"Hvor skal jeg gjøre av meg hvis jeg flytter hjemmefra?" "Vet ikke," sa Willy. "Kanskje du kan bo på biblioteket. Det er jo åpent bestandig, og så er det gratis å komme inn og massevis av bøker å kikke på." Torstein tenkte at han hadde et helt hus bygd av bøker. Og så tenkte han at moren og faren og babyen kom på besøk. "Så koselig det er her," sa moren. "Lukt på den elskede babyen vår," sa faren. "Ellers takk," sa Torstein. "Og nå kan dere godt gå igjen, for jeg har så mange bøker jeg skal se på."
Her er ei omtale av Nabogutten av forfattaren sjølv:
http://www.youtube.com/watch?v=r7t49EvRaFY
Er det nokon andre som har lese denne boka? Kva synest de om den? Kvar oppdaga de den? Kvifor valgte de å lesa den?
Og i motsetning til bøkene om Harry Hole, er denne boka i alle fall som skapt for film. Masse action og humor!
Eg syns og at det var litt vanskeleg med innslaga av andre språk. Eg orka ikkje slå opp bak i boka kvar gong. Og alle stadsnamn og det politiske var litt vanskeleg å henga med på.
Men det var veldig levande fortald. Eg syns hovudpersonen var interessant, eg måtte lesa for å sjå kva som ville skje med ho. Det var mange små historiar gjennom dei 20 åra historia foregår på. Ein lurte på om ho kom til å sjå Ian igjen, om Ian var skyldig, kva ville skje med familien, osv.
Er det nokon andre som har lese boka? Kva syns de om den? Og kva fekk de til å plukke opp akkurat denne boka?!
Handlinga tek plass i Zimbabwe og strekker seg frå 1980 til slutten av 90-talet. Me blir kjend med tenåringsjenta Lindiwe akkurat i det ei ulykke skjer hjå naboen. Huset tek fyr og ei kvinne dør i brannen, og sonen hennar blir mistenkt for å ha starta brannen. Han blir sett fri eit år etter, og Lindiwe forelskar seg i guten som heiter Ian McKenzie og er kvit Zimbabwar.
Ian Mckenzie blir etter kvart ein kjend fotograf som får med seg mykje av dei politiske rørslene i Zimbabwe og Sør-Afrika. Lindiwe blei gravid med Ian, noko ho ikkje får fortald han før fire år etter. Mora til Lindiwe har til då teke seg av guten. Ho forgudar guten, men snakkar knapt til Lindiwe fordi ho har vore med ein kvit mann. Når Ian finn ut kva som har skjedd tek han med seg Lindiwe og guten David, og dei flyttar saman i Harare.
Bakteppe: Dei politiske omskiftingane dannar eit bakteppe for denne kjærleikshistoria. Me får eit innblikk i korleis det er å vera eit par der den eine er mørkhuda og den andre er kvit, i eit land der Apartheid var styreforma fram til 1980. Då vant Mugabe det første frie valet etter mange år med geriljakrig mot det kvite mindretalet i landet. Denne historia satte djupe spor hjå folket i Zimbabwe, og det er interessant å sjå korleis etterdønningane av rasehat gjer utslag hjå både dei kvite og dei svarte i denne boka.
Handlinga blir fortald i eg-person, og språket er poetisk og flytande. Ein får verkeleg kjensla av å vera i tankane til Lindiwe. Nokre gonger er språket dvelande og skildrande, medan det andre gonger bær preg av fart, dramatikk og redsle. Det er mykje replikkutvekslingar gjennom boka, og språket har mange innslag av uttrykk frå zimbabwisk, ndebele, sørafrikansk, zulu, swahili og chichewa. Orda står oversatt i ei ordliste bak i boka. Etter kvart blir ein fortruleg med nokre av desse utrykka, men til tider kan det vera plagsamt å måtte slå opp bak i boka.
Forfattar: Irene Sabatini vaks opp i Bulawayo i Zimbabwe. Ho gjekk på universitet i Columbia. Ho mottok Orange Award-prisen for nye forfattarar i 2010.
En flott bok om sjalusi og morsomt fortalt om det å få lus. Godt gjort og godt skrevet. Og så ligner faktisk illustrasjonene av Mimmi på slik jeg forestiller meg forfatteren som barn
Samtidig som diktene forteller én historie, er det en variasjon her både i form: fra tolinjersdikt til lengre prosadikt, og i stemning: det landlige, det urbane, det barnlige, det pubertale og det voksne, som for meg fungerer veldig godt. Jeg ser fram til å lese mer av forfatteren.
Eg har sett filmen. Den var bra. Kanskje eg må lesa boka og då!
To forfattere faktisk. Regner med at du kjenner til de to første bøkene deres: Hypnositøren og Paganinikontrakten. Hvis ikke så må du nok stenge deg inne for en periode;-)
Ser at enkelte har skrevet at de mener Ned til hundene er for stillestående, men jeg opplevde boka som annerledes enn annet jeg har lest. En elegant sammenfletting av det eksistensielle og det trivielle. Den la seg som steiner i magen, sikkert fordi mye er så gjenkjennelig, og fordi Helle Helle klarte å fortelle meg veldig mye kun ved å vise det.
Jeg støtter dere der, Dråper i havet var en artig bok, Men For hva det er verdt ga jeg opp, hovedpersonen var rett og slett irriterende og handlingen kjedelig.
Ja, han gjør seg like godt mellom bokpermer som på tv.
Det var veldig berikende å få så mye ny kunnskap og innsikt om et så hverdagslig tema! Og svært behagelig med en så lettlest fagtekst.
Ja kven fortel han til? Kven skriv han for? Seg sjølv, kanskje?
Moro at alle de andre i lesegruppa likte boka! Hehe, ja, du har et poeng. Jeg får vel ta og teste den ut en gang, jeg likte jo filmen ganske godt.
Betryggende å høre. Da holder jeg meg unna Norwegian wood. Er fortsatt veldig skuffa over skuffelsen, dog. Men det finnes jo så mye annet jeg har lyst til å lese, så jeg kommer nok over det. Hadde forresten vært interessant å være flue på veggen i lesegruppa di, og hørt diskusjonen.
Den norske utgaven er interessant fordi den tydeliggjør hvor stort preg ulike gjendiktere setter på diktene. Ellers lite av interesse, så jeg tror jeg fortsetter med å holde meg til musikken hans.
Som vanlig frå helle helle: lite som skjer, men mykje har hendt - og det er det som gjer det så spennande!