkelig “hyfsat bra” (for å låne et svensk uttrykk). Hvor lett det blir å si noe fornuftig om den er en helt annen sak.

Jeg føler at jeg har kommet litt sent til “festen”, egentlig. Jonas Gardell har jo skrevet bøker i ganske mange år, og så har jeg ikke lest noen av dem før jeg leste Fru Björks öden och äventyr i november. Nå er jeg svært glad for at Helena på Fiktiviteter satte i gang en Gardell-utfordring slik at jeg fikk et spark bak for å fortsette Gardell-lesingen – det blir nok fler i løpet av året også.

En komikers uppväxt handler nettopp om oppvekst. Hovedpersonen er Juha Lindström og boken veksler mellom korte brev fra den voksne Juha, som er en relativt vellykket stand-up komiker, og fortellinger om barndommen hans i Sävbyholm – en av Stockholms forsteder. Navnet Sävbyholm er forøvrig fiktivt, men lignende forsteder finnes nok både rundt det ekte Stockholm og andre av Skandinavias større byer.

Juha er ikke akkurat klassens mest populære, kan man si. Han er heller ikke helt på bånn, men ligger og vaker et godt stykke ned på rangstigen. Av og til klarer han å karre seg til en plass i solen ved å være morsom, men mesteparten av tiden er morsomhetene hans for anstrengte. Juhas eneste lojale venn er Jenny, som bor i nabohuset. Jenny er langt mer lojal mot Juha enn han fortjener, faktisk, for Juha er for feig, og for opptatt av å forsøke å oppnå popularitet, til å stå i mot når situasjonene utvikler seg slik at han må velge side: Jenny eller de populære. Eller Thomas eller de populære, for den saks skyld, Thomas stakkars er virkelig klassens hakkekylling.

Barndommen er lang, og barndommen er nådeløs. Og selv om man som leser kan forakte Juha for å være så svak, slik han forakter seg selv, er det også ganske urettferdig. Det er nå engang sånn at tilhørighet og popularitet er viktig i barndommen, og det er ganske mye forlangt at en tolvåring skal være voksen nok til å heve seg over renkespillet (dessuten har det hele selvsagt startet lenge før tolvårsalderen, innen den tid er mønstrene godt innarbeidet og nesten umulige å bryte ut av).

Boken er en brutal beskrivelse av barndommens sosiale hierakier, hvor altomfattende de er og hvor umulig å ignorere. Ikke slutter det med barndommen heller, Juha bryter helt med Sävbyholm, men når fortiden tar ham igjen i Stefans skikkelse faller de tilbake i de samme rollene, til tross for at Stefan slett ikke har klart seg noe spesiellt godt i voksenlivet og at Juha egentlig burde ha overtaket.

Sånn sett er det en deprimerende bok, for det finnes slett ingen løsning. Ikke innefor bokens rammer, der ingen er i stand til å hjelpe seg selv en gang – ikke engang de voksne – og selv utenfor kan man kjenne håpløsheten i å forsøke å endre på en sosial mekanikk som er så gjenkjennbar og så tilsynelatende uungåelig. En ting er i alle fall sikkert, og det er at dette er en bok som bør leses av alle som ønsker å forstå hvordan mobbing fungerer og særlig hvorfor de som blir mobbet ofte i neste omgang selv deltar i mobbingen av de som er enda svakere.

Noe å tygge på gir den i alle fall.

Og jeg skal lese mer av Jonas Gardell.

Les på bloggen - jeg gir dem bort, så jeg betaler porto.

Bokbloggen min blir ti år, og i den anledningen gir jeg bort en haug med bøker, blandt annet Vindens skygge og Knausgårds En tid for alt (begge innbundet).

http://www.sandlund.net/bookblog/2012/02/bloggbursdag/

Tusen takk!

Aha. Det forklarer mye :) Jo, hvorfor svenske priser er såpass mye lavere har jeg også lurt på.

Det med moms er jo litt finurlig, men en fordel med å være momspliktig er jo at man kan trekke fra moms på en del utgifter - og jeg antar moms på papir og tjenester utgjør en andel av produksjonskostnadene, så det mulig at også norsk bokbransje hadde kommet bedre ut av det MED moms (den svenske bokmomsen er dessuten lav, 8 % eller noe sånt, tror jeg).

...var det ikke et tegn jeg kunne sette foran en URL for å gjøre den aktiv? Det er ikke alltid jeg gidder å finne på en alternativ tekst så jeg kan bruke -komboen.

Jeg skrev et par blogginnlegg om bokhyllene våre for noen måneder siden: http://www.sandlund.net/bookblog/tag/bookshelves/

I den forbindelse spurte jeg om omtrent det samme som deg her inne: http://bokelskere.no/tekst/121045/

Og så var jeg også med i konkurransen om norges fineste: http://www.flickr.com/photos/nrkbok/6171548725/in/photostream

Men, altså: Jeg var nettopp i Danmark og ble sjokkert over hvor DYRE bøkene der er. Hvor har du sett på danske priser?

Sverige, derimot, tja. Jeg kjøper mye svensk pocket. De har jo moms på bøker, må vite, og da blir jo alt så mye dyrere. Eller var det billigere?