Bokelskere.no

Dette høres gøy ut! Skal sette av datoen...

Hva med "Det de ikke forteller oss" av Kristín A. Sandberg?

Også det nydelige omslaget!

Svendsen er en filosof jeg kan like. Denne boka lå klar i "skal lese" stabelen i fjor sommer. Så smalt det i Oslo og kort tid etter jaktet Breivik på datteren min og vennene hennes på Utøya. Hun overlevde, men er psykisk merket - og har mistet noen av de nærmeste vennene sine. Jeg er heller ikke den samme etter 22.07.11. I et forsøk på å forholde meg rasjonelt til massedrapet begynte jeg på "Ondskapens filosofi". Jeg lærte noe av den, og jeg lærte å like Svendsens humanistiske, non-religiøse verdier, før jeg mistet den. Boken er borte. I motsatt fall hadde jeg lest den ferdig. Jeg kommer ikke til å skaffe meg et nytt eksemplar. Ikke ennå. Kanskje aldri. Jeg fikk plukket opp det jeg trengte fra den før den forsvant. Nå har det utviklet seg en motstand i meg - som jeg ikke vil bekjempe. Det er en god bok. Om et viktig og vanskelig tema. Som jeg leste under betingelser som var i ferd med å bygge opp et svartsyn i meg. Jeg vil ikke tilbake dit.

Hvis du ikke har lest noe av Kate Atkinson vil jeg på det sterkeste anbefale hennes "krimserie". Første boka i serien heter Case Histories. Dette er krim uten å være krim, liksom...

Bibel fra 1550 bør jo være litt uvanlig, så jeg er enig med Ava. Ellers er det gjerne slik at det som er vanligst av eldre bøker er bibler og salmebøker, så da må det være en spesiell utgave for at den skal være særlig attraktiv.

For å få en idé om verdi kan man jo søke på f.eks. antikvariat.net for å se om det ligger lignende utgaver til salgs der.

Nei, det er vel en annen (men like trist). Bassa er på sånn hundehjem og er så gammel at ingen vil ha henne, og så er det to store hunder som begynner å sloss og nesten tramper ned en liten hund, så Bassa legger seg over den lille hunden for å beskytte den, men blir selvsagt skadet selv, og da vil Petra ikke ha noen annen hund enn Bassa. Det er jo slett ikke trist, bare fryktelig rørende - men jeg har nesten alltid grått mer av sånne "glade" rørende ting enn av ordentlig triste ting, i hvert fall i bøker.

Å ekle er ikke et norsk ord i følge bokmålsordboka.

At äcklas er derimot et svensk uttrykk, og finnes sikkert i visse dialekter på norsk. Men jeg hadde aldri hørt det (på norsk) før og hang meg derfor opp i det.

Og visst smaker jern som blod. Det synes i alle fall jeg. Men jeg gikk ut fra at hun refererte til blodsmak nettopp fordi "å få blodsmak i munnen" i forbindelse med fysisiske anstrengelser er et vanlig uttrykk. Fullt mulig at hun mente noe annet, å bruke et litt uvanlig uttrykk fire ganger i løpet av en roman er likevel overdrevet.

Jeg har problemer med Petra får en hund, jeg, fra Karsten & Petra-serien. Det er jo bare en kort liten billedbok, men jeg klarer ikke å lese slutten uten å grine...

Ja, jeg skriver i bøkene. Ikke alle, på langt nær, men særlig ting jeg leser i forbindelse med boksirkel, f.eks., der det er nyttig å ha notatene på plass før diskusjoner. Og dersom boka framkaller en reaksjon jeg bare MÅ notere. Men det gjelder nesten utelukkende pocket, da. Og de får gjennomgå ellers også, eselører både oppe og nede, ligger og slenger i sekken så lang tid det tar å få lest dem osv.

Det er fornøyelig å lese bøker om igjen og gjenfinne sine egne margnotater. Og jeg synes også det er gøy når jeg hat kjøpt en bok brukt og det dukker opp kommentarer i margen - så lenge det ikke blir ALT for mange. Litt som å diskutere med tidligere lesere :)

Innbundne bøker har jeg høyere terskel på å skrible i, og unngår også eselører osv. Faktisk er en av grunnene til at jeg oftere og oftere velger pocket at jeg liker å ikke føle at jeg "må" være forsiktig med boka.

Jeg var i London for to uker siden og kjøpte The Observer (The Guardians søndagsutgave) der det var et intervju med Jo Nesbø. Det måtte jeg jo selvsagt lese, og dette svaret minnet meg om en diskusjon jeg leste her inne, der det ble snakk om mengden blod, gørr og vold i Nesbøs bøker, og da spesifikt Panserhjerte:

I have questioned myself about the brutality in the last few novels. Actually in The Leopard, in hindsight, I feel I went a little bit too far with screaming blood. There are a couple of scenes that I regret and wish I had the chance to rewrite. Phantom has less blood. The focus is more on Harry as a father.

(Kjapp oversettelse: Jeg har diskutert med meg selv angående brutaliteten i de siste bøkene. I Panserhjerte tenker jeg faktisk i ettertid at jeg gikk for langt med skrikende blod. Det er et par scener jeg angrer på og skulle ønske jeg kunne skrive om. Gjenferd har mindre blod. Fokuset er mer på Harry som far.)

Enig i begge deler. Ikke sånn jeg ser for meg Bart...