Bokelskere.no

Det begynte med at noen fortalte noe. Folk var fortellere. Senere ble de skrivere, snakkere. Fortellerne er ikke så mange som før.

Det er vannet som har skapt dette landskapet, i form av is eller elver, som har presset og gravd og formet de dalene og slettene vi ser i dag, men er vannet bare en formgiver, er ikke vannet begynnelsen til det hele.
Er det ikke fortsettelsen også, som ingen kan greie seg uten ?

Hundre fold kan ett eneste rugkorn gi, og et menneskeliv, kunne det ikke tatt hundre forskjellige retninger, ganske uavhengig av hvordan det hele begynte ?

"Her er Ottar Håve, den første i vår slekt !". "Hvordan kan noen være den første, har ikke alle foreldre, da, som i sin tur har foreldre?".

På den eine sida var det dei verdslege venstrepartia, kommunistane og Baathpartiet som var syrisk-irakisk inspirert. På den andre sida var det islamistane, som heilt tydeleg hadde store økonomiske midlar, og som dreiv vellykka kampanjar for å lokke til seg ungdommen. Med dei løgnaktige slagorda sine fekk dei i alle fall fort eit overtak på venstrepartia. Eg hadde kasta meg over dei islamistiske publikasjonane og sat igjen med ein bitter smak i munnen. Tekstane deira kunne reduserast til to ord: jihad, heilag krig, og lovnaden om paradiset. Kvar var det blitt av rettferda, den juridiske retten og demokratiet? Gløymde dei at politikk er styring av livet til folk her på jorda og ikkje av livet etter døden?
- Slik situasjonen er i Sudan no, er vi dei einaste som kan redde landet. Berre vent til vi kjem til makta, då skal vi endeleg ta oss av det daglege. Ikkje ein einaste sudanar kjem til å gå svolten, og orden vil bli gjenoppretta.
Slik snakka ein av dei ansvarlege i skolelaget til Den islamistiske redningsfronten, partiet som Hassan al-Turabi hadde grunnlagt.
- De har hatt makta i sju år, saman med Det muslimske brorskapet, og støtta Nimeiri. Kva har de utretta? Anna enn å føre oss ut i dette elendet vi er i no? spurde eg.
Eg fekk bare vage svar, lange monologar om dei islamistiske lovnadene for livet etter døden.

Ved å etterstrebe perfeksjonisme, risikerer du å ikke få dekket et av dine aller mest grunnleggende behov, nemlig nære og fortrolige møter med andre mennesker. Perfeksjonisme skaper avstand.

Det er ingen fordeler med grubling - glem aldri det. Det må stoppes umiddelbart.

Tanker er ikke fakta, de er bare tanker, og de speiler ikke virkeligheten. Du er derfor ikke dine tanker, men den "bak" tankene - den som vet at du tenker.

Å spille på religion i politisk kontekst er ikke ulikt det å spille på enhver annen identitet. Identitet er, og har alltid vært, en viktig politisk maktfaktor, fordi identitet er nært knyttet til følelser og kan bidra til å gjøre politikken personlig. Mens demokratisk valgte ledere i hovedsak krever ideologisk aksept og tillit fra folket for å ha legitimitet, krever totalitære regimer en langt større grad av emosjonell aksept for å kunne beholde makten. Derfor fungerte saudiernes politiske strategi med å spre wahabismen til nabolandene.

Eg meiner at den fremste oppgåva til ei regjering ikkje er å sørge for at alle kjem til paradiset etter døden, men å konsentrere seg om livet til folk her på jorda. Dei kan til dømes få bygd skolar og sjukehus.

Det er forbode for kvinner å kjøre bil i Sudan. Kva vil skje dersom hundre sudanske kvinner bryt dette forbodet samtidig? Om dei sette seg bak rattet slik kvinner gjer i London eller Beirut, og samordnar protesten sin mot dette forbodet, kjører i kolonner i gatene i Jeddah eller Riyadh? Ville dei bli fengsla eller piska? Eg trur ikkje det. Det er berre slike sjokkhandlingar som kan føre til endringar.

Det er ganske sprøtt at dette fremdeles terpes på, men altså: Seksuell vold er aldri greit. Det er like ille når en etnisk norsk person forgriper seg som når en ikke etnisk norsk person gjør det samme. Kvinnefiendtlige holdniger skal fordømmes uansett om de har opphav i kristne, muslimske eller buddhistiske trosretninger. Det samme gjelder om holdningene har sosioøkonomiske eller sosiokulturelle utspring.

Ved å gå mer konkret inn i de seksuelle krenkelsenes handlingsstruktur blir gjerningspersonenes rolle og ansvar mer synlig. Vi må skjerpe måten vi snakker om kjønn og seksualitet på. Kvinner har ikke ansvar for hva menn måtte finne på fordi de føler seg "fristet" av en kvinnes nærvær. Jeg mener den videre debatten må handle mer om disse tingene, og mindre om hva kvinner bør og ikke bør gjøre. Den ensidige terpingen på kvinners medansvar og delaktighet er sykdommen som forsøker å kurere seg selv. Vi kan ikke helbrede sykdom med mer sykdom.

Det er svært betenkelig at en representant for politiet både bagatelliserer russevoldtekter og legger byrden for å unngå dem på jentene.