Bokelskere.no

(Kopiert fra bloggen min:)

Dahls portrett av Venezia er sånn passe engasjerende. Dette er slett ikke det beste bidraget jeg har lest i serien, men siden jeg selv har et forhold til byen i det bidraget jeg likte best er det vanskelig å vite om jeg er helt rettferdig (Bringsværd om London vinner hands down så langt – men for å rettferdiggjøre min kritikk likte jeg Rileys bok om San Fransisco bedre, og det er også en by jeg ikke har noe forhold til selv). Men det er allikevel et interessant portrett vi blir budt. Venezia er uten tvil en fascinerende by, og Dahl har mye på hjertet.

Hovedproblemet mitt med boka er noe som ikke kan karakteriseres som annet enn slett redaksjonsarbeid. For det første er boka “full” av stavefeil. Med dagens redigeringsverktøy er noe særlig mer enn ett eller to tilfeller skjemmende, og her er det fler enn jeg kan telle på fingrene (blandt annet på omslaget: “Dahl fotaper seg…” kan vi lese der). Dessuten skulle noen ha gått gjennom Dahls manuskript og fikset på setningsoppbygningen hans – feilene her varierer mellom de forvirrende og de bare rent merkelige. For eksempel: “Florian åpnet så langt tilbake som i 1720. Navnet skriver seg fra grunnleggeren Floriano Francesconi. Egentlig var det to konkurrenter – og den andre lå på motsatt side av Markusplassen: Cafe Quadri.” (s. 80) Eller er det bare meg som blir sittende og lure på hvem den andre konkurrenten til Florian var? “Ved bardisken, der drikker du brennevin.” (rett etter, på s. 81) Jeg vil gjerne stryke “, der”. Men det er kanskje mer personlig smak enn objektiv grammatikk? “Det meste er selvsagt på italiensk, men her kan de som ikke visste det fra før, få øynene opp for bredden i tegneseriekunst.” (s. 154) De som ikke visste hva fra før? Det siste en god korrekturleser burde gjort, etter min mening, er å spørre Dahl om det er nødvendig å bruke så mange fremmedord når vi har slike adekvate uttrykk på norsk. “Partyet”? Hvorfor ikke “Festen”? “Grabber”? Hvorfor ikke “griper” eller “grafser til seg”? Det er kanskje en smakssak, og jeg må innrømme at jeg selv bruker “grabbe” i dagligtale, men altså i dagligtale, ikke på trykk i bokform.

Hadde det ikke vært for stavefeilene hadde jeg kanskje ikke hengt meg opp i setningsoppbyggingen. Og hadde jeg ikke hengt meg opp i setningsoppbygningen hadde jeg neppe gjort annet enn å trekke lett på skuldrene av anglifiseringen av språket. Som det er gjør jeg altså begge deler, og blir til tider såpass irritert at jeg får lyst til å legge fra meg boka og skrive krasse brev til Spartakus om nytten av automatisk stavekontroll. I stedet skiver jeg småsure blogginnlegg, som garantert vil vise seg å inneholde stavefeil. Ja, ja. “Livet er en kamp, Hjørdis” som min mor pleier å si.

Nå skal jeg forsøke å finne noe morsomt å lese.

Jeg ga opp denne boka. Rune Christiansen beskriver mennesker som virker helt fremmede for meg. Språk som gjør distansen mellom meg og historien veldig stor. Referanser jeg aldri har hørt om. Dialoger som ikke berører meg. Det er mye ord, men jeg blir aldri med inn i Agnes Løv sin verden.

Utdyping av ønsket: Bøker sortert på sist lest, alle uten angitt lesedato sist i lista. Fryktelig viktig er det dog ikke. Det er vel ikke alle som har drevet med bokblogg i årevis og som derfor kan bla seg tilbake til rimelig nøyaktig lesedato, antar jeg...

Forstår problematikken med neste/forrige. Siden funksjonaliteten er mest aktuell når man legge inn mange så jeg ikke for meg begrensing til hvilken liste osv, men forstår at det kan bli forvirrende for folk.

Organiser boksamling er veldig bra. Har ett problem just nu at jeg havner på bokas side hvis jeg legger inn lesedato, men det er mulig det er IE (sitter på jobb med gammel versjon), skal sjekke med firefox i kveld.

Lattermild er en ganske nøyaktig beskrivelse av meg, så det funker fint som brukernavn :) Hyggelig at du liker det.

Hvis du tror din familie er dysfunksjonell bør du lese denne, sjansen er stor for at du skifter mening. Hjerteskjærende og ustyrtelig morsom på en og samme tid.

Rita (det føles helt unaturlig å kalle henne noe annet etter å ha lest boka) lever et såkalt priviligert liv i Los Angeles, med selskaper fulle av kjendiser og glamour. Men når ekteskapet bryter sammen etter at barna har flyttet hjemmefra innser hun at det endelig ikke er noe som stopper henne fra å gjøre det hun alltid har ønsket; reise og bo og oppleve fremmede land, kulturer og folk.

Boka er en velskreven fortelling om hennes utvikling som kvinnelige nomade og om stedene og menneskene hun blir kjent med underveis. For alle med vagbond-innstinkter er det en bok å fortape seg i. Å kopiere henne i virkeligheten er nok urealistisk for mange, hun har en fast inntekt på 10-15 tusen dollar i året fra barnebøker hun har skrevet, ikke mye her i vesten, men nok til å leve rimelig greit i de landene hun besøker. Det kan dermed skape frustrasjon for de som reellt ønske å gjøre som Rita. Selv er jeg såre fornøyd med å lese om opplevelsene, vel er jeg glad i å reise, men jeg liker å være hjemme også, jeg trenger en base, ikke minst et sted å ha alle bøkene mine og jeg ville bare blitt frustret om jeg skulle bo i en koffert over lengre tid.

Men det er jo bra, da, at slike bøker som dette lar meg reise over hele verden uten å forlate godstolen.

Takker for alle forslag. Da har jeg fått noen flere bøker på ønskelisten.

Det slo meg i etterkant at jeg muligens har sett noe Nygårdshaug i hylla hjemme, kan mannen ha hatt en bok eller to, mon tro? (Har ganske god oversikt over egne bøker, men ikke hans... To relativt omfattende boksamlinger som ble slått sammen fører til en smule forvirring.) Får vel gå på leit.

Dette er mitt andre møte med Doris Lessing. Først leste jeg The grass is singing. Det var en stor opplevelse og jeg har vært helt klar til å følge opp med mer Lessing.

Jeg var utrolig spent da jeg startet på denne boka. Etter å ha hatt en så stor leseropplevelse første gang så er fallhøyden stor. Ikke for henne – hun er jo Nobelprisdame, men for meg. Jeg var redd for at mitt første møte med Lessing skulle vise seg å være en liten fata morgana – ved nærmere bekjentskap en illusjon som sprekker.

Etter å ha lest denne boka står Lessing som Atlas. Hun bærer verden i sine hender og hun bergtar meg fullstendig.

Jeg lurer på hva det er hun gjør.

Jeg leser boka helt annerledes enn jeg leser andre bøker. Jeg leser saktere. Jeg dveler mer. Det er en ro i måten jeg leser som ikke er typisk meg. Det er som om hvert ord betyr mye mer enn vanlig. Ikke symbolsk, men ord blir til helhet på en mer fyldig måte.

Jeg liker jenta, Martha, utrolig godt. Boka er lagt til -30 tallet og beskriver noen måneder i en ung jentes liv. Martha Quest er 17 år og flykter fra gården i Afrika hvor hun har vokst opp med sine britiske foreldre. Hun flykter fra foreldre som hun opplever en distanse lang som en ørken i forhold til. Martha er en belest, bråmoden og til tider klok jente med sterke politiske interesser. Hun føler seg alene i en verden som ikke deler hennes interesser.

Selv om Lessing gir oss et billedrikt innblikk i en annen tid og et annet sted, så slår det meg hvor utrolig allmenmenneskelig mye av det hun skriver er. Jeg har ingen problemer med å kjenne igjen min egen ungdomstid i Marthas liv i Afrika på 30-tallet. Derfor opplever jeg dette som en dypt menneskelig roman, og samtidig en skildring fra en tid hvor 2. verdenskrig står for døren, og hvor raseskillet har store konsekvenser i hverdagen. Det er briter, boere, walisere, svarte, jøder – alle bor tett innpå hverandre i Afrika – og for alle er det strenge regler for hvordan man forholder seg til hverandre. I tillegg til disse ’båsene’, så er både generasjons- og kjønnsskiller viktige. I dette landskapet manøvrerer Lessing stødig og med en jordbunden fortellerstemme som aldri mister veien hun går på av syne.

Det er bra. Det er så inn i hampen, grønnjævlig bra.

Som oftest er det en bok jeg har hørt om. Eller en forfatter jeg har hørt om. Jeg plukker ofte opp bøker jeg har lest, eller bøker jeg har hjemme. Akkurat som å finne en gammel venn.

Fortellerscenen viser en forestilling onsdag 25. november klokka 19.30 i Kulturkirka Jakob i Oslo. Da skal Sara Birgitte Øfsti fortelle 'Silke' basert på boka til Alessandro Barrico. Jeg skal dit! Les mer her: http://www.fortellerscenen.no eller i bloggen min: http://www.knirk.wordpress.com.

Jeg skriver under på alt som Jan sier. Jeg er også skikkelig fan av Gert!

Hvis du begynner på serien om Fredric Drum/Skarphedin Olsen (JA, Gert liker relativt sære navn...), så råder jeg deg til å begynne på begynnelsen og så lese alle 10 bøkene. Det er bare WOW!

Klokkemakeren, hans nyeste bok, er også en fryd! Lun og kjærlig, humoristisk og samfunnskritisk på typisk Gertsk vis. Anbefales!

Sinnsykt høye forventninger. Og når den endelig kommer så er jeg jammen ikke sikker på at jeg tør å se den. Boken var noe helt for seg selv. Jeg er veldig redd for å ødelegge noe av den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest den. Jeg er også spent på om filmen skal greie å forbidle far/sønn forholdet på en like god måte. Når denne boken visualiseres så kan det kjapt tippe over i horror.

I boken var det så utrolig mye som foregikk mellom linjene. Det blir nok ikke en film med overdreven dialog.

Hurra hurra hurra!!!

Jeg elsket filmen den gangen jeg så den, men slet litt med boka. Noe av problemet er behovet mitt for å sympatisere med hovedpersonen i en bok, og Morgan Leafy er ikke den mest tiltalende personen i verden... Men ettersom Leafy vokser i boka blir det også lettere å sympatisere med ham, så innen slutten hadde jeg nesten glemt hvor vanskelig starten var. Men ikke Boyds beste, dette.

Tja. Ikke dårlig, bare ikke særlig bra. Hovedproblemet, kanskje, er at de forskjellige fortellerstemmene lignet alt for mye på hverandre til å være særlig overbevisende som forskjellige fortellere.

En kompetent omskriving og utbrodering av Tornerose. Svært lesverdig.

I The Outlaws of Sherwood møter vi en mer menneskelig og feilbarlig Robin Hood enn noen jeg har sett før. Jeg elsker historien om den (nesten) uovervinnelige fredløse, men denne - langt mer realistiske - versjonen er som et friskt pust.

For mye liv, for lite bøker, men hovedinnvendingen var mot Nelsons prosjekt og holdningene til hva hun kunne skrive. Damen har som jobb å lese bøker og allikevel virker 50 bøker på et år som en utfordring? Søkt. Og Nelson "skryter" av at hun har lært seg at man ikke må lese ferdig en bok man ikke trives med som om det er noe man liksom må lære for å bli voksen, men så sier hun at de bøkene hun ikke leser ferdig kan hun ikke uttale seg om? Hva? Du leser 200 sider av en 400-siders bok og har enda ikke blitt interessert nok til å lese den ferdig, og så har du ikke lov til å uttale deg? Bokas jobb er å fange interessen din, og den har tydeligvis ikke gjort jobben. Det må du da i det minste ha lov til å si? Var språket så elendig at du ga opp? Mener du at en fantastisk slutt ville veie opp for det dersom du jobbet deg gjennom og derfor kan du ikke si noe om det? Puh-leeeze.

Boka, eller i det minste novellen som heter "Intimacy", er på 1001 bøker du må lese før du dør lista, som er grunnen til at jeg plukket den opp. Det er fullt mulig at det er et intelligent protrett av en mann som er i ferd med å gå fra kona, men jeg synes bare det var traurig. Så prøvde jeg meg på neste historie, som viste seg å være om en mann som akkurat har gått fra kona, og da gav jeg opp. Vi har vel alle våre hang-ups og en av mine er at jeg mister all empati når utroskap dras inn i bildet, og uten empati blir dette helt meningsløst og hovedpersonene bare patetiske (i moderne, snarere enn trad. betydning).

Enig. Helt umulig å legge fra seg. Det eneste som trekker ned for min del er at jeg ikke tror jeg kommer til å ville lese den igjen nå når jeg vet hvordan den slutter. Jeg liker å lese ting om igjen...

Hadde seriøse problemer med å komme gjennom Sult, ikke fordi den ikke er bra, den er nesten for bra. Jeg ble nemlig kvalm av å lese den, og siden jeg gjerne leser mens jeg spiser måtte den til stadighet legges til side til fordel for noe annet, og når en bok først er lagt til side er det ikke alltid like lett å huske på å plukke den opp igjen.