Bokelskere.no

Det synes ikke på utsiden om en mann er en potensiell voldtektsforbryter. Derfor mener jeg det er samfunnsmoralen - og ikke kvinnene - som med sine ugjennomtenkte bebreidelser sier: Alle menn er voldtektsmenn.
Det mennesket som påstår at en kvinne må skylde seg selv fordi hun satte seg i en fremmeds bil, det mennesket påstår at alle menn er potensielle voldtektsmenn.

Kvinner blir ikke voldtatt fordi de ikke er ansvarlige mennesker. Kvinner blir voldtatt fordi noen voldtar dem.

«Nei er nei»-kampanjen handler om å endre holdninger, men har ingen betydning i møte med politi og rettsvesen. Manglende samtykke er ikke inkludert i voldtektsdefinisjonen, noe FN har kritisert Norge for.

Hundrevis av vaner påvirker tilværelsen vår - de styrer hvordan vi kler på oss om morgenen, hvordan vi snakker med barna våre og sovner om kvelden. De påvirker hva vi spiser til lunsj, hvordan vi gjør forretninger, og om vi trimmer eller tar oss en øl etter jobben. Hver vane har sitt eget signal og gir en unik belønning. En del av dem er enkle, mens andre en innviklede, bygger på følelsesmessige utløsningsmekanismer og premierer oss på et subtilt nevrokjemisk nivå. Men hver vane er formbar, uansett hvor innviklet den er. Den mest innbitte alkoholiker kan bli edru. De mest dysfunksjonelle firmaer kan forandre seg. En som hoppet av videregående kan bli en dyktig sjef.

En lang rekke ugjerningsmenn har påstått at de er uskyldige på grunn av "automatisme" (den psykologiske betegnelsen for å gå i søvne) og annen ubevisst atferd. I løpet av de siste ti årene har vi fått mye mer kunnskap om vanene og den frie viljen, og slike "forsvarstaler" er dermed blitt mer overbevisende. Samfunnet, i form av domstoler og juryer, har sagt seg enig i at visse vaner er så sterke at de kan ta overhånd over vår evne til å fatte beslutninger, og at vi derfor ikke kan stilles til ansvar for det vi gjør.

For at en ide skal spre seg utenfor en viss gruppe, må den bli selvgående. Og den sikreste måten å oppnå dette på, er å gi mennesker nye vaner som hjelper dem med selv å skjønne hvilken vei de skal velge.

Den svenske forfatteren Kathrine Kielos gjorde et eksperiment. Hun hadde lest at to tredjedeler av svenske kvinner var redde for å bli voldtatt og var nysgjerrig på hvordan frykten styrte dem. Kielos reiste rundt på ungdomsskoler og holdt foredrag. Hun tegnet en hvit krittstrek midt på tavlen. På den ene siden skulle jentene skrive hva de gjorde for å unngå å bli voldtatt. På den andre siden skulle guttene gjøre det samme.
Jentenes side ble fylt opp av tanker som «aldri gå alene hjem i mørket», «ikke gå gjennom parken om kvelden», «ikke drikke for mye», «late som jeg snakker i telefonen på vei hjem», «ikke snakke med fremmede menn». Guttenes side forble tom. Frykten er skjevt fordelt i samfunnet vårt, skriver Kielos i boken Voldtekt & Romantikk.

Når man ber folk om å gjøre noe som krever selvkontroll, er det mye mindre anstrengende for dem - hvis de føler at de har et valg, eller at det er noe de gjør for å hjelpe noen. Hvis de føler at de ikke selv kan styre over det; hvis de bare følger ordre, blir viljestyrken mye raskere svekket.

Det finnes en enorm kraft i grupper og delte erfaringer. Folk er kanskje skeptiske til sin egen evne til å forandre seg når de er alene, men gruppen overbeviser dem om at de kan gi slipp på all tvil. Fellesskap fører til tro.

Åpenhet er dessuten en måte å slå tilbake mot overgriperen på. Voldtektsmannen er avhengig av ofrenes skam og taushet for å slippe unna med forbrytelsen. Ved å fortelle, og ved å anmelde, blir det vanskeligere å slippe unna med en så alvorlig forbrytelse.
Vi må snakke om voldtekt.

Hva med guttene? Voldtekt er en spesiell forbrytelse - nesten all forebygging er rettet mot offeret. Det er både urettferdig og feil. Ikke å lære gutter om så alvorlig forbrytelse som voldtekt, er å svikte både dem og jentene de omgås.

Flere av de store filosofene fremhever frihet som en grunnleggende verdi i menneskets eksistens. Den er nært forbundet med vår følelse av verdighet. Vi vil klare oss selv, være selvstendige og frigjøre oss for å ha et godt liv. Prisen vi mennesker betaler for friheten vår, er ansvaret for våre egne handlinger.

Mellom 8000 og 16000 norske kvinner blir voldtatt eller forsøkt voldtatt hvert år, ifølge Voldtektsutvalget. Men hva med alle mammaene og pappaene? Brødrene og søstrene, besteforeldrene, kjærestene? Dem hører vi sjelden om. De blir mørketallene bak mørketallene.

Mørketall er det vanskelig å si noe sikkert om, men den største undersøkelsen som er gjennomført i Norge, antyder at 90 prosent av dem som blir voldtatt, aldri anmelder. Av de sakene som anmeldes, blir 80 prosent henlagt. Det betyr at de aller fleste voldtektsmenn aldri får sin straff.

Èn av fire kvinner opplever vold fra en av sine nærmeste ifølge Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet. Mange blir i det voldelige forholdet i årevis, uten å fortelle noen om det. Ofte starter det ikke med den fysiske volden, men med kontroll og trusler. Han isolerer henne, gjør henne svak, og så kommer det første slaget. «I begynnelsen kan oppførselen minne om sjalusi, men når sjalusien går over i kontroll, da er det farlig», mener Tove Smaadal, leder av Krisesentersekretariatet.

Ofte lar vi mennesker oss styre av følelsene, til tross for at fornuften sier noe annet. Vi gjør ikke alltid det vi vet er det beste eller sunneste for oss. Voldtektsstatistikken er også full av irrasjonelle valg - kvinner som aldri anmelder, enda de vet at de ble voldtatt. Eller kvinner som oppsøker voldtektsmottak og sikrer avgjørende biologiske bevis, men som senere trekker anmeldelsen. Følelsene våre, og hvordan vi har det, styrer handlingene våre i større grad enn vi kanskje er klar over. Vi er ikke maskiner.