Bokelskere.no

Fikk låne denne av noen som hadde fått den i en bokring, og pløyet meg rimelig kjapt gjennom. Det er bok to i en serie, så det er mulig det ville vært lurt å lese bok en først, men jeg tviler. Boka har forsåvidt et visst driv og er underholdende, men jeg ble liksom ikek skikkelig interessert og satt igjen med en følelse av at det var noe som ikke stemte helt. Etter å ha googlet Skip Langdon (seriens heltinne) fant jeg minst en diskusjon om hvorvidt Julie Smith er skyldig i rasemessige og seksuelle stereotypier, og det er mulig det var det som skurret for meg også. Det stemmer i alle fall at de homofile i boka er veldig "homo", de svarte er ganske primitive og Skips kjæreste er en klisje i seg selv. Det blir neppe fler Smith-bøker i biblioteket mitt...

(Fra bokbloggen min, januar 2006:) Jeg kom aldri så langt som til å se på Typisk norsk på TV, men boka er jo litt mer brukervennlig i og med at man ikke er avhengig av å først finne ut og så huske et spesiellt tidspunkt på akkurat det tidspunktet og være i nærheten av en tv. Sånt er jo bare pes. Boka derimot kan man for eksempel plukke opp når man spiser frokost eller bare tilfeldigvis har noen ledige minutter.

Og det har jeg altså gjort.

Man kan vel si at jeg nå vet langt mer om norsk språkhistorie enn jeg gjorde før jul. Ikke at det egentlig skulle så mye til, selvsagt, og mye av det jeg nå vet har jeg sannsynligvis glemt igjen snart (med en hjerne som lekker som en sil blir det gjerne sånn). Men da kan jeg jo lese boka om igjen. For den var riktig så underholdende. Det var vel kanskje særlig alt “ekstramaterialet” som var underholdende, med det kan man jo også lese igjen. Boka inneholder nemlig, foruten språkhistorie fra unionsoppløsningen til i dag delt inn i tiår, bokstavenes historie, ords opprinnelse, forsøk på gjenoppliving av gamle ord og “Folkets ordbok” som kanskje var noe av det mest fornøyelige, der var det nemlig svært mye nyttig. “Automagisk” har jeg vel hatt i mitt aktive ordforråd en stund, men arrogasme (”den nærmest sanselige gleden man kan ha av å plassere en velformulert (men ganske arrogant) replikk på riktig sted til rett tid) for eksempel var en praktisk nyhet.

Boka kan altså i høyeste grad anbefales, og jeg har store planer om å prøve å få med meg i hvert fall ett eller to av programmene i den nye serien. Og så var det å melde seg inn i kjell-bevegelsen, da.

For å være litt uorginal (men den er nå ikke sitert i tråden ennå, i hvert fall):

It is a truth universally acknowledged that a single man in possession of a good fortune must be in want of a wife.

Åpningen av Pride and Prejudice av Jane Austen.

Har ikke konkrete eksempler, desverre, satt bare med en følelse av at jeg hadde hørt alle argumentene før når jeg leste Ayn Rand (hvilket ikke utelukker at det var hun som sa det først, egentlig, siden det tross alt er noen år siden boka ble skrevet).

Jeg synes strengt tatt det meste av det fornuftige som ble sagt er sagt bedre (og mindre langdrygt) andre steder.

Både Wuthering Heights og Jayne Eyre er godt skrevet, men jeg liker ikke Rochester heller, så jeg klarer ikke å se noen av dem som særlig romantiske.

Verdt å lese, i alle fall.

Jeg er lite original. Lolita, Nabokov:

Lolita, light of my life, fire of my loins. My sin, my soul. Lo-lee-ta: the tip of the tongue taking a trip of three steps down the palate to tap, at three, on the teeth. Lo. Lee. Ta.

Jeg er fan. På knærne.

Jeg har ikke lest Dag Solstad, Jon Fosse og Jan Kjærstad. Jeg synes ikke det er veldig flaut, men jeg har lyst til å lese Dag Solstad...tror jeg. Men før det har jeg sikkert 50 andre forfattere jeg skal prøve meg på. Det er egentlig flauere at det er noen av de gamle kara jeg ikke har lest, Jonas Lie f.eks. Og Alexander Kielland. Jeg har heller ikke lest Sigrid Undset, men hun har jeg ikke lyst til å lese. Jeg har ikke lest Toni Morrison, og hun har jeg veldig lyst til å lese. Hun står på lista. Jeg har lest fint lite av Karen Blixen. Herregud...jeg har ikke lest noenting jo! Det er farlig å begynne å tenke på alt man IKKE har lest. ;o)

:) Så bra!

Finnes dette allerede uten at jeg klarer å finne det? (Hvis ikke synes jeg det hadde vært en overmåte hendig funksjon...)

Céline. :/ Klarer ikke opparbeide nok interesse foreløpig.

Hurra! Jeg gleder meg til denne funksjonen. :)

Ja! Denne var en av de bøkene jeg leste i sommer, og jeg likte den utrolig godt! Anbefales varmt.

Er ikke noen særlig fan av Boy, men Going Solo er sjarmerende og får meg blandt annet til å lure på hvordan i alle dager Hitler presterte å tape andre verdenskrig. Jeg antar at noen på den allierte siden må ha lært av sine feil på et eller annet tidspunkt etter at Dahl var sendt hjem. Eller kanskje de allierte bare var staere og vant på grunn av flaks. Flaks later i hvertfall til å være det som holder Dahl i live.

Interessant lesning, særlig siden jeg visste bortimot null om Paraguay. Dette er ikke egentlig en reiseskildring, selv om Gimlette reiser rundt i Paraguay er nemlig ni tideler historieformidling. Selv om boka ikke var helt det jeg hadde ventet meg var den altså allikevel svært interessant.

Når det endelig ble det mulig å få fatt i Frelseren til en nogenlunde ok pris, leste jeg den så fort som mulig. Og fort gikk det også. Boka var veldig bra, men jeg kom jo selvsagt på hvorfor jeg ikke kan lese så mange realistiske krim-bøker på rad. Det er nemlig slik at i “snill krim” – Agata Christie for eksempel – er det som regel slik at de som blir drept “fortjener” det (i den grad det er mulig, selvsagt) og dersom morderen er sympatisk så løser det seg liksom ganske bra til slutt. Sånn er det ikke i virkeligheten, selvsagt. I virkeligheten er det til stadighet folk som blir drept som ikke har gjort noe som helst for å fortjene en vrikket fot en gang. Sånn er det gjerne også i realistisk krim – det er noe av det som gjør den realistisk. Og sånn er det i Nesbø, og jeg liker det virkelig ikke når “feil” mennesker dør. Ikke at jeg synes at han skulle begynne å skrive “snille” krimbøker, da ville ikke bøkene være på langt nær så gode, men jeg må altså prøve å huske at jeg ikke skal lese flere slike bøker på rad, for det har jeg ikke godt av.

Men en om gangen er helt fint, og Frelseren levde opp til forventningene. Kan anbefales på det varmeste – men begynn på begynnelsen dersom du ikke har lest noe Nesbø før.

Denne var nesten bra, men for det første hadde jeg litt problem med å akseptere "konfilkten" mellom humanistiske fag og naturvitenskap som ligger til grunn. For det andre roter Fredriksson med nordisk/skandinavisk historie og gjør slike elementære feil som å trekke konklusjonen at en islending som heter Anarson er nedstammet fra en Anarson i vikingetiden basert på navnet. I tillegg er boka formattert merkelig, men linjeskift for hver (?) paragraf i tillegg til det normale innrykket. Der det er naturlig med en liten pause mellom to seksjoner er det jo greit nok, men det skjer også midt i dialoger og andre sammenhengende situasjoner. Alt i alt var det bare så vidt boka unngikk å bli kastet tvers over rommet (og det var hovedsakelig fordi A. jeg leste mye av den på bussen og B. det var et lånt eksemplar).

Underholdende med en sympatisk forteller/hovedperson og en (for meg) uforutsett slutt.

De fire og han som gjør galt verre: begynnelsen av Hans Frederik Follestad var en fryktelig irriterende bok. Det som kanskje er mest irriterende er at den var akkurat engasjerende nok til at jeg når jeg hadde lest den følte at jeg ville bli nødt til å lese resten av trilogien. Siden det har gått tre år tror jeg kanskje jeg kan konkludere med at jeg klarer å la være...

Og hva var det så som gjorde den så irriterende? Jo, for eksempel: Navn som høres ut som de stammer fra en vits jeg husker jeg synes var fryktelig morsom på barneskolen, den med “Hva heter den kinesiske kulturministeren?” “Syng Pen Sang” “Hva heter den kinesiske forsvarsministeren?” “Treng Mer Peng” osv. Våre helter (kremt, kremt) heter nemlig Bambo Fohrtwo, Hutte Meg Tu, Pepper Bihf og Salt Efhan, og han som gjør galt verre heter Jesper Schtadig. Som sagt. Morsomt på barneskolen, ikke fullt så underholdende nå.

Også irriterende, sitat fra bokens egenomtale:

Romanen byr på spenning og masse humor, og den er enestående i sitt slag av to årsaker: For det første er denne fantasy-romanens handling lagt til nåtid, for det andre er bokens helter svært utradisjonelle.

Den kan vel neppe Follestad lastes for, men personen som skrev det har lest fint lite Fantasy. Nåtid? Been there, done that. Helter som er svært motvillige, slett ikke spesiellt heltemodige eller beundringsverdige på det jevne og kastes inn i en verden de ikke har kontroll over og ikke helt forstår? Høres det vagt kjent ut for noen andre enn meg?

Men kanskje mest irriterende var to av romanens hoved-bi-personer, om man kan si det på den måten, den tyske Hellheimer som har latterlig mye penger og den russiske eks-militære major Aleksej. Begge snakker med aksent av verste ‘Allo, ‘allo natur. Tyskeren er en ting, han ble hovedsakelig bare litt slitsom å lese etterhvert – delvis fordi jeg ikke egentlig kan noe særlig tysk og derfor måtte konsentrere meg om å forstå noe særlig av det han sa. Russerens aksent, derimot, består for det meste av at han erstatter gramatiske endinger på norsk med “os” i annehvert ord og slenger på en “os” her og der hvor forfatteren ellers finner det for godt (ja, han sier faktisk “Jaos!” i stedet for ja ved minst ett tilfelle). Her er et lite eksempel på en rimelig typisk ordveksling dem to i mellom:

“Ah, men ich habe en til, Liebling, die grosse Überraschung av dem alle. Ich tror du kommer til å like den spesiellt godt, Line. (…) Men tilbake til zu Alfa 1 og 2, die sind meine private Soldaten, og uten å skryte; viel besser enn majorens menn. Ja, ich vil så langt gehen som å kalle dem eine vore den besten Soldaten in der Welt.”
“Hva?” utbrøt major Aleksej, og snudde seg bak mot Hellheimer med en oppgitt mine. (…) “Mine guttos ekstremt bra soldatos. Brododnja! Kallos minos guttos andre klassos soldatos!”

Og dette fortsetter altså side opp og side ned. Sukk og stønn.

Infantilt? Jepp.

Til pass for meg når jeg leser bøker beregnet på barn/ungdom, sier du? Tja, jeg trodde forsåvidt selv at De fire og han som gjør galt verre var en ungdomsbok – jeg fant den da også i ungdomsavdelingen på Trondheim folkebibliotek – de hyllene jeg ville frekventert rundt 13-14-årsalderen. Etter et første kapittel hovedsakelig bestående av vold og seksuelle hentydninger mer eller mindre skjult i underteksten begynte jeg derimot å lure – og bak på boka står det faktisk at hvis man liker Ringenes Herre og Harry Potter så kan dette være en bra bok for “voksne og ungdom over 16 år”.

Jadda.